Arkiv - utgåtte saker

Forleden dag fikk jeg spørsmålet "Hva er det egentlig som foregår i Forskningsrådet – skjer det noe der'a?". Vedkommende som spurte kjente Forskningsrådet godt fra tidligere. Det hun spurte om var om det foregår noe som har relevans for samfunnsvitere og humanister. Underforstått; forskningen er politisk styrt og de store pengene går ikke til humaniora og samfunnsvitenskap.

I Norge har vi ett forskningsråd som finansierer forskning i hele bredden – fra fri grunnforskning til tematisk forskning rettet mot prioriterte samfunnsutfordringer og forskning for næringsrettet innovasjon. Slik er det ikke i andre land. Der er ofte den strategisk begrunnede tematiske forskningen utskilt i et eget forskningsråd, som f eks i Danmark, og forskning for innovasjon er som regel organisert for seg. Her i Norge har vi bare ett forskningsråd, organisert i tre divisjoner; en for forskningsbasert innovasjon, en for store strategiske programmer og en for grunnforskning. For oss humanister er det først og fremst den siste, Divisjon for vitenskap, vi forholder oss til. Styret for denne divisjonen, som jeg leder, har som et overordnet mål å støtte og fremme langsiktig grunnleggende forskning og finansiere en fri nasjonal konkurransearena, der forskerinitierte prosjekter innenfor alle tema konkurrerer om støtte. De viktigste støtteformene er fri prosjektstøtte – for oss vil det si "FRIHUM", Sentre for fremragende forskning (SFF) og Yngre fremragende forskere (YFF), samt grunnforskningsprogrammer – som for eksempel Kulturforskningsprogrammet (KULVER) og Kjønnsforskningsprogrammet.

Fra Kunnskapsdepartementet gis det årlig en fast bevilgning øremerket humanistisk forskning. Den skal dekke fri prosjektstøtte og grunnforskningsprogrammer. For divisjonsstyret er det en prioritert oppgave å hegne om den frie prosjektstøtten. Det er, som mange vet og har erfart, knallhard konkurranse om midlene i FRIHUM, med en suksessrate helt ned i 10 prosent. Det er ikke stort bedre i de humanistiske grunnforskningsprogrammene. Mange prosjekter som får svært gode vurderinger kan ikke finansieres. Her er det et stort potensial for å utvikle kvalitet og bygge kapasitet som ikke blir utnyttet. Vitenskapsdivisjonen fremmer derfor hvert år forslag om vekst i midler til fri forskerinitiert forskning. Internt i rådet konkurrerer det naturlig nok med andre godt begrunnede vekstforslag. Og – det er ikke enkelt å få politisk gjennomslag for vekst i de frie midlene. De øremerkede humanioramidlene fra Kunnskapsdepartementet har ligget på samme nivå gjennom mange år, mens det har vært en beskjeden vekst i frie midler totalt, først og fremst knyttet til SFF og YFF. Som en følge av forslaget til statsbudsjett for 2009 vil faktisk de frie, ikke tematisk styrte, grunnforskningsmidlene gå ned neste år, for første gang siden 2001. Det er ikke bra. Gledelig er det derfor at den frie konkurransearenaen er et prioritert vekstområde i Forskningsrådets samlede budsjettforslag for 2010. Det må være lov til å håpe på at noe skjer.

I dag går bare 3 prosent av Forskningsrådets samlede midler til humanistisk forskning. Det er alt for lite. Det er derfor flott om vi lykkes i å øke midlene til fri grunnforskning, som er den viktigste arenaen for humanistiske forskere. En annen mulighet for vekst er at flere humanister deltar i konkurransen om midler som ikke er øremerket humaniora og fri grunnforskning. Store deler av midlene til Forskningsrådet utløses gjennom en politisk begrunnelse; forskningen skal legge grunnlag for å løse definerte samfunnsmessige utfordringer. Det kan dreie seg om miljøvennlig energi og klima, om petroleumsutvinning, havbruk og matproduksjon, om velferd og helse. I de store tematiske programmene er innslaget av humaniora minimalt. I disse dager foretas det en midtveisevaluering av programmene. Et ønske vil være at evalueringspanelet ser nærmere på hva som skal til for å gjøre programmene mer tverrfaglige og for eksempel åpne opp for humanistiske perspektiver. I Nasjonal strategi for humanistisk forskning blir Forskningsrådet bedt om å foreslå mekanismer som nettopp kan bidra til å integrere humanistiske forskningsperspektiver i store tematiske programmer og satsinger. Så her kommer det forhåpentligvis til å skje noe.

I forslaget til ny strategi for Norges forskningsråd lanseres tanken om en ny større satsing på temaet "Kulturelle forutsetninger for samfunnsutviklingen". Dette har fått bred støtte i høringsuttalelsene til strategien, og rådet arbeider nå med å konkretisere forslaget. Det vil garantert gi økte muligheter for finansiering av humanistisk forskning. Det er også verdt å merke seg at forskningsministeren har varslet en ny forskningsmelding i denne stortingsperioden. Det er en oppfordring til oss forskere om å tydeliggjøre viktigheten av tilstrekkelig med frie grunnforskningsmidler for å sikre en velfungerende nasjonal konkurransearena. Ministeren har lansert "Velferd" som et tematisk satsingsområde i den forskningsmeldingen hun vil legge fram. Her bør det være en oppgave for oss humanister å vise betydningen av humanistiske forskningsperspektiver og argumentere for en definisjon av velferd som ikke overlater temaet til samfunnsviterne alene. Vi kan med andre ord håpe på at det kommer det til å skje mye i de nærmeste årene.

Kari Melby
Prodekan for forskning

Men vi lever i en relativ unntakssituasjon. Der økte oljepriser og stor nasjonalgjeld undergraver både nasjonal og privatøkonomi for en rekke utviklede land, er situasjonen for oss nærmest motsatt. Vi har det bra, og framtidsutsiktene er heller ikke skremmende. Det fratar oss selvsagt ikke retten til å klage, for det er alltid noe som kunne vært bedre. Men innsikten i andres situasjon kan gi grunnlag for å besinne seg litt. Gårsdagens oppslag i Universitetsavisa om at forskere ved Biologisk institutt ved Københavns Universitet må skaffe deler av lønnen selv, kan gi grunnlag for en slik besinnelse.

Selv om Norges økonomi ser svært sunn ut, og NTNU fortsatt har for mye penger på bok, betyr ikke det at situasjonen for vårt fakultet er like god. Resultat på studier er en viktig del av inntekten vår, og der har vi ikke hatt så gode resultater de senere år. Dermed har vi mindre frie midler tilgjengelig enn det vi har blitt vant til de senere årene. Vi kan ikke gjøre som Hellas eller USA og låne oss ut av problemene, og må derfor sette tæring etter næring. Det får følger for hvor mange ph.d- og post.doc-stipender vi kan lyse ut. Likedan betyr det at flere av de stipendene vi deler ut vil være uten et fjerdeår med arbeidsplikt.

Men vi vil også dele ut stipender i år, og setter i disse dager i gang arbeidet med utlysning av ph.d-stipender. Vi regner med at det ikke blir store endringer fra tidligere år når det gjelder kriterier og framgangsmåte. Her lytter vi til innspill fra instituttene, og de har vært tilfreds med åpne utlysninger der vi først og fremst baserer vurderingen på faglig kvalitet før vi skjeler til strategiske vurderinger og fagmiljøenes behov. Kvalitetsvurderinger er skjønnsbaserte, og det vil alltid være grunnlag for diskusjon, men fagfellevurdering er trolig det mest rettferdige grunnlaget for tildeling i en ikke perfekt verden. Vi håper også å få lyst ut post.doc-stipend, men det er ennå ikke klart. Midler til faglige reiser og forskningsprosjekt vil lyses ut som normalt.

Så selv om vi har det litt trangere, er det ikke snakk om dramatiske kutt i forskningsmidler. Og vi kan samtidig se litt på mulighetene vi har, og det gode arbeidet som er gjort de senere årene. Vi publiserer jevnt og trutt, i gradvis økende omfang (og vi håper kvaliteten ikke synker når kvantiteten stiger). Det arrangeres store og mindre konferanser, seminarer og workshops innen alle fagfelt – der en rekke høyt anerkjente forskere deltar. Vi har gode resultater på eksternfinansiering. Det supplerer våre egne stipendmidler og er en viktig kilde til ny og god forskning. Slik kompenserer vi for de lokalt sett dårlige tidene på en god måte. Og det er sannelig bra!

Bjørn K. Myskja

Vår fakultetstillitsvalgte Jørgen Jenssen, som er student på Europastudier med fremmedspråk, deltok på konferansen og kom entusiastisk tilbake med tanker og ideer om hvordan vi kan videreutvikle og fornye humaniora, og ikke minst hvordan vi kan spre kunnskap til omverden om hva våre kandidater kan og hvorfor de bør være enda mer ettertraktet på arbeidsmarkedet.

Det finnes en ung studentsammenslutning av humanister og samfunnsvitere som har begge beina trygt plantet i akademia, men som samtidig ønsker å kunne bruke sine kunnskaper på nye måter og på nye områder. Næringslivet har tradisjonelt sett ikke har vært et viktig nedslagsfelt for våre kandidater. Men noen av dem ønsker å utfordre det tradisjonelle synet på humaniora som unyttig for "business". Nylig møttes altså studenter fra hele Skandinavia i København for å diskutere nettopp hvordan hum-samkandidatene er viktige for framtidas arbeidsmarked. Det interessante ligger også i det offensive budskapet deltakerne på konferansen kommer med. De spør ikke: Hvordan skal kandidater fra hum-samfagene få bedre jobber etter endt utdanning? Spørsmålet de stiller er dette: Hvorfor har næringslivet bruk for oss?

Disse studentene mener at the business world går glipp av mange kreative og innovative ideer dersom ikke grensene mellom akademia – les: våre fagområder – og næringslivet brytes ned. De ønsker å utfordre og å utvikle moderne næringsliv slik at det står bedre rustet for framtida. Et moderne næringsliv trenger samarbeid med humaniora, det trenger å nyttiggjøre seg våre erfaringer, som er annerledes enn deres tradisjonelle samarbeidspartneres. Lederen for den danske arbeidsgiverorganisasjonen DI, Lars Goldschmidt, sa det slik under konferansen: Humanister kan i høj grad medvirke til vækst i erhvervsøkonomien med blandt andet kreativitet, kulturforståelse og kildekritiske kompetencer. En ny og god lesning av KKK! Et rektormøte om framtidas humaniora stod også på programmet. Hvilke prioriteringer må foretas for at det skal skje verdiskaping med våre fag som utgangspunkt?

En annen problemstilling på konferansen handlet om co-curriculumideen. Hvordan kan studentene nyttiggjøre seg de aktivitetene de deltar i ved siden av studiene i sin karriereutvikling? Da tenkes det ikke nødvendigvis bare på den deltidsjobben de måtte ha, men også deltakelse i referansegrupper, verv i studentforeningen, jobb som læringsassistenter osv. Fra tidligere å kalles extracurricular benevnes nå disse aktivitetene som co-curricular, og dette gir et signal om et statusløft som vi bør kunne bygge videre på. Navneskiftet antyder at alle relevante aktiviteter i studietiden – om de er knyttet til rent faglig virksomhet eller ei – som bidrar til å styrke evnen til organisering, til samarbeid, til å ta ansvar, til lederskap o.a. er av det gode for en framtidig karriere. Mange studenter deltar allerede i denne typen aktiviteter, men hvorfor ikke systematisere det på et eller annet vis og slå to fluer i ett smekk? Vi kunne oppnå at studentene 1) ble mer aktivt engasjert i det som skjer på campus og 2) forbedret sine sjanser på arbeidsmarkedet.

Det er liten tvil om at en arbeidsgiver først og fremst ser på faglig dyktighet når han/hun vurderer våre kandidater, det er de med best resultater som legges øverst i bunken. Og det er også her vi som undervisere skal legge inn mest krefter. Men dersom man gjennom et system for registrering av co-curriculumaktiviteter kan bidra til å oppvurdere studentens initiativ og arbeidskapasitet, vilje til å ta ansvar, samarbeidsevner osv., kan det ha en merverdi både for studentene og for oss som faglærere/institutt/fakultet. Det kan for eksempel bidra til et økt engasjement fra studentenes side når det gjelder utvikling av kvalitet i studier, undervisning og læring, noe mange faglærere etterlyser i dag.

Annlaug Bjørsnøs

Lekve var invitert for å snakke om regjeringens satsing på SAK – samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon. Under parolen om "frivillig samarbeid – ikke tvang" har regjeringen delt ut midler til en rekke institusjoner for at de skal vurdere sammenslåinger og samarbeid om utdanningsforløp.

Det er ikke første gang en regjering prøver å gjøre noe med fragmenteringen i høyere utdanning. Mange vil huske Gudmund Hernes' kongstanke om Norgesnettet og det mer aktuelle Stjernø-utvalget, som i 2008 foreslo en tvungen sammenslåing av flere høyskoler og universiteter. Verken Norgesnettet eller Stjernø-utvalget førte til varige strukturendringer. Men problemene med fragmentering i høyere utdanning er de samme. Landet er for lite, studentene for få, og ressursene spredd for tynt utover.

Departementets SAK-midler har først og fremst gått til mindre institusjoner og profesjonsfag, men også humanioramiljøene ved universitetene har fått støtte til en rekke SAK-prosjekter. Dette er en støtte som de humanistiske fakultetene setter stor pris på. For nettopp når det gjelder humaniorafagene merkes fragmenteringen godt. Finansieringsordningene kan ikke bære dagens brede fagportefølje, og de siste årene har vi sett nedleggelsene komme. I Tromsø, Agder og Stavanger har tilbud i tysk og fransk enten blitt redusert eller nedlagt, og Tromsø vurderer også stopp for gresk og latin. På nasjonalt fakultetsmøte for humaniora forteller alle om hvordan sviktende studentrekruttering eller for få ansatte skaper problemer når det gjelder å opprettholde et faglig forsvarlig tilbud.

Flere av NTNU HFs institutter deltar nå i SAK-prosjekter. Institutt for moderne fremmedspråk er involvert i prosjekter som gjelder tysk og fransk. Institutt for historie og klassiske fag er med i et klassisk-prosjekt, som også omhandler klassisk arkeologi. Institutt for kunst- og medievitenskap har medvirket i et prosjekt om teatervitenskap. Institutt for filosofi medvirker i forhold til ex.phil. HF har også ansvar for å arrangere en workshop om nærmere samarbeid innen forskerutdanningen.  Blant konkrete tiltak som diskuteres er samarbeid

om masterveiledning og felles læringsressurser på nett. Noen har begynt å diskutere genuint felles opplegg med delt ansvar for undervisningen og felles elektroniske samarbeidsplattformer.

Vi har svært mange samarbeidsavtaler med utenlandske institusjoner. Målet er at SAK-prosjektene skal munne ut i konkrete og forpliktende samarbeidsavtaler mellom norske (og i noen grad nordiske) institusjoner, enten bilateralt eller med flere institusjoner involvert. På samme måte som internasjonalt samarbeid styrker forskningskvaliteten og tilbudet til studentene, er målet med SAK å oppnå en varig bedring av samarbeidsforholdene som kan komme studentene, men også forskningen, til gode.

Dekan Trine Syvertsen, HF, UiO, leder av Det nasjonale fakultetsmøtet for humaniora, og Kathrine Skretting, dekan HF, NTNU, nestleder

Dragvoll 27. mai 2011

Forskning:

Institutt for arkeologi og religionsvitenskap er nummer fem på den nasjonale lista over beste publiseringsresultat per vitenskapelige stilling i 2010. Denne plasseringen medfører at IAR er det beste humanistiske institutt i Norge og best på NTNU.

 Gratulerer , institutt for arkeologi og religionsvitenskap!

Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap ligger som nummer 16 på lista – også et meget sterkt resultat. Gratulerer!

I tillegg har vi gode resultat innen likestilling: Fakultetet har nå en andel kvinnelige professorer på

25 % , hvilket er  All time high. HURRA!

Vi har også 160 flere bachelorstudenter enn vi hadde i vårsemesteret 2010.

Kathrine Skretting

Når det gjelder forskning, er vi ennå ikke ferdig med opptellingen for 2010, men det ser ut til at vi gjør det rimelig bra i forhold til våre ambisjoner. Det vi kan si sikkert, er at fjoråret var bra når det gjelder å få tilslag på eksternfinansierte forskningsprosjekter. Vi kom ut godt over målsettingen, og skal si oss fornøyd med det! Det er ett av tegnene på god forskningskvalitet at en får tilslag på søknader i konkurranse med andre forskningsmiljø. Nå er det selvsagt slik i et konkurransedrevet samfunn at vi må opptre som haien – den må holde seg i konstant bevegelse for ikke å synke. Når vi når våre mål må vi sette oss nye for ikke å miste drivet. Og det gjør vi på HF.

Samtidig må vi innse at vi ikke er overmennesker. Når mange av forskerne på HF har brukt tid på å skrive søknader, blir det mindre tid til å publisere. Vi kommer allikevel ganske bra ut når det gjelder publikasjonspoengene også. Det ser ut til at vi ender opp omtrent på samme nivå som de siste årene. Det er fortsatt litt under målsettingen, men det er ikke dårlig når vi tar suksessen i eksternfinansiering med i betraktning. Vi har gjort det bedre enn før, totalt sett, og på HF skal det ikke være telling av resultater som er viktigst. Det som skal telle for oss er at vi utfører kvalitetsmessig god forskning som blir publisert i tidsskrift og bøker som faktisk blir lest. Men tellekantsystemet er trolig den beste måten for å få en viss oversikt over at vi faktisk gjør dét.

Blant de anerkjente tegnene på forskningskvalitet finner vi ikke bare publikasjoner i anerkjente kanaler og eksternfinansiering generelt, men at man oppnår suksess i de beste vurderingssammenhengene. Et av de viktigste kriteriene de senere årene har vært suksess i EU-systemet. For å oppnå suksess der, kreves det at en søker. Derfor er vi glade for at vi nå har sendt inn en søknad på ERC Advanced Grant. I tillegg har vi flere initiativ som vi håper skal lede fram til gode søknader på det sjuende rammeprogram. Andre som er interessert i å få kunnskaper om muligheter for EU-finansiert forskning må ta kontakt med forskningsseksjonen. Nå begynner vi å få forhåndssignal om hvilke utlysninger som er på trappene for kommende år.

Til slutt må vi nevne at vi har to gode initiativ på søknader Senter for fremragende forskning. Det blir en spennende prosess fram mot endelig utlysning i begynnelsen av juni.

Bjørn Myskja

1/4-11

Selv om ordningen ikke fungerer like knirkefritt overalt, har den likevel skapt økt åpenhet og en bredere diskusjon omkring undervisningen. Ved NTNU, ikke minst ved vårt fakultet, foregår det i disse dager en intens aktivitet for å beskrive våre studieprogram etter maler fra et nytt rammeverk. Nå er det læringsutbyttet vi forventer at studentene sitter igjen med som skal legges til grunn når vi skriver læringsmål. Programmets kvalitet vil i neste omgang bli målt etter i hvor stor grad disse målene oppnås. Det må bety langt større oppmerksomhet omkring spørsmål som handler om hvordan studentene lærer. Samtidig har prorektor Berit Kjeldstad gjort utdanningsledelse til et viktig tema når hun har besøkt fakultetene. Til sammen viser dette at utdanning og undervisning er noe vi arbeider mye med!

Likevel er det en kjent sak at det er forskningen som gir prestisje og som våre vitenskapelig ansatte høster anerkjennelse for. Vi snakker om undervisnings"belastning" og forsknings"fri". Hvordan skal man da kunne motivere for den ekstra innsatsen som de kvalitetsfremmende tiltakene innenfor utdanningsområdet krever?  

Noe skjer! Kunnskapsdepartementet har besluttet å opprette "Sentre for fremragende utdanning" (SFU) som en nasjonal og varig satsning, en prestisjeordning for utdanningsvirksomhet i høyere utdanning. Den skal forvaltes av NOKUT, og vil være en parallell til Sentre for fremragende forskning (SFF). Vi husker kanskje at Stjernøutvalget 2008 kom med forslag om å opprette slike sentre. Man så for seg at dette kunne bidra til å gi utdanningsvirksomheten høyere status, slik at både institusjonenes ansatte og ledelse fikk et incitament til å prioritere utdanning høyt.

Ifølge NOKUT skal SFU-ordningen:
-    Stimulere universiteter og høyskoler til etablering og utvikling av fagmiljøer som tilbyr fremragende utdanning
-    Bidra til kunnskapsbasert analyse og utvikling av undervisning og læringsarbeid som grunnlag for kvalitetsheving og fornyelse ved institusjonene
-    Bidra til gode relasjoner mellom utdanning og relevante samfunns- og yrkesfelt

I disse dager foregår en høringsrunde på institusjonene før fastsettelsen av endelige krav, retningslinjer og kriterier. Og så må jo ting prøves ut, og dermed blir det en utlysning av et pilotsenter i 2011. Utlysningen av midler til de første ordinære sentrene vil finne sted i 2013. Kunnskapsdepartementet har besluttet at den første tildelingen av status som SFU (pilotsenter) skal forbeholdes lærerutdanning. Og jeg er ikke i tvil om noen ved NTNUs sterke lærerutdanningsmiljø vil komme til å stikke hodene sammen og studere utlysningsteksten nøye.  

Instituttene ved HF er nå i gang med å gjennomgå læringsmålene i sine undervisningsemner for å tilpasse dem til Kvalifikasjonsrammeverket. Dette arbeidet har for mange gitt god anledning til refleksjon over sammenhenger mellom de ulike faktorene som innvirker på god "design", som det kalles, av emnebeskrivelser. Men vi er ikke ferdige med det. I neste omgang må vi se på undervisningsmåtene og arbeidsformene og hvilke som gir de beste forutsetningene for å nå læringsmålene. Hvordan lærer studentene? er et underliggende spørsmål. Dersom ordningen med SFU skal fungere etter hensikten, er det nettopp miljøer som gir undervisning basert på oppdatert fagkunnskap og i tillegg har kommet langt i å praktisere og å tenke planmessig på dette spørsmålet som bør kunne være gode kandidater til et SFU.

Oppretting av SFUer er et sterkt signal fra våre myndigheter om at undervisning og forskning er sidestilte oppgaver. Det å legge fremragende kvalitet til grunn må være en riktig vei å gå for å heve statusen for utdanningsvirksomheten, på samme måte som ved opprettelsen av SFF'ene. Jeg tror at effektene av satsningen på SFUer vil kunne bli de samme som for forskningsområdet. Det vil gi mange miljøer et mål å strekke seg etter, og øke bevisstheten om hvor viktig det er å arbeide systematisk, også når vi skal utvikle god undervisning og læring.

Annlaug Bjørsnøs

NTNU arbeider med en ny strategi. Saken ble diskutert på ledermøtet på Røros 24. og 25. januar. Høringsrunden er godt i gang, og instituttene har levert sine innspill. Fakultetet er i gang med å skrive ut sitt forslag til høringssvar. Dette skal legges fram for vedtak i fakultetsstyret den 11. februar.  HF er godt fornøyd med at grunnleggende forskning tillegges stor betydning i NTNUs strategi. Vi er også fornøyd med at strategiutkastet eksplisitt tar opp kunstnerisk virksomhet , og at forventninger om høy faglig kvalitet rettes til alle NTNUs miljø. Vi kommer nok allikevel til å anbefale en del forbedringer. For eksempel tror vi det vil være fint hvis studentene tiltales som partnere i kunnskapsutviklingen, og ikke (implisitt ) som kunder eller shoppere av studiepoeng. Startegien bør formulere noen krav eller forventninger til hva studentene skal bidra med.  Språket kan gjerne reformuleres i det foreliggende utkastet. Mye snakk om  ”best! , ”fremragende”, strategien kan framstå som litt reklameaktig og skrytende i stilen.  Vi er også klar til å påpeke at synet på kunnskap framstår som i overkant instrumentelt. NTNUs strategi bør være slik at flest mulige ansatte og studenter kan slutte opp om den. Når det gjelder ambisjonene om høy kvalitet, tror jeg dette er tilfelle. Alle ønsker gode studier og god faglig aktivitet. Vi prøver med vår høringsuttalelse å bidra til at strategien blir best mulig. Har vi gode innspill som vi ikke får gjennomslag for, vil de kunne tas fram igjen i forhold til fakultetets egen strategi. En ny HF-strategi vil følge etter at NTNU-startegien er klar.
 

Forskningsrådet vil utlyse midler til Senter for fremragende forskning i vårsemesteret, antakeligvis midt i februar, med søknadsfrist før sommerferien. Det humanistiske fakultetet ved NTNU er det eneste HF ved de større, norske breddeuniversitetene som ikke huser et senter for fremragende forskning.  Vi bør vise fram at det foregår fremragende forskning også hos oss, og per dato ser det ut til at to søknader vil bli sendt inn: en i språk, koordinert av Tor Aafarli, og en med utgangspunkt i klassiske fag, koordinert av Staffan Wahlgren.  Behandlingen av søknadene vil skje ved vurdering av internasjonale panel. I første omgang gjelder det å være blant de søkerne som går videre til andre runde. Fakultetet har satt av midler til å støtte disse prosessene.

NTNUs strategi, som vedtas av NTNUs styre, legger rammene som Det humanistiske fakultets strategi skal ligge innenfor. Vår strategi ble vedtatt i 2006, og vi hadde allerede før det ble klart for oss at NTNU-strategien skulle revideres, begynt å tenke på revideringen av fakultetets strategi. En av årsakene til at en revisjon av fakultetets strategi bør revideres, er av mer praktisk betydning: NTNUs fakulteter skal ha en strategisk personalplan. Det hadde ikke vi på HF, og vi har det fortsatt ikke. Fakultetstyret mente nemlig at vi ikke kunne lage en strategisk personalplan før vi hadde en oppdatert strategi. Det er et fornuftig synspunkt. Selv om det ikke er gått all verdens tid siden vår strategi var ferdig, er det på tide med en revisjon.
Noen av de forholdene vår strategi tar opp, er gjennomført. Noe av det som var viktig i 2006, er kanskje ikke så viktige lenger. Nye forhold er kommet til. Fortsatt vil det være slik at fakultetenes strategier skal ligge innenfor rammene av NTNUs strategi, men påvirkningen går også motsatt vei: forhold som er viktig for oss på fakultetsnivå, er med på å legge premisser for hva NTNUs strategi skal inneholde.

Hva vet vi så langt? Rektor er opptatt av medvirkning. NTNUs nye strategi bør framkomme som resultat av en prosess hvor forskere og studenter har levert innspill, diskutert og kommet fram til hva som er viktig i den del av virksomheten de tilhører. Hva er viktig for studenter og forskere ”på gølvet”? Det samme som er viktig for ledere og styremedlemmer? Vi skal altså gjennomføre strategiprosesser som er slik at et bredt spekter av meninger og synspunkter kommer fram og bidrar til innholdet i strategien.

Rektor understreker at vi snakker om en strategirevisjon. Mye av innholdet i gjeldende strategi skal være med videre. Men på NTNUs ledermøte på Røros i slutten av januar kom det fram at rektor er opptatt av HVORFOR vi skal være internasjonalt fremragende, og han vil antakeligvis foreslå at NTNUs bidrag til å gjøre verden til et bedre sted for alle, skal formuleres tydeligere i strategien. Vi skal med andre ord ikke utelukkende være internasjonalt fremragende, men fremragende forskning er viktig for å komme videre i løsningen av vår tids store utfordringer. Hvilke er så disse? Klima og rent vann kan fort komme opp, samt de globale helseutfordringene.
Antakeligvis vi l det vil bli forventet av oss på HF at vi også skal formulere noen sentrale utfordringer som vi vil delta i løsningen av. Jeg ser ikke negativt på dette. Jeg liker å være ansatt på et universitet som er vendt mot verden og forpliktet på å bidra i løsningen av sentrale problemer, selv om vi på HF også fyller andre kunnskapsoppgaver. ”For hvert spørsmål teknologimiljøene finner svar på, skal vi komme opp med to nye” lød en spissformulering fra filosofisk hold i en diskusjon om dette. Kritisk tenking, problematisering og analyse er humanistiske grunnkompetanser som alltid vil være viktige, også når vi diskuterer hvordan vi bidrar inn i løsningen av tidens brennende spørsmål. Strategirevisjonsprosessen vil etter all sannsynlighet føre med seg en diskusjon hvilke disse brennende spørsmål er, som vi skal bidra i løsningen av, og hvordan vi skal bidra.

Strategirevisjonsprosessen er i startfasen. Styret vil antakeligvis vedta noen rammer for prosessen i sitt møte i slutten av mars. Så er det tid for innspill og diskusjoner i fagmiljøene, før styret vedtar NTNUs reviderte strategi, antakeligvis tidlig i høst. Vi kommer til å diskutere HFs strategi parallelt, og vil lage en prosessplan som innebærer innspill fra institutter, studenter og ansatte, for å sikre bred medvirkning før strategien legges fram for fakultetsstyret, som fatter vedtak.

– Kathrine

På HF er vi for tiden opptatt av de nye studentene. For det nye studieåret har vi anledning til å ta i mot 1399 nye studenter. Dette er et par hundre færre enn for tre år siden. I 2005 var vi fortsatt et åpent fakultet. I prinsippet tok vi i mot alle som ønsket å studere HF-fag.

Nå har styret vedtatt at vi skal ta opp nøyaktig 1399 nye studenter. Styret vedtar også på hvilke studietilbud disse studentene skal tas opp, etter forslag fra HF, og mye arbeid både på fakultet og institutt går med til å forsøke å fordele studenttall på program og årsstudier, på lavere grad og høyere grad, slik at summen blir nøyaktig 1399. Nå har vi riktignok fått lov til å flytte studenter mellom program og studier, alt etter hvor søkningen er stor og hvor den er sviktende, når det foreligger opplysninger om de reelle søkertallene. At vi har denne muligheten, gjør prosessen noe enklere.

I år måtte vi flytte fra høyere grad til lavere grad. Tidlig i august hadde fakultetet mottatt totalt 154 Ja-svar på tilbud om masterstudier, mens rammetallet var 240. Vi må også overbooke, for mange av studietilbudene har et betydelig frafall, og men hva er riktig overbookingsnivå for at vi skal ha 1399 nye, reelle studenter? Her prøver vi oss fram, blant annet basert på tall for frafall fra tidligere år.

I år har vi satt av flere plasser enn tidligere år til studenter som søker seg til årsstudier. Flere år på rad har vi registrert at mange studenter melder seg til et årsstudium og ikke til et bachelorløp. Studentene synes ikke å ha tatt inn over seg Kvalitetsreformens målsettinger om heltidsstudenter, som vet hva de vil og med riktig progresjon følger et fastlagt løp. Studentene vil prøve seg fram, de vil undersøke om de trives, hva vet jeg?

Vi har egentlig ganske lite informasjon om hvilke studenter som foretrekker årsstudium, og hvorfor de har valgt en slik studiestrategi. Vi vet at noen vil inn på lærerskolen eller sosionomutdanningen, og tar for eksempel engelsk, som man alltid har bruk for, for å samle poeng. Noen vandrer også mellom fakultetene, særlig mellom HF og SVT, for å ta for eksempel historie i kombinasjon med statsvitenskap. Noen av dem som har meldt seg til et årsstudium, er lærere som vil videreutdanne seg i religionsvitenskap.

Totalt sett ser det ut til at vi får et riktig antall nye studenter. De studerer nettopp på lavere grad og på årsstudier. På fakultetet er vi skuffet over at vi ikke har flere nye masterstudenter. Masternivået har nedgang på de aller fleste studietilbudene våre. Rent studenttallmessig sett er det ikke så farlig, vi ligger godt an i forhold til det magiske tall 1399, men masternivået er viktig for oss, sammen med phd, ettersom dette er de mest forskningsaktive nivåene. Stor og god aktivitet her er med på å synliggjøre og videreutvikle fakultetet som forskningsmiljø.

En av våre ansatte sa en gang til meg at jeg snakket altfor mye om penger. Det var en tankevekkende kritikk. Faktum er ikke desto mindre at vi finansieres etter studiepoengproduksjon og kandidatproduksjon, og hvis mange studenter slutter, har det betydelige utslag på den bevilgningen vi mottar fra NTNU. Men uansett er det viktig for oss og de oppgavene vi skal fylle i samfunnet, at vi har studenter som velger å være på det historisk-filosofiske fakultetet. Det er viktig for oss som en kunnskapsinstitusjon at studentene finner seg til rette og fastholder sine valg om å studere her. Her kan de lære viktige og interessante ting, de kan møte inspirerende mennesker, utvikle seg, oppleve fellesskap og tenke nye tanker.

Det vil kreve arbeid og innsats fra studentenes side, et faktum som bør kommuniseres klart overfor dem, men det er viktig at studentene blir tatt godt i mot og får hjelp til å finne seg til rette, slik at de kommer godt i gang med studiene. I høst tilbys for første gang Humstart, som et prøveprosjekt for de nye språkstudentene, og planen er at det skal virke motiverende og klargjørende og være en god forberedelse for videre humanistiske studier.

Som fakultetets dekan ønsker jeg alle lykke til med semesteroppstarten – og, som sagt:
Måtte de nye studentene lære, trives og bli her!

Kathrine Skretting
Dekanus

Forhistorien til strategien strekker seg tilbake til den forrige forskningsmeldingen, Vilje til forskning (Stortingsmelding nr. 20 2004-2005). I denne meldingen er humanistisk forskning fraværende, et forhold som min dekan-forgjenger Petter Aaslestad kritiserte overfor daværende statsråd Kristin Clemet. Petter så det slik, og jeg er enig med han, at det er ingen fordel at våre fag usynliggjøres i forskningspolitisk sammenheng. At vi ikke finner noen ting om humaniora når myndighetene, våre eiere og finansiører, stiller krav og utformer forventninger til forskningen, kunne tyde på at våre fag ble ansett som lite interessante. Det kunne ligge en implisitt fare for usynliggjøring av den humanistiske forskningen i forskningsmeldingens forskningssyn.

Nå kan det hende at forskningsmeldingens forskningssyn er slik at enkelte synes det kunne være i orden ikke å være inkludert. Forskningsmeldingen argumenterer sterkt for tematisk forskning, og fremmer områdene mat, hav, energi og helse som tematiske prioriteringer. Videre prioriteres forskning på noen teknologiområder: IKT, bioteknologi og nanoteknologi. I tillegg skal forskningsbasert innovasjon og nyskaping skal styrkes. Dette er kanskje ikke tema som ligger i hjertet av de humanistiske interesseområdene, men forskningsmeldingen ville også styrke grunnforskningen, og i denne sammenhengen faller humaniora inn.

Etter initiativ fra Det nasjonale fakultetsmøte for humanistiske fag ba Kunnskapsdepartementet den 22. 11 2006 forskningsrådet utarbeide en humaniora-strategi. Denne er nå ferdigstilt og vedtatt i forskningsrådet.

Hva slags dokument har vi fått? For det første: Husk prosessen og forhistorien. Det dreier seg ikke om en strategi for humaniora i og for seg, på ”fritt” grunnlag, men om humanistisk forskning i lys av den vedtatt forskningsmeldingen Vilje til forskning, hvor altså grunnforskning, tematisk forskning og innovasjon er sentrale stikkord. Noe av bakgrunnen for at debattanter i Morgenbladet har anklaget strategien for å redusere humaniora til ”hjelpevitenskap”, kan ligge her.

Strategien innledes med en statusgjennomgang, som viser at humanistiske forskere er svært aktive. I 2005 sto humanistiske forskere for 18,6 prosent av den vitenskapelige publiseringen i Norge, kun forbigått av naturvitenskap og kliniske fag, med litt over 20% hver. Strategien dokumenterer også at kun 10% av samfunnets samlete FOU-ressurser tilfaller humaniora, og at disse ressursene i all hovedsak ligger i institusjoner som driver forskning og undervisning. Humanistisk forskning tildeles kun rundt tre prosent av NFRs forskningsbevilgninger.

På bakgrunn av status peker strategien ut veien framover. Hva skal til for å styrke humanistisk forskning ytterligere? Noen av strategiens tiltak er verken nye eller overraskende: Vi må utdanne flere på ph.d.-nivå, og utdanningen bør ha best mulig kvalitet. Internasjonalisering og forskerskoler er tiltak her. Strategien er også opptatt av småfagsproblematikken, og ber miljøene diskutere hvordan de små fagene kan styrkes. Strategien vil styrke finansieringen av humanioraforskning, og den har i tillegg en målsetting om å ”styrke synligheten og anvendelsen av humanistisk forskning”. Her ligger muligens en annen grunn til at enkelte snakker om at strategien reduserer humaniora til hjelpevitenskap. Strategien foreslår at det legges til rette for sterkere humanistiske bidrag i tverrfaglige prosjekter, og den påpeker at humanistene har et uutnyttet potensial i innovasjonssammenheng. Videre anbefaler strategien at forskningsrådet oppretter et større program med vekt på samfunnsrelevans.

Humanistiske forskere har fri, forskerinitiert grunnforskning i ryggmargen. Her er vi gode, vi produserer mange og interessante resultater, og det skal vi fortsette med. Men samtidig er det slik at det ropes etter forskning som er relevant fra folk som har penger å investere i forskning. Det etterspørres forskning som adresserer samfunnsutfordringer og undersøker konkrete, nyttige problemstillinger. Vi har humanioraforskere som liker å jobbe på denne måten, og det er etter min mening en fordel om vi kan få noen flere.

For meg er det altså ikke slik at humaniorastrategien reduserer humaniora til hjelpevitenskap for andre fag og forskningsområder. Strategien understreker grunnforskningens rolle. Det pekes på noen sterke sider ved denne forskningen, og strategien fremmer tiltak for å styrke humanistisk forskning ytterligere. Samtidig foreslår strategien også å styrke den humanistiske innsatsen innen programforskningen.

Slik er den, strategien vi nå har fått. Vi tror den kan være et viktig redskap for synliggjøring og styrking av humanistisk forskning. Dekanene arbeider med oppfølgingen, og vi diskuterer ikke minst hvem som skal gjøre hva. Hva må vi gjøre sjøl i miljøene? Hva må vi minne departementet om å følge opp, og hva skal vi kreve av forskningsrådet?

Her kan du selv lese hele den nasjonale strategien for humanistisk forskning.

Kathrine Skretting
dekanus

Vedtaket kan forstås som en oppfølging av Rokkan-rapportens påpeking av at NTNU har lagt for dårlig til rette for ansattes medvirkning i beslutningsprosessene. Medvirkningen må bli bedre. Universitetet trenger engasjerte ansatte, og deres stemmer skal høres både i universitetspolitikken og universitetshverdagen.

Fordelen ved et styre, både på instituttnivået og fakultetsnivået, er selve det at beslutninger skal fattes. Dette medfører at materiale produseres, saker sammenfattes og belegges, forslag framlegges i skriftlig form. Mye informasjon ligger i sakspapirene. De kan legges ut på nett, og alle som er interessert i universitetspolitikk, kan levere innspill, snakke med representantene, eller lage motforslag hvis man er uenig.

Da styrene ble nedlagt for fire år siden, hadde det å gjøre med linjeorganiseringsprinsippet. NTNU har ett styre. Rektor setter vedtakene i verk, ved hjelp av dekaner som svarer til han, og instituttledere som svarer til dekanene. Dette skulle medføre en effektivisering. Mange av oss som har vært her en stund, har sittet i styrer hvor man endrer en setning i en betenkning, etter lang tids diskusjon, eller man diskuterer tildelinger i størrelsesorden 2000 kroner. Flere deltar i slike prosesser, det er en medvirkningsgevinst, men spørsmålet er om ressursbruken står i et rimelig forhold til resultatene. Når vi nå gjeninnfører instituttstyrene, er det viktig at de diskuterer de viktige sakene i forhold til å bringe forskning og studier framover, og at vi ikke gjeninnfører styrer på en måte som betyr en reell demokratisk gevinst og ikke fører til økt byråkratisering og unødig ressursbruk.

Vedtaket i NTNUs styre åpner også for at instituttene kan velge en annen medvirkningsordning enn instituttstyret. Styrevedtaket har en åpning for å fortsette med instituttråd, i tråd med nåværende ordning, eller instituttene kan lage en medvirkningsarena spesialsydd for enhetens særlige behov. Det finnes altså unntaksløsninger, selv om styrevedtaket understreker at instituttstyre er normalordningen.

Faren ved instituttråd ligger i at ettersom organet ikke skal fatte vedtak, kan det bli et løst og uforpliktende organ, oppmøtet blir svakt, man diskuterer og diskuterer, med deltakerne vet ikke helt hva som skjer med de rådene de gir. Ikke desto mindre framhevet Anne Lise Drege, rektor på Katedralskolen og leder av HFs fakultetsråd inneværende periode, samt leder av fakultetsstyret i forrige periode, at begge ordninger etter hennes erfaringer har sine fordeler. I styrepapirene kan sakene være så ferdigtygde at diskusjonene blir uinspirerende, selv om man fatter vedtak. I rådet, derimot, kan diskusjonene virke uforpliktende, men de handler om viktige og overgripende spørsmål.

Og hva betyr instituttstyret for funksjonen som instituttleder? Her er meningene delte. Det finnes instituttledere som er opptatt av at beslutninger fattet i et instituttstyre vil ha stor legitimitet, og et instituttstyre vil være til støtte for instituttlederen. Men det meldes også om på dekanmøtet at noen instituttledere sier seg mindre motivert for jobben hvis de skal kontrolleres av et styre.

Instituttene må i den nærmeste framtid bestemme seg for om de vil følge normalordningen med instituttstyre, eller de vil be om en alternativ ordning – instituttråd eller et rådsliknende medvirkningsorgan. 10% av de fast vitenskapelig ansatte må be om en alternativ ordning. Så går saken til elektronisk uravstemning. Til slutt fatter fakultetsrådet vedtak.

Jeg tror vi er i en situasjon hvor det kan være tjenlig med litt ulike erfaringer, slik at vi i praksis prøver ut hva som fungerer best av instituttstyre og instituttråd. Men hva dekanen synes, betyr ikke all verden. Hele saken er reist ut fra et ønske om å styrke medvirkning. Hva ansatte og studenter synes, hvordan de vil ha det, er av den aller største betydning for den ordning som velges.

Kathrine Skretting
Dekanus

De som er opptatt av universitetspolitikk, er sikkert kjent med at NTNUs styre den 4. desember 2008 vedtok under saken om styring og ledelse ved NTNU at

”Instituttledere skal som hovedregel velges. Det gis mulighet for tilsetting av instituttstyrer [sic] etter vedtak i fakultetsstyret, etter at det har blitt gjennomført nødvendige medvirkningsprosesser ved det enkelte institutt. I inneværende periode vil dette bli ivaretatt av fakultetsrådet. Rektor gir nærmere regler for disse prosessene”

Om styring av instituttene: følgende vedtak:

”Institutter skal som hovedregel ha styrer. Institutter kan få unntak fra ordningen med styre dersom en uravstemning viser flertall mot en slik ordning. En alternativ medvirkningsordning som har tilslutning blant de ansatte, kan i så fall erstatte ordningen med styre. Fakultetsstyret (fakultetsrådet i denne perioden) kan da gi dispensasjon fra regelen, og skal godkjenne den alternative ordningen.”

Med andre ord: Styret fattet et ”både – og”-vedtak. Man fastsatte både et hovedprinsipp og man åpnet for unntak fra det samme hovedprinsippet. Hva skulle så til for at unntaksordningen skulle kunne tre i kraft? Rektor fastsatte at 10% av fast vitenskapelig stab kunne be om uravstemning i ett eller begge spørsmålene, og initiativet måtte støttes av instituttleder (når det gjaldt alternativ medvirkningsordning) og dekanus, når det gjaldt tilsatt leder.

Disse vedtakene har så vidt jeg kan forstå ført til omfattende aktivitet på instituttene, hvor ”grasrota” har diskutert hvordan man ønsker å organisere medbestemmelsen og hvordan man tror det er best å rekruttere instituttleder. Ettersom hele saken om styring og ledelse har vært diskutert i forhold til et mål om økt medbestemmelse, har jeg som dekan støttet de innspill og de ønsker som er kommet, og ikke funnet det riktig å gå mot noen av dem. På HF ønsker seks institutt uravstemning. To ønsker uravstemning om valgt/tilsatt ledelse. Ett av disse ønsker i tillegg uravstemning om instituttråd kontra instituttstyre. Ved de fire resterende instituttene vil avstemningen dreie seg om instituttstyre kontra alternativ medvirkningsordning.

Disse alternative medvirkningsordningene er i sin tur av svært ulik karakter. For noen er det viktig å sikre at instituttets ulike fag og disipliner er representert i medvikningsorganet. Andre tenker ut fra et kollegialt prinsipp: man vil sikre at mange stemmer får delta i diskusjonene, og foreslår et bredere sammensatt medvirkningsorgan.

Uravstemningen på HF vil foregå 17. og 18. mars. Så får vi se hva våre ansatte og studenter ønsker for sine enheter. Fakultetsrådet vil fatte endelig vedtak den 1. april.

Men jeg kan altså ikke se at det er noen grunn til å beskrive dette som noe dekanene har stelt i stand, og som en hån mot styrevedtaket, slik Svein Kristiansen gir uttrykk for i Universitetsavisa. Tvert i mot virker det på meg som det har vært grundige diskusjoner i fagmiljøene om hvilken form for medvirkning som er ønskelig.

Arbeidsmiljø vil bli diskutert på ledermøte rett over nyttår. Da vil vi også kjenne undersøkelsesresultatene på instituttnivå. På fakultetsnivå får vi aggregerte tall. Vi kan ikke se om vi har interne variasjoner av betydning. Gjennomsnittlig kommer vi ut med score 3,87 på påstanden ”Jeg gleder meg til å gå på jobb” (Helt enig: 5, Enig: 4, Verken/eller: 3, Uenig:2, helt uenig: 1), men svarene varierer mellom en del som verken er uenige eller enige i denne påstanden, og de som er helt enige. Sammenlikner vi HF med NTNU totalt, er det flere som gleder seg på NTNU, nærmere bestemt 3,94.

Som dere skjønner: Det er mange tall. Jeg legger ved lenke til presentasjonen av resultatene, slik at dere kan studere dem selv. Selv er jeg først og fremst opptatt av tre forhold:

• Scorer vi høyere enn nå i 2007, da undersøkelsen ble gjennomført for første gang?
• Hvordan ligger vi an i forhold til gjennomsnittstallene for NTNU?
• Hvordan kan vi bruke denne undersøkelsen til å forbedre arbeidsmiljøet på HF?

Gjennomgående tyder tallene på at våre ansatte er mer fornøyd med arbeidsmiljøet i 2009 enn i 2007, men det er noen få unntak. For eksempel rapporterer noen flere i 2009 enn i 2007 at de av og til er utsatt for unødig høyt arbeidspress. De fleste endringene går imidlertid den andre veien: For eksempel scorer vi 4,02 på påstanden ”Jeg synes jeg har en attraktiv arbeidsplass og vil gjerne fortsette å arbeide her.” I 2007 var tallet 3,56, mens NTNU-snittet ligger på 3,98. Men les selv! Det er mange tall og mange påstander, men jeg er glad for at hovedinntrykket er at vi har forbedret oss siden 2007.

Hvordan kan vi så forbedre oss ytterligere? Det ser for meg ut til at vi har forbedringspotensial når det gjelder å gi positiv respons. Vi har forbedret oss siden 2007, men vi burde kunne ligge høyere når det gjelder: ”Jeg får respekt og anerkjennelse for det arbeidet jeg utfører”, ”Jeg er tilfreds med mine muligheter for faglig utvikling” og ”Jeg får støtte og oppmuntring når jeg kommer med nye ideer”. Det er også for få som er ” fornøyd med den mengden arbeid som jeg får gjort”.

Kort sagt – her er nok å diskutere. Jeg har nå presentert mine egne førsteinntrykk etter den aller første gjennomgangen, og som sagt er planen å drøfte saken på et instituttledermøte med verneombudet på HF til stede samt en representant for NTNUs HMS-seksjon. Når vi får brutt ned tallene på instituttnivå, vil vi også se om det er systematiske forskjeller. Er det for eksempel slik at de som ikke er fornøyd med den mengden arbeid de får gjort, hører til på et eller to bestemte steder, slik at nøkkelen for bedre tall ved neste korsvei, i 2011, ligger i ta fatt i konkrete problemstillinger i bestemte miljøer? Eller er det kanskje slik at vi har en gjennomgående HF-kultur som vi styrer, leder og arbeider i pakt med, og nøkkelen til ytterligere forbedring ligger i å endre denne kulturen? Siste ord er ikke sagt.

- Kathrine

Les resultater for HF fra arbeidsmiljøundersøkelsen 2009 - pdf)