Grunnloven og regionene: hegemoni, kontinuitet og brudd


Forskningsprosjektet er en del av Norges Forskningsråds "Grunnlovssatsing" og støttes av HF-fakultetet, NTNU.

I moderne norsk historie er forholdet mellom sentrum og periferi en viktig konfliktlinje. I forskningen omkring 1814 har det ikke vært vektlagt. Dette er overraskende, da mange av konfliktlinjens vesentlige elementer etableres nettopp her. Stiftamtet, som eneveldets norske region, står i sentrum for prosjektet. Målsetningen er å undersøke hvordan de norske regionene fungerte frem mot 1814, hvilken rolle de spilte i 1814, og hvilke konsekvenser selvstendigheten og Grunnloven fikk for regionene i årene som fulgte etter.

Prosjektet lanserte 4. april 2014 boka Riket og regionene. Grunnlovens regionale forutsetninger og konsekvenser.

 

Regionene og 1814

Utgangspunktet for prosjektet er en hypotese om at eneveldets politikk overfor Norge og den absolutistiske styreformen hadde skapt norske regioner med betydelig territoriell autonomi fra hverandre. Med region siktes det til stiftamtet som kort tid etter eneveldets innføring i 1661 avløste det gamle hovedlenet som rikets øverste administrative inndeling. Gjennom hele 1700-tallet var det fire stiftamt: Trondheim, Bergenhus, Kristiansand og Akershus. Hvert av stiftamtene hadde sin stifthovedstad: Trondheim, Bergen, Kristiansand og Kristiania. Bergen var rikets største by, men det var i Kristiania de få riksinstitusjonene som fantes var lokalisert. I 1804 ble Trondheims stiftamt delt i en nordre og en søndre del.

Kart fra 1760

Det kan hevdes at et bærende prinsipp i eneveldets politikk overfor Norge var å unngå norske politiske og administrative sentralinstitusjoner i fredstid. En konsekvens av denne politikken var å styrke andre nivåer i den politiske administrasjonen, fremfor alt stiftamtet. Den absolutistiske styreform vektla den politiske kontrollen over det økonomiske, religiøse og sosiale liv. For å holde kontroll og kreve opp skatter ble den økonomiske aktiviteten konsentrert til byer og ladesteder som var direkte underlagt stiftamtmannen. Biskopene holdt overoppsyn med religion og moral. Konsentrasjonen av organer for maktutøvelse og borgerlig handel dannet grunnlag for store og fremgangsrike regionhovedsteder med tette bånd til utlandet. Men hva skjedde med regionene som følge av selvstendigheten og Grunnloven, og hadde regionene som viktige maktstrukturer under eneveldet noen innflytelse på hendelsene i 1814 og de påfølgende årene? Med selvstendigheten opphørte alle hindringer på etableringen av norske riksinstitusjoner. Grunnloven opphevet mange av absolutismens kontroll- og styringsmåter som den sterke regionen, og særlig regionhovedstadens stilling, var tuftet på. Regionen kan betegnes som en tung maktstruktur i det norske samfunn i 1814. Svinner den bare umerkelige og motstandsløst hen, eller utgjør den en sentral politisk konfliktlinje i den nye norske staten? Hvordan tilpasser regionen seg til de nye omstendighetene i den demokratiske staten?

Delprosjekter

Innen prosjektets overordnede hypotese arbeider flere forskere med avgrensede problemstillinger. Delprosjektene har til hensikt å undersøke spørsmål som er viktig for helheten. Men som forskningsarbeider står de på egne ben og kan endres dersom det er hensiktsmessig. Professor Ida Bull leder prosjektet. Forsker Jakob Maliks er ansatt på full tid og skal skrive tre artikler, og Trond Bjerkås er prosjektets doktorgradsstipendiat. Bjerkås' beskrivelse nedenfor er derfor ikke til en enkelt artikkel, men uttrykker forskningsinteressen for hele avhandlingen. De øvrige deltakerne skal skrive minimum en artikkel hver. 

 

Ida Bull

Regionenes relative uavhengighet innenfor eneveldet innebar at stiftsbyene politisk og administrativt fungerte som sentralstedinnenfor regionen og som bindeledd til rikshovedstaden København. Samtidig fungerte stiftsbyene økonomisk sett som nettverksbyer med en formidlerrolle mellom regionen som oppland og en større verden. Delprosjektet vil undersøke i hvilken grad, og hvordan dette ble endret gjennom etableringen av en mer nærliggende hovedstad. I hvilken grad fortsatte stiftsbyene som politisk formidler til den nye rikshovedstaden? Og i hvilken grad kunne de fortsatt bygge på sine internasjonale økonomiske nettverk i den politiske praksis? I den grad uformelle nettverk ble erstattet av formell representasjon i Stortinget skal det drøftes hvorvidt det kunne bety endret kjønnsbalanse med hensyn til politisk innflytelse. Trondheim vil fungere som case i undersøkelsen, og kildematerialet vil hovedsakelig være korrespondanse i arkiv etter de større handelshusene, i stiftamtmannens arkiv og de borgerlige foreningenes arkiv.

 

Jakob Maliks (a+b+c)

a) Regionene og det nasjonale: flagget som symbol. Da Stortinget i 1821 skulle velge handelsflagg kom det inn mange forslag. Flere av forslagene hadde regionale insignier som symboliserte stiftene i form av stjerner eller kors, deriblant det forslaget Stortingets spesialkomité innstilte på førsteplass. Stortinget fattet, etter en lengre debatt, i stedet vedtak om at det nye norske handelsflagget skulle være det som senere ble statsflagget: det norske flagget vi har i dag. Hva sier "den lille flaggsaken" om forestillingene om nasjonen som fantes rundt om i landet – og om forholdet mellom nasjon og region?

b) At de sentraladministrative organer i Norge ble bygget ned frem mot 1814 er en kjensgjerning. Men hvor omfattende var den administrative kommunikasjonen mellom regionene, og kan det spores tilløp til en horisontal administrativ-politisk integrasjon mellom regionene frem mot 1814? Gjennom å analysere korrespondansen stiftamtmannen og biskopen i Trondheim førte med sine motparter i de andre regionene kvantitativt og kvalitativt, bør det være mulig å si noe konkret om graden av, og endringene i horisontal administrativ integrasjon mellom de norske regionene.

c) Til tross for regionenes tap av formell administrativ betydning, ble hensynet til dem en av de sterkeste politiske normene i den norske demokratiske tradisjonen. Hvilken rolle spilte Grunnloven for transformasjonen av det regionale i Norge fra en betydelig formell autonomi under eneveldet, til uformell demokratisk politisk norm etter 1814? Når oppstår på demokratisk grunnlag en politisk agitasjon langs en sentrum-periferiakse i det offentlige rom, og hvilket syn på regionenes relative status synes den politiske argumentasjonen å referere tilbake til? Prosjektet vil problematisere prosessen fra en "passiv" regional mentalitet til en aktiv regional politisk identitet.

 

Trond Bjerkås

Prosjektet vil undersøke endringer i politisk kultur i perioden ca. 1790-1830. Et hovedfokus vil være hvilken rolle Grunnloven av 1814 spilte i disse endringene. Det vil bli tatt utgangspunkt i to hovedtrekk i norsk historie på første halvdel av 1800-tallet. Det ene er et sterkt fokus på 1814 som brudd. Det andre er kontinuiteten fra eneveldet inn i den nye staten.  Ved å fokusere på regionen som analytisk nivå, vil det bli forsøkt å finne sammenhenger mellom disse utviklingslinjene. Den regionale beslutningsstrukturen, som var en levning fra eneveldet, var hierarkisk, partikulær og patriarkalsk. Den står i motsetning til de demokratiske og universalistiske normene i Grunnloven. Prosjektet vil undersøke endringer i politisk interaksjon i spennet mellom disse to idealtypene, med særlig fokus på embetsmannstand og bondeeliter. Analysen vil innebære en komparativ undersøkelse av to norske regioner, Trøndelag og Agder.

 

Ragnhild Hutchison

Flyttingen av det politiske maktsentrumet til Christiania og grunnlovens økte sentralisering hadde betydning for regionenes politiske innflytelse og autonomi, men i hvilken grad fikk dette politiske skiftet konsekvenser for Norsk økonomi, og da spesielt regionenes deltagelse i internasjonal handel? Gjennom studier av tollister, priser og skipsanløp vil delprosjektet se nærmere på om handelen, som politikken, ble relativt sett mer konsentrert til Christiania enn tidligere. Prosjektet vil så diskutere i hvilken grad de eventuelle endringene var konsekvenser av 1814-skillet, eller større internasjonale økonomiske trender ved å se på endringer i norsk og internasjonal handelspolitikk før og etter 1814.

 

Jan Thomas Kobberrød

Da Norges Bank ble etablert i 1816, ble det vedtatt to alternative lover. Om banken kom i stand ved frivillige innskudd skulle hovedsetet ligge i Oslo. Ble det derimot nødvendig å gå til innkreving av tvungne innskudd, skulle hovedkontoret legges til Trondheim. Det er mulig å se dette som en konsesjon til regionenes krav. Regionen omkring Oslo var rikets økonomiske tyngdepunkt. Som største bidragsyter til en frivillig bank hadde derfor regionen rettferdighetskrav på hovedsetet. Skulle derimot banken komme i stand etter den nye statens tvang, var det mer legitimt å kreve at den nye hovedstaden ikke fikk alle statens institusjoner.Delprosjektet vil også naturlig knytte an til Norges Banks 200-årsprosjekt, under ledelse av professor Einar Lie, Universitetet i Oslo.  

 

Magne Njåstad

Da stattholder og kronprins Christian Frederik kom til Trondheim i februar 1814 fikk han innspill fra store deler av byens ledende menn om hvordan et norsk opprør mot Kielfreden burde organiseres. Her ble kravet om et konstitusjonelt styre i Norge fremmet for første gang. I dette delprosjektet vil jeg undersøke i hvilken grad og hvordan disse idéene hadde slått rot i det trondhjemske handelsborgerskap og embetsmannsgruppen. Forsøksvis vil trådene bli trukket bakover til de organiserte selskapene av både lærd natur (Vitenskapsselskapet) og de sosiale klubbene. Også den skriftlige offentlighet, spesielt Adresseavisen under redaksjon av Mathias Conrad Peterson på 1790-tallet vil være interessant å undersøke i sammenhengen.

 

Steinar Supphellen

Med utgangspunkt i materiale frå Vitskapsselskapet og Gunnerusbiblioteket er det planen å arbeida med biskop Peter Olivarius Bugge i tida framover. Det vil gje inntak til mange ting som tangerar prosjektet sine problemstillingar og 1814-spørsmål generelt: Hans innsats som biskop særleg frå 1804 og til ca 1820 (fungerte til 1842), hans politikk som visepreses i DKNVS 1804-1814 og preses 1815-20, hans forhold til Kristian Fredrik som var preses 1806-1814, hans posisjon i Trondheimsmiljøet, hans aktivitetar i samband med poltiske hendingar og grunnlovsarbeidet i 1814, m.v. Kva skriftlege arbeid dette skal munna ut i, er det ikkje teke avgjerd om enno.

Publikasjoner fra grunnlovsprosjektet

Publikasjoner

Ida Bull og Jakob Maliks (red.): Riket og regionene. Grunnlovens regionale forutsetninger og konsekvenser. Akademika forlag 2014

Trond Bjerkås: Revolusjonær tale? nye perspektiver på eidsvollsadressene
Historisk tidsskrift Nr. 1 - 2014

Jens Johan Hyvik: "1814 og Grunnloven sett fra regionene"
Høgskulen i Volda, Notat 4/2012

Ragnhild Hutchison: Tollistene på nett. Søkbar database over tollistene fra de viktigste norske tollstedene 1786-1794

Jakob Maliks: "Grunnloven og regionene: hegemoni, kontinuitet og brudd". Heimen. Nr. 1. 2012.

Steinar Supphellen: "National-Festen" 11.12.1811. Fellesskapsmarkering og indre spenningar. Heimen. Nr. 1. 2012.

Kronikker

Trond Bjerkås: Riksforsamlingensvalgene i Trøndelag
Kronikk i Adresseavisen 4. mars 2014

Trond Bjerkås: Vest-Agders første folkevalgte
Kronikk i Fædrelandsvennen 6. februar 2014

Magne Njåstad: Veien til Grunnloven
Kronikk i Adresseavisa 5. februar 2014

Steinar Supphellen: Kielfreden 14. januar 1814
Kronikk i adresseavisen 14. januar 2014.

Ida Bull: Stemmerett og demokrati fra 1814 til 1913
Adresseavisen 23. desember 2013

Jakob Maliks: Hvor nær var Trøndelag ved å bli svensk i 1813?
Adresseavisen 6. desember 2013

Intervju

Jakob Maliks: Slik ble Oslo hovedstaden
Intervju i Universitetsavisa 03. 04. 2014

Ida Bull: Da landet ble samlet
Intervju i Samfunnsviteren. Nr. 1 - 2014

Jakob Maliks: Bergen kunne fått Stortinget 
Intervju i Bergens Tidende 1. mars 2014 (både papir og nettutgave)

Ida Bull og Jakob Maliks: Norge samlet på ny i 1814
Intervju i Bladet Forskning. 1/14 - Februar (papirutgave)