Den menneskelige hjerne er modell for utvikling av roboter.

Lukk øynene og tenk deg at du har blitt 40 år. Kanskje er dette hverdagen din:

Du våkner. Strekker armene opp mot taket, som er lyseblått i dag. De intelligente tekstilene i pyjamasen din holdt temperaturen i senga på et behagelig nivå, men det er litt for varmt på soverommet.

Intelligente tekstiler er framtida. Industridesignere jobber med saken.
– Skru ned varmen!
Varmeovnene lystrer som alltid.

Noen minutter senere er soverommet kjøligere. Din personlige agent (PA) går raskt igjennom dagens avtaler og forteller at du i løpet av natten har mottatt tre e-poster. – Les, sier du, og PAen forteller meldingene mens du knepper buksa. Om 25 år kommuniserer du digitalt med hvem du vil – om de vil. Menneske til maskin, maskin til menneske.

Du tenker tilbake til forrige år, da epidemien GATES raste gjennom Europa. Den hissige epidemien spredte seg fra importerte tropefugler til mennesker. Det er blitt mer vanlig at sykdommer hopper fra dyr til mennesker. Heldigvis var viruset smittsomt i såpass kort tid at legene fikk bukt med det. Men du tenker med gru på at flere slike epidemier vil komme.
Medisinere jobber hele tiden med å videreutvikle antibiotika, og fører «krig» mot nye motstandsdyktige virus.

PAen får inn en melding fra kjøleskapet og forteller deg at en melkeliter går ut på dato i morgen. Greit nok å ha mobilkontakt med bilen, stekeovnen og varmekablene på badet, men av og til synes du det blir mye mas. Du tar med PAen og går ut i bilen. Den forteller deg at den trenger påfyll av hydrogen snart.

Du presser hånda mot leseren ved inngangen på universitetet, og ønskes velkommen samtidig som stemmen minner deg på de første av dagens gjøremål:
«Kvalitetssjekk eksamensoppgavene til studentene, les over forskningsrapporten fra robot-teknikeren, og ring Hanne». Inne på kontoret gjør du det siste først: ringer Hanne, som jobber fra bortekontoret i London denne uka. Hun forteller siste nytt.
– Jeg har vært innom legen og fått den siste HIV-vaksinen, smiler hun fra skjermen.
– Har ikke du sprøyteskrekk da, spør du litt skøyeraktig. Etter litt hverdagslig prat dreier samtalen over til jobb. Hun arbeider med å utvikle en ny robot som kan brukes i barne- og ungdomsskole, og trenger noen tips om hvordan robotens kunstige intelligens kan utnyttes i 3D-undervisning. Du avtaler en videokonferanse med henne i halv seks-tida. Det passer bra, for da sitter du på biltoget på vei til Oslo.
Miljøvennlig transport er viktig i 2030, og biltoget fungerer som en ferge. Du bare kjører inn bilen din i Trondheim, og to timer senere er du i Oslo. Dette er den raskeste reisemåten over lange avstander.

Du går inn til roboten INESE som du var med på å utvikle for to år siden. Hun har ved hjelp av biomaterialer fått hud og hår akkurat som hvilken som helst annen kvinne. INESE er spesialist i kjemi, biologi, medisin og menneskelig anatomi, og i fjor utviklet hun formelen til en medisin som dreper alle typer kreftceller.
– Jeg er lei av å jobbe med medisin, sier INESE mens hun snur seg sakte mot deg. Hun er tydelig nervøs for å fullføre setningen.
– Jeg er opptatt av kunsthistorie, og vil lære meg å male! Du ser for deg en lang arbeidsdag med overtalelse og testprogrammering for å få henne på bedre tanker. Ett eller annet sted i hennes store hjerne må du skru av noe. En hjerne med lagringskapasitet 10 millioner høyere enn det som var vanlig i 2004. Men hvor?
Den menneskelige hjerne er modell for utvikling av roboter. De har superintelligente hjerner som fungerer på samme måte som menneskets. Kunstig intelligens (KI) gir roboter muligheten til å lære. KI er også årsaken til at de oppfatter og tolker det vi sier til dem.

I tolvtida er du lei. Du har mest lyst til å resirkulere hele INESE til en miljøvennlig PC eller noe.
«Lukkede materialsløyfer» er et viktig begrep i 2030. Alt som produseres, skal være mest mulig gjennvinningsbart.

Det er heldigvis tid for lunsj. Du går ned til burgerbaren og kjøper en fiskehamburger med marinert tare. Tilbake på kontoret setter du deg ned i sofaen som laget seg selv av skrot du hadde spart på.
En kobling mellom biologi og teknologi har gitt en metode som gjør at atomer og molekyler former absolutt alt du vil lage. Nanoteknologi har revolusjonert vårt bilde av verden.
Før du går tilbake til kontoret, ber du PAen bestille ekstra metanol slik at du får ladet opp PCen.
En bitte liten brenselcelle sørger for at du ikke trenger tradisjonelle batterier på elektroniske artikler. I 2030 kan du snakke og skrive minst 20 ganger lenger enn med dagens batterier.

Tilbake på kontoret bestemmer du deg for å bruke et par timer på å snakke med kollegene i Kuala Lumpur og i Boston. Det neste ledermøtet er på fredag, men det er greit å prate litt om dagligdagse ting over web.
Globale nettverk er viktig. Jobbene kan gjøres lokalt, men det trengs internasjonale kontakter og samarbeidspartnere.Også utenfor firmaet.
Camilla i Kuala Lumpur forteller om planer om et kunnskapsseminar med firmaets eldste ansatte. Og Bent i Boston er stort sett opptatt med å videreutvikle en transportløsning for å frakte levende fisk fra sjøen og inn til kysten.
– Med det kan vi eksportere «superfersk» fisk verden over, sier han entusiastisk. Det uformelle webmøtet avsluttes, og dere er blitt enige om at ledermøtet blir i Stockholm.
Det er få ledere i 2030. Flate organisasjoner med fleksible mennesker er trenden. Kreativitet er viktig, og den flate lederstrukturen fremmer dette.

Klokka er litt over to, og INESE er fortsatt sur. Du bestemmer deg for å reparere henne senere i uka. Resten av arbeidsdagen tar du på en benk i parken. Du kaller opp en gruppe studenter via PAen og tar en kjapp forelesning med de fire som kommer. De andre følger faget på web. Utdanning er på samme måte som jobb ikke avhengig av oppmøte,men av og til møtes vi likevel, for å holde den personlige kontakten ved like. Forelesninger, prøver og oppgaver er i stor grad nettbasert.
To av studentene jobber for Sintef på et prosjekt om kunstig intelligens i store konsertlokaler, og de trenger råd. Hvordan knytte inngangsmekanismene til høyttalerne i konsertsalen på best mulig måte?
Hvilke funksjoner skal integreres, og i hvor stor grad skal systemet tenke selv?
I 2030 går jobb og utdannelse hånd i hånd. Studenter lærer best ved å møte det virkelige livet tidligst mulig. PAen minner deg på at toget til Oslo går snart, og du sier farvel.

Ute på gata ser du at bilen har fått en bulk i siden. Ergerlig! På veien til jernbanestasjonen svinger du innom et varmeverksted.
Funksjonelle materialer er skreddersydde med forskjellige egenskaper, og enkelte av dem reparerer seg selv når de blir varmet opp eller utsatt for andre ytre påvirkninger.
På stasjonen kjører du opp til toget og rett inn i vognen, som er tilpasset små og mellomstore biler. Broren din i Oslo skal låne bilen, så du må ha den med denne gangen. I bistrovogna serveres dagens ferske økologiske bakervarer, og du setter deg sammen med en barnehage fra Bergen som er på dagstur. En jente bygger lego-robot, og en gutt på rundt tre år prater med bestemor på sin PA. Han spør henne om hun trives i den nye jobben. Ja, sier hun, og sender et smellkyss over skjermen som bare bestemødre kan.

Denne historien er basert på framtidsvisjoner til forskere ved NTNU og Sintef, krydret med fantasi. Visjoner eller ei – det er opp til deg hvordan virkeligheten er i 2030.