Nyhetsarkiv

Studien viser også at spenningshodepine og migrene er de mest vanlige sykdommene i verden – kun forbigått av karies.

Ikke en rikmannssykdom

Funnene i studien bygger på den forrige GBD som ble utført i 2000 i regi av Verdens helseorganisasjon (WHO), men denne gangen er har man fått med de fleste regioner i verden, noe som bekrefter at migrene og hodepine ikke kun er et vestlig problem:

- Datagrunnlaget er mye bedre, vi har fått tall fra hele verden i større grad enn tidligere. Før var det kanskje gode data mest fra Vest-Europa, Nord-Amerika og noen andre regioner. Nå har vi gode nok data fra stort sett alle regioner. Og det viser at migrene ikke er en vestlig sykdom blant de rike. Det er minst like mye migrene i mange fattige land, forklarer Professor Lars Jacob Stovner på Institutt for nevromedisin (INM) ved NTNU, som har bidratt til studien.

Hodepine forsømmes

I lys av resultatene av GBD 2010, mener Stovner at oppmerksomheten rettet mot migrene og andre former for hodepine ikke er i nærheten av det den burde være i forhold til størrelsen på problemet.

- Det vi ønsker å fremheve er at ressursene som kommer til migrene, både når det gjelder behandling og forskning, nok er mye mindre enn det som viktigheten skulle tilsi. Det er en forsømmelse av dette store helseproblemet i hele verden.

Stovner ønsker å sette hodepine og migrene på dagsordenen til de som tar beslutninger om ressurser til behandling og forskning:

- Når det gjelder prioriteringer innen helsevesenet bør dette kanskje i større grad styres av slike objektive målinger som denne studien og ikke bare av tradisjoner, sterke interessegrupper blant pasienter og fagfolk, og ikke minst av hva mediene setter på dagsordenen.

- Meningen med hele arbeidet med Global Burden of Disease er jo at man skal kunne prioritere ressurser riktig i forhold til hva som faktisk plager folk mens de lever, og hva de dør av, sier Stovner.

Enda mer omfattende problem

En svakhet ved studien, er at den ikke inkluderer byrden knyttet til tiden mellom hodepine anfallene. Den teller kun tapt funksjonsevne og uførhet i forbindelse med faktiske anfall.

- Mange av de som har disse tilstandene føler seg jo ganske begrenset utenom hodepinen fordi de er redd for å få det – altså angst og bekymring for å få anfall. Eller de lever veldig begrenset for ikke å utløse anfall, og slike ting er ikke tatt med, forklarer Stovner.

Publikasjoner og lenker

• Migraine: The Seventh Disabler, Steiner TJ et.al.
• Global Burden of Disease
• Global Burden of Disease (WHO)

- Den kliniske betydningen av studien er at MR bør utføres i de første ukene etter hodeskade da viktig informasjon kan bli borte om MR blir utført for sent, sier lege og PhD kandidat Kent Gøran Moen ved INM og nevrokirurgisk avdeling.

- CT er den mest brukte bildediagnostiske metoden ved hodeskader, men skadene i selve hjernevevet vises dårlig på CT fordi kun «toppen av isfjellet» synes.

I en studie basert på 58 St. Olavs pasienter med moderat til alvorlig hodeskade i en 3-års periode fant forskerne ut at traumatisk aksonal skade blir gradvis mindre synlige jo lenger man venter med MR undersøkelse. Graden av skader og lokalisasjon kan ha stor betydning for pasientens prognose og dermed for videre behandling og rehabilitering.

God diagnose viktig for rehabilitering

Informasjonen som Moen og hans forskerteam har kommet fram til kan være svært nyttig i forhold til rehabilitering for disse pasientene, hvorav den største andelen var i en aldersgruppe (20-40 år) hvor man fortsatt har mange år foran seg:

- Det har vært tilfeller der pasienter etter en hodeskade for eksempel har begynt å få problemer i skole eller arbeid uten at man har hatt noe håndfast å basere seg på, da CT ikke har vist skade i hjernevevet. Dersom man hadde tatt tidlig MR, kunne man kanskje finne lesjoner som kunne ha forutsett og forklart disse problemene.

- En tidligere studie fra vårt forskerteam har vist at pasienter med aksonale skader i hjernestammen har dårligere prognose. Det å påvise slike lesjoner vil derfor være viktig både for å forutsi prognose, men også for å forutsi lengde på rehabiliteringsoppholdet.

Så tidlig som mulig

Det er visse utfordringer å skulle ta MR undersøkelser i en tidlig fase etter en hodeskade da pasientene ofte fortsatt mottar intensivbehandling. MR apparater er ikke mobile, og pasienten må kunne ligge helt stille i en halv time for å få gode MR bilder.

Basert på funnene i studien, anbefaler Moen allikevel et fast regime med å ta MR så tidlig som forsvarlig mulig for å kunne få mest informasjon om skadene i selve hjernevevet.

Synlige og ikke-synlige lesjoner

I studien ble det tatt MR i gjennomsnitt en uke etter skaden oppstod, og så igjen etter tre og 12 måneder. Målet var å se hvordan blødende (såkalte mikroblødninger) og ikke-blødende traumatiske aksonale lesjoner utviklet seg over tid.

- Før har det vært vanlig å ta MR ganske sent. Men vi har hatt en viss mistanke om at vi da har gått glipp av en del av skadene fordi de ‘forsvinner' fra MR bildene med tiden, forklarer Moen.

- Vi så spesielt at de ikke-blødende lesjonene forsvant. Mange av lesjonene hadde forsvunnet ved tre måneder, mens de blødende lesjonene begynte å forsvinne ved 12-måneders-undersøkelsen.

Moen og kollegaene holder nå på med en studie med 128 pasienter hvor de ser på de synlige traumatiske aksonale lesjonenes betydning for prognose, og de planlegger også studier hvor ikke-synlige lesjoner som kan måles med teknikken diffusjons-MR, kartlegges. Et av målene er å se hvilke lesjoner som har mest å si i forhold til utfallet av en hodeskade.

Publikasjon

• A longitudinal MRI study of traumatic axonal injury in patients with moderate and severe traumatic brain injury. Moen KG, et al.

 

- Jeg tror migrene blir bagatellisert fordi nesten alle mennesker har litt hodepine fra tid til annen. Mange tenker nok: ‘Den hodepinen jeg har, må man kunne leve godt med, sier INMs instituttleder Lars Jacob Stovner til NRK.

For mer informasjon, se:

• Migrene blir ofte bagatellisert (NRK Trøndelag)
• Migrene øker (NRK Dagsrevyen 21, 20.11.2012)

Les mer om INM's Centre for Neural Computation hos DMF.

- Dette er en viktig studie innen hjernekirurgi fordi hva som er den beste behandlingen for denne typen svulster har vært veldig kontroversielt. Behandlingspraksis har derfor variert mye både i inn- og utland. Det er stor forskjell på det å ikke gjøre noe, og det å gjennomgå en stor hjerneoperasjon, sier sisteforfatter Ole Solheim.

Studien som inkluderte 153 pasienter med en gjennomsnittsalder på rundt 40 år med nylig diagnostisert diffus lavgradig gliom, var delt mellom to helseregioner i Norge. Pasienter ved sykehus A ble fulgt opp med overvåking av hjernesvulstene, mens pasienter ved sykehus B fikk tidlig kirurgisk behandling der det lot seg gjøre.

Pasientene ble fulgt over tid, og resultatene viser at etter 5 år, levde 60 % av pasientene ved sykehus A, mens hele 74 % ved sykehus B overlevde – dette utgjør en forskjell på 14 prosentpoeng. Dette er såpass oppsiktsvekkende, at studien har blitt tatt opp i den verdenskjente Journal of the American Medical Association (JAMA).

Internasjonal anerkjennelse

- Dette er den første sammenlignende studien på denne pasientgruppen. Selv om det ikke er en veldig stor studie, så er det unge pasienter – og det er snakk om en betydelig gevinst i leveår. Det er vel derfor den har kommet i et såpass anerkjent tidsskrift som JAMA – behandlingseffekten er stor, forklarer Solheim.

Studien har allerede resultert i gratulasjoner fra inn- og utland, og den fikk stor oppmerksomhet på den nylig avholdte årlige kongressen til European Association of Neurosurgical Societies (EANS).

Endret praksis

Anbefalingen om tidlig kirurgisk behandling for pasienter med denne typen hjernesvulst har allerede blitt tatt til etterretning ved sykehus A i Norge, som har endret praksis.

Hva med livskvaliteten?

- Det vi har tenkt til å gjøre videre er å se nærmere på morbiditet og livskvalitet. Vi har sett på overlevelse, og nå ønsker vi å se mer på hvordan de som overlever har det, sier Solheim.

Forskerne har allerede begynt å intervjue overlevende pasienter om hvordan livet fortoner seg for både de som har blitt behandlet med aktiv kirurgi, og de som har fått en mer avventende behandling.

Publikasjon

• Comparison of a strategy favoring early surgical resection vs a strategy favoring watchful waiting in low-grade gliomas. Jakola et al.

Studien ble støttet av blant annet Nasjonal kompetansesenter for ultralyd og bildeveiledet behandling som er et samarbeid mellom St. Olavs Hospital, NTNU og Sintef.

Følg denne linken for mer informasjon og påmelding til regenerativ medisin seminaret.

Annerkjennelsen er et resultant av Kleins arbeid med informasjonssikkerhet i helsesektoren.

Blant hans prestasjoner nevnes arbeidet med å introdusere kryptografiske metoder med bruk av ‘public key infrastructure' (PKI) og smart-kort, som siden har blitt til internasjonale standarder for sikker identifikasjon av helsepersonell, og for sikker deling av sensitiv pasient informasjon.

Han har også jobbet med en internasjonal standard for informasjonssikkerhet som har resultert i en serie standarder som nå brukes som en guide for helsesektorens eget arbeid med informasjonssikkerhet.

Prisen på €5000 ble overrakt 8. september av Det Kongelige Akademiet for Medisin i Brüssel, på vegne av Association pour la sécurité des systèmes d'information de santé (ASSIS).

Målet med fallprosjektet er å få bedre alarmer, og skreddersy behandling og treningsopplegg for eldre, som kan minske risikoen for fall og alvorlige bruddskader.

De eldre skal bruke bevegelsessensorene over tid slik at forskerne kan følge med på balanse, gange og risiko og tendens for fall. Sensorene kan bæres rundt håndledd, over og under ledd, på hodet, eller i et belte med sensoren på ryggen. Teknologien kan også integreres i mobilen.

INM's Jorunn Helbostad som leder fallprosjektet lokalt i Trondheim, forklarer:

- Denne teknologien er her allerede. Akselerometre og vinkelmålere finnes i smarttelefoner, mobiler som kan brukes på høykant eller sidelengs. Det er bare å vippe på mobilen.

Prosjektet FARSEEING involverer 11 partnere i 7 EU-land som forsker på forebygging og varsling av fall hos eldre ved hjelp av smartelefon-teknologi.

Les mer på Forskning.no.

Kongressens tema er bevegelsesanalyse – fra benken til sengen ("Movement Analysis from Bench to Bedside").

Keynotene ved kongressen er:

• "The interplay between posture, gait and mental function" – Professor Bastiaan Bloem, MD, University Medical Centre St Radboud, Nijmegen, Nederland; grunnlegger og medisinsk direktør ved Parkinson Centre Nijmegen; og ISPGRs president.
• "How does the brain create movement, and how can this be influenced with brain stimulation?" – Professor Mark Hallett, MD, NIH, USA.
• "What is it with gait speed?" – Professor Stephanie Studenski, University of Pittsburgh, USA.
• "Gait stability: to fall or not to fall, that is the question" – Professor Jaap van Dieën, VU University Amsterdam, Nederland.
• "Cognition: motoric perspectives" – Professor Joe Verghese, MD, Albert Einstein College of Medicine, Bronx, USA.

Det var en varm sommerdag i 1992, og en forskergruppe under ledelse av professor Giacomo Rizzolatti ved Universitetet i Parma var i ferd med å kartlegge hvilke områder i hjernen som var aktive når en makak-ape utførte ulike bevegelser. Forskerne hadde skjøvet tynne elektroder inn i det motoriske området i makakens hjernebark, og der hadde de funnet et nevron som sendte elektriske signaler hver gang apen strakk ut armen for å gripe rundt en matbit. Elektroden var koblet til en forsterker og videre til en høyttaler som det spraket i hver gang nervecellen "fyrte", og det var opplagt at dette nevronet var med på å kontrollere apens gripebevegelser.

En legendarisk historie

Så skjedde det som er blitt en legendarisk historie i hjerneforskningen: Da en av forskningsassistentene plukket opp en peanøtt for å gi den til apen, spraket det i høyttaleren, på samme måte som om apen selv skulle grepet rundt en peanøtt. Det samme nevronet som fyrte i apehjernens motoriske område når apen grep rundt en godbit, fyrte også når apen så at forskningsassistenten grep rundt en godbit!

De italienske forskerne tvilte først på oppdagelsen. – Vi utførte derfor en rekke flere forsøk før vi publiserte en vitenskapelig artikkel fire år senere. Da følte vi oss sikre på konklusjonen, fortalte Rizzolatti i Trondheim. I artikkelen fastslo forskerne at speilnevroner er en egen type nevroner som aktiveres når en ape utfører en motorisk handling, og når den ser et annet individ – en annen ape eller for den saks skyld et menneske – utføre den samme bevegelsen. Speilnevronene speiler andres bevegelser.

Tolker følelser og hensikter

Det oppsiktsvekkende funnet ble straks omfavnet av andre forskere, som gjennom en rekke senere forsøk har bekreftet at det finnes speilnevron-systemer også hos mennesket og en rekke andre dyrearter. Dessuten gjør speilnevronene mye mer enn å speile andre individers bevegelser: De kan også aktivere nettverk av nevroner som til sammen er i stand til å tolke følelsene eller hensiktene som ligger bak andre individers bevegelser – i vid forstand.

Det er speilnevronene som gjør at du umiddelbart oppfatter forskjellen mellom en irritert og en vennligsinnet håndbevegelse. Det er også speilnevronene som gjør at du er i stand til å se forskjellen på et sint, et vennlig, et skrekkslagent eller et forbauset ansiktsuttrykk hos et annet menneske. Speilnevronene speiler det andre menneskets ansiktsuttrykk og sjekker med andre hjerneområder: "Hvilken følelse ville ligge bak dette ansiktsuttrykket, hvis det var mitt eget?" Prosessen skjer lynraskt, og resultatet er at du forstår det andre menneskets sinnsstemning i løpet av brøkdelen av et sekund.

Speilnevroner og autisme

Professor Rizzolatti fortalte også om nye forskningsresultater som tyder på at mennesker med autistiske lidelser har mangelfullt utviklede speilnevronsystemer. – En autistisk person som ser andre menneskers bevegelser, forstår derfor ikke hvilke følelser eller hensikter som ligger bak bevegelsene, fortalte Rizzolatti. Dette kan være årsaken til at mennesker med autistiske lidelser har problemer i den sosiale omgangen med andre mennesker, selv om de kan være lynende intelligente på andre områder.

Ifølge professor Rizzolatti blir mennesker neppe født med fullt utviklede speilnevronsystemer. Det er isteden slik at systemene utvikles etter hvert. – Hos en klassisk ballettdanser som ser på andre klassiske ballettdansere mens de opptrer, er det en voldsom aktivitet i speilnevronene. Men når den klassiske ballettdanseren ser på for eksempel brasilianske sambadansere, er speilnevronene deres nesten tause, fortalte han.

Professor Rizzolatti holdt sitt foredrag i Kvinne-barn-senteret i St. Olavs Hospital i Trondheim, for en forsamling som tydelig satte pris på å få besøk av den internasjonalt kjente forskeren. Det var også tydelig at Rizzolatti satte stor pris på å være i Trondheim, hvor han var gjest hos professor Edvard og May-Britt Moser ved Kavli Institute for Systems Neuroscience and the Centre for the Biology of Memory. – Kavli-senteret er av de mest interessante laboratoriene i verden! fastslo Rizzolatti.

Prisen er et diplom og et reisestipend på 20 000 kroner, og overlevert under avslutningsseremonien for profesjonsstudiet i medisin i dag.

Det medisinske fakultet har i snart ti år hatt en 2-årig master i nevrovitenskap. Læringsmålene for dette internasjonale masterprogrammet fastslår at uteksaminerte kandidater skal kunne formulere en vitenskapelig problemstilling basert på eksisterende forskning og relevante informasjonskilder innenfor fagområdet, og kunne formidle og diskutere forskningsresultater – både skriftlig og muntlig.

Nye undervisningsmodeller

Før 2010 ble det ikke gitt noen organisert, systematisk opplæring for å forberede studentene på disse områdene. Intervjuer med studentene og veilederne deres avdekket et stort behov for dette.

Menno Witter, som er studieprogramleder for master i nevrovitenskap, og Ingrid Riphagen, som er rådgiver innen medisinsk informasjonsbehandling, satte derfor i gang et prosjekt for å øke studentenes informasjonskompetanse.

Fire ulike moduler ble utviklet, og disse er integrert i fire obligatoriske emner som studentene tar i første studieår. Hver modul består av to seminarer med praktiske læringsaktiviteter, og en prosjektoppgave der studentenes kunnskaper og ferdigheter blir vurdert. Det starter med det elementære i modul 1, og så blir dette gjentatt og utdypet i de senere modulene.

Etter å ha fullført de fire modulene har studentene en felles plattform, og er bedre rustet til å arbeide med masteroppgaven – og annen forskning.

Vellykket prosjekt

Resultatene så langt viser at prosjektet har vært svært vellykket. Faglærerne har observert en klar forbedring i kvaliteten på studentenes skriftlige arbeider. Mange av studentene, og særlig de internasjonale studentene som er vant til en annen akademisk kultur enn den norske, har dessuten blitt mer bevisste på reglene om opphavsrett, sitering og plagiering Det at opplæringen er fullt integrert i de ordinære emnene, istedenfor å tilbys som et eget emne, bidrar til økt læring for studentene.

Tidligere i vår var dette prosjektet en av de nominerte – og den eneste fra NTNU – til Kunnskapsdepartementets prestisjefylte pris for fremragende arbeid med utdanningskvalitet. Det ble dessverre ingen pris på NTNU i år, men det er en desto større glede å gi Studieseksjonens undervisningspris til Menno og Ingrid.