Jenteprosjektet Ada

Kristin Krogh Arnesen, intervjuEllen Wiig Andreassen, intervjuCathrine Holm, intervjuSania Akhtar, intervjuEvelyn Livermore, intervju

Trykk på bildene og les om andre jenters opplevelser fra NTNU.


Matematiske fag

Kristin Krogh Arnesen

– Doktorgradsstipendiat i matematikk

Kristin Krogh ArnesenHvorfor søkte du matematiske fag på NTNU?

Jeg har alltid vært glad i matematikk. Siden jeg likte faget på skolen, jobbet jeg også mye med det, og fikk gode karakterer. Det er en myte at alle som studerer matematikk er "barnegenier" som leser universitetspensum når de er 14! Selv kunne jeg sjelden mer matematikk enn den jeg hadde lært på skolen.

Grunnen til at jeg valgte å søke bachelor i matematikk istedenfor siv.ing-linjen fysikk & matematikk, var hovedsakelig den store valgfriheten man har på bachelor. Litt under halvparten av fagene jeg hadde i den treårige bachelorgraden var obligatoriske, resten valgte jeg helt fritt. Jeg endte opp med å velge mange fag innen informatikk (data), fordi det ene obligatoriske IT-emnet jeg hadde i førsteklasse viste seg å være kjempespennende.

Etter bachelorgraden hadde jeg fått «blod på tann» og søkte opptak til toårig mastergrad, også i matematikk. I mastergraden holder studentene seg innenfor fagområdet sitt. Til sammen har jeg fem års studier, akkurat det samme som på siv.ing.

Kan du fortelle hvordan studietiden din var faglig og sosialt?

Før jeg startet, hadde jeg en idé om at jeg kom til å møte folk jeg ville gå godt overens med, fordi vi hadde gjort det samme valget av studie. Det viste seg å holde vann – selv om jeg raskt forstod at ikke alle matematikkstudenter er like! Matematikkstudentene er ikke så tallrike, og det første året tar vi nesten alle fagene sammen med andre linjer (særlig bachelor i fysikk, som har ganske mange studenter). Lenger ut i studiene blir det små klasser og det er lett å holde oversikt over sitt eget kull, og gjerne kullet over og kullet under! Siden vi kunne velge fag såpass fritt, og ikke alle går gjennom studieløpet på normert tid, hadde jeg mye kontakt med eldre og yngre studenter.

Matematikk kan være vanskelig, det er ingen hemmelighet. Derfor er min erfaring at det er kjempeviktig å jobbe sammen med andre! Ikke bare fordi flere hoder tenker bedre enn ett, men fordi du da ser at andre studenter også synes ting kan være vriene. Hvis du bare jobber alene, kan du få dårlig selvtillit. Jobber du sammen, blir ting morsomme! Satt på spissen, da. Hvis du helst vil jobbe alene, er det helt ok. Det er ikke lagt opp til mye formell gruppearbeid på matematikk.

Instituttet arrangerer sosiale treff iblant, for alle årskull. Der får studentene tips til fagvalg og videre studier, også er det hyggelig. Matematikkstudentene har også en linjeforening som heter Delta, den deler vi med fysikkstudentene. Delta har tradisjoner tilbake til 1970-tallet, og er ganske aktiv for tiden.

Var det enkelt å få jobb etter studiene?

Jeg har ikke hørt om noen fra mitt studie som har gått arbeidsledig etter ferdige studier! I praksis ender mange opp med tilsvarende jobber som de som har gått siv.ing, mye i næringslivet. Mange havner i forskjellige IT-bedrifter, og noen blir lærere. Selv hadde jeg store planer om å bli lærer i videregående. Jeg tok Praktisk-pedagogisk utdanning etter endt mastergrad, og trivdes kjempegodt. Etter masteren følte jeg meg veldig "ferdig" med å jobbe med ren matematikk, men den følelsen forsvant etter noen måneder! Plutselig lengtet jeg tilbake.

Jeg endte opp med å søke jobb som doktorgradsstipendiat ved mitt gamle institutt, med samme veileder som jeg hadde på masteren. Dette er en av få jobber, der det nesten bare er karakterene teller. Det var ikke engang intervju, men på andre institutter på NTNU har de kanskje andre tradisjoner. Hvor lett det er å få en slik jobb varierer fra år til år – det kommer an på hvor mange stipendiater NTNU har råd til å ansette, og naturligvis på hvor mange kvalifiserte søkere det er. Desto flere jobber, desto lettere å få jobb. Jeg var heldig, og hadde gode nok karakterer.

Hvor jobber du nå og hva arbeider du med?

Jeg er stipendiat på Institutt for matematiske fag ved NTNU. Jeg er ansatt i fire år. Det er meningen at jeg skal bruke til sammen tre år på å jobbe med matematikk (mer om dette under), og ett år på såkalt pliktarbeid. Som pliktarbeid har jeg stort sett gjort undervisningsoppgaver, og siden jeg ville – og fortsatt vil bli – lærer har dette passet meg godt!

Doktorgraden beskrives som en "forskerutdanning", selv om stipendiatene er ansatt og får lønn. Etter fire år skal man levere en avhandling, som skal inneholde ny, egen forskning. Jeg fant fort ut at dette er ganske annerledes enn å skrive masteroppgave. Hvor stor nivåforskjell det er mellom master- og doktorgrad er litt forskjellig fra fagområde til fagområde. Det første året jobbet jeg hardt med å lære meg veldig mye matematikk. I tillegg måtte jeg ta til sammen fire eksamener de første årene. Det krevde selvfølgelig også en viss innsats. Det tok litt tid før jeg fikk god tid til å forske, men da ble jobben plutselig en annen – og veldig morsom!

Fagområdet mitt er algebra. Jeg forsker innen teoretisk matematikk, det vil si at når folk spør meg "men hva brukes det til?" blir jeg svarskyldig. Matematikk er et spesielt fagområde fordi anvendelsene gjerne kommer lenge etter matematikken – kanskje flere hundre år senere! Så jeg liker å tro at om to hundre år finnes det fantastisk teknologi som ikke hadde vært mulig uten den matematikken jeg driver og regner på akkurat nå.

Hva er det beste med jobben din?

Her må jeg si to ting: Først og fremst et utmerket arbeidsmiljø. Det spiller nok en rolle at vi er veldig mange jenter som er stipendiater akkurat nå. Matematikk har tradisjonelt vært ganske mannsdominert, noe som kanskje også har blitt en årsak til at jenter har valgt det bort? En ond sirkel, med andre ord. Jeg håper det er i ferd med å endres. Men ikke misforstå – det er mange hyggelige gutter her også!

Mange tenker sikkert at vi som forsker på matematikk er asosiale mennesker som sitter på støvete kontorer og skriver på gamle tavler. Men faktum er at her er det veldig mye samarbeid! Både formelt, det vil si at to eller flere samarbeider om et forskningsprosjekt, men også uformelt. Står du fast på et problem, er det bare å spørre en kollega, både med-stipendiater og de faste ansatte – de "voksne" som vi kaller dem – er alltid glade for å hjelpe.

Det andre er jeg setter pris på er muligheten for internasjonalt samarbeid. Som stipendiat blir du oppfordret til å reise en del til utlandet. Dette gjelder både korte konferanser, der matematikere presenterer de nyeste oppdagelsene sine for hverandre og lengre opphold ved et universitet i utlandet. Stipendiatene blir også oppmuntret til å samarbeide med utenlandske kolleger. Selv har jeg vært på mange konferanser nå, og jeg har nettopp vært seks uker på et universitet i England. Med på kjøpet har jeg fått en spennende innsikt i engelsk kultur, og blitt mye flinkere i engelsk. Hadde jeg vært mer spenstig, kunne jeg f.eks. dratt til Japan som en kollega av meg gjorde!

Til slutt kan jeg nevne at du som stipendiat har veldig flotte arbeidstider: Du arbeider stort sett akkurat når du vil. Det er ingen som krever at du skal være på kontoret fra åtte til fire. Dette er virkelig ansvar for egen læring! Det lønner seg imidlertid ikke å «aldri jobbe». Du er ansatt for fire år og når tiden er gått, bør du helst ha avhandlingen mer eller mindre klar.

"Hva er jenteprosjektet Ada"

Tilbake til forsiden

Du kan kontakte Jenteprosjektet Ada på ada@idi.ntnu.no.

facebook.com/jenteprosjektetAda Link til Jenteprosjektet Adas Facebook-side