Klimapolitikk:
Økonomenes feilslåtte klimakur
Sosialøkonomenes medisin virker bedre i teorien enn på pasienten. På tide å la teknologene styre behandlingen?
Publisert 9. desember, 2009
|
Det skorter ikke på vedtak, erklæringer og tiltaksplaner. Men norske CO2-utslipp bare fortsetter å øke. Nå etterlyser forskere et klimaskifte i klimapolitikken: Ubrukelige teoretiske modeller bør vike for praktiske tiltak. Når får vi «røykelover» for klimaet?
Illustrasjon: Kolbjørn Skarpnes/NTNU Info og Raymond Nilsson/SINTEF Kommunikasjon |
Noe er alvorlig galt med norsk klimapolitikk.
For 20 år siden vedtok Stortinget at CO2-utslippene skulle stabiliseres på 1989-nivå innen år 2000. Vedtaket var et kompromiss, etter en debatt der det var hard kamp om den grønne ledertrøya. Senterpartiet gikk for eksempel inn for en halvering av utslippene.
Siden da har CO2-utslippene økt med 27 prosent, eller 8,4 prosent i snitt for alle klimagasser. Og de vil fortsette å øke de nærmeste årene, ifølge Finansdepartementets framskrivinger. Til tross for CO2-avgiften, til tross for sterke viljeserklæringer og bunkevis med tiltaksplaner. Selv kjent og velprøvd teknologi, som både er samfunnsøkonomisk og i mange tilfeller privatøkonomisk lønnsom, er ikke
blitt tatt i bruk
|
|
Klimaforliket
Inngått i januar 2008, mellom alle partier på Stortinget unntatt Fremskrittspartiet. Norge forplikter seg innen 2020 til å kutte sine globale utslipp av klimagasser tilsvarende 30 prosent av utslipp i 1990. Som del av en global klimaavtale skal Norge ha et forpliktende mål om karbonnøytralitet senest i 2030. Det vil si at alle våre utslipp skal kompenseres med kvotekjøp i utlandet.
Illustrasjon: Visual Knowledge AS/SINTEF |
|
| |
|
Hva er galt?
De magre resultatene står i grell kontrast til behovet, slik det er skissert av FNs klimapanel: I løpet av noen tiår må de globale utslippene av klimagasser halveres, med størst kutt i de rike landene. En gjennomsnittsnordmann må innen 2050 ned fra tolv til to tonn i året. Det krever en teknologisk revolusjon.
– Vi er ikke helt på sporet av det ennå, med de virkemidlene vi har i dag, innrømmet miljø- og utviklingsminister Erik Solheim i en forelesning for NTNU-studenter før valget.
Hvorfor er det tilsynelatende så langt fra ord til handling i klimapolitikken? Hvorfor virker ikke virkemidlene?
Det kan være mange grunner til det. En effektiv klimapolitikk utfordrer tunge særinteresser. Nødvendige langsiktige tiltak kan svi på kort sikt. Økte avgifter, påbud og reguleringer er ikke typiske vinnersaker i en valgkamp.
Og kanskje koker det hele ned til politisk vilje.
Men kan noe av årsaken ligge i at fagmiljøene som har lagt premissene for klimapolitikken, rett og slett har tatt feil At medisinen deres ikke har virket?
Økonomenes medisin
Det er sosialøkonomene som mer enn noen annen gruppe har dominert norsk klimapolitikk. Stikkordmessig har det gitt en politikk som prioriterer generelle økonomiske virkemidler og kostnadseffektivitet. Politikken skulle være teknologinøytral – når bare karbonprisen blir riktig, vil markedet velge den beste teknologien.
Det var teorien. I praksis har endringene sittet lenger inne. Skulle vi hørt mer på ingeniørene enn på økonomene, og valgt mer treffsikre virkemidler?
Ja, mener flere forskere og aktører på klimaområdet. De generelle virkemidlene har ikke gitt gode resultater. Og de er iallfall utilstrekkelige til å drive fram den teknologiske revolusjonen vi trenger i tiårene framover.
Naivt og ensidig
– Den tunge innflytelsen fra økonomifaget har styrt klimapolitikken ensidig i retning av markedsbaserte løsninger, ut fra en naiv forestilling om et velfungerende marked der folk oppfører seg forutsigelig. Men det gjør de jo ikke. Samtidig er andre og vel så effektive virkemidler, som lover og forskrifter, blitt skjøvet i bakgrunnen.
Det sier professor Marianne Ryghaug ved CenSES, Senter for studier av bærekraftig energi, ved NTNU.
Ryghaug og kolleger ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier har gjennomført fokusgruppeintervjuer med «vanlige folk», klimaforskere, politikere og ansatte i forvaltning
og næringsliv. Målet var å finne ut hvordan klimaforskernes budskap blir mottatt og tolket i ulike grupper.
Deres forskning bekrefter at det er økonomenes fagspråk som dominerer når naturvitenskapelig klimaforskning skal oversettes til konkret politikk.
Teknologer på sidelinja
Studien avdekket også et tilsynelatende paradoks: Teknologene, de som skal levere løsningene, følte seg satt på sidelinja i denne diskusjonen. Enkelte var frustrerte over ikke å bli hørt.
– Ingeniørene forventes å bidra med viktige løsninger. Men det er markedet, gjennom teknologinøytrale økonomiske virkemidler, som skal avgjøre hva som er best. Dermed får vi også et uheldig skille mellom klimapolitikk og teknologiutvikling, der vi ikke får noen offentlig debatt om de teknologiske løsningene, sier Ryghaug.
Manglende samsvar mellom politikernes ord og handling påvirker også vanlige folks oppfatning av klimaproblemet: «Problemet er kanskje ikke så alvorlig som de sier, siden politikerne ikke gjør noe særlig med det,» var et typisk svar.
– Det som etterspørres, er konkret handling og tilretteleggelse for handling, ikke flere holdningskampanjer. Når får vi noe tilsvarende en røykelov på klimaområdet, spør Ryghaug.
| |
|
Tror på «røykelover»
Folk spør etter konkret handling og tilrettelegging for handling, ikke flere holdningskampanjer. Når får vi røykelover for klimaet, spør NTNU-professor Marianne Ryghaug. |
 |
| |
|
Direktør tar selvkritikk
Ryghaug får støtte fra Knut Alfsen, forskningsdirektør ved klimasenteret Cicero, Universitetet i Oslo.
– Økonomenes teorier og modeller har ikke tålt møtet med virkeligheten, konstaterer Alfsen. Litt sårt, for han er selv blant dem som har brukt modellene:
– Økonomenes rolle er et følsomt punkt. Jeg er selv fysiker, men kom inn i økonomien på 1990-tallet, og tok i bruk økonomenes verktøy. Det virket så fint og presist, med mye matematikk.
– Men over tid oppdaget vi jo at økonomenes blanke, skarpe våpen ikke kutter etter hensikten. Det blir skeivt og skakt, og målene undergraves. Vi fikk en CO2-avgift, men den var full av hull. Vi har fått kvotesystemet, men det undergraves ved at aktørene er mer opptatt av jakten på gratiskvoter enn på virkelige utslippskutt, sier Alfsen.
Fornuften satt på vent
Alfsen var sekretær for lavutslippsutvalget, som la fram 15 konkrete, teknisk gjennomførbare tiltak som skulle redusere Norges utslipp med to tredeler innen 2050. Disse kuttene er samfunnsøkonomisk nesten gratis, sa utvalgsleder Jørgen Randers da han la fram innstillingen høsten 2006.
– Tiltakene ble likevel møtt med høylytt kritikk fra økonomene, som mente at løsningene ikke var optimalt kostnadseffektive, sier Alfsen.
Med denne kritikken faller de i flere feller, mener han.
– Den mest åpenbare handler om tid: hva som er kostnadseffektivt i dag i forhold til i morgen. Målet er at vi skal ned til i praksis nullutslipp i 2050. Da er det kanskje billigere å gjøre ting som kan se dyre ut i dag.
– Jeg er overbevist om at økonomenes linje har ført til i beste fall utsetting av fornuftige tiltak. Fordi tiltakene ikke er optimale ut fra ideelle betraktninger, har økonomene brukt tida på å argumentere mot. Dermed har det beste blitt det godes fiende, og ingenting er blitt gjort, mener Alfsen.
Han tror økonomenes hegemoni i klimapolitikken er svekket.
– Jeg har aldri møtt så mye økonomskepsis som nå. Det nærmer seg rein mobbing. Men deres tidsalder er over, nå må ingeniørene på banen. Så får vi samtidig passe på at vi ikke havner i den andre grøfta, sier forskningsdirektør Knut Alfsen.
Miljøministeren vil justere
Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim varsler at han vil gå inn for en justering av virkemiddelbruken.
– Vi skal fortsatt bruke kvotesystemet. Men det klarer ikke å få fram de teknologiske endringene vi trenger, raskt nok. Jeg vil helt klart slåss for å supplere med mer treffsikre tiltak, sa Solheim til Gemini under et besøk på NTNU.
Han ønsker også en mer aktiv bruk av lover og forskrifter.
Regjeringen skal legge fram en stortingsmelding om virkemidler i klimapolitikken til neste år. Da får vi se om Solheim har fått med seg sin egen regjeringssjef på en slik justering.
Enkle modeller
– Jo, det hender vel at de modellene vi presenterer for studentene, av og til fungerer bedre i teorien enn i virkeligheten, medgir Anders Skonhoft. Han er professor i samfunnsøkonomi ved NTNU og aktiv deltaker i klimadebatten.
– Kvoter kan være styringseffektivt, forutsatt et effektivt tak på totalutslipp og en kvotepris som er høy nok. Men det er delt ut altfor mange gratiskvoter, og prisen er for lav. Og vi har fått kvotebaroner som er mer opptatt av kjøp og salg av kvoter enn av å få ned utslippene. Jeg ville heller hatt en felles avgift, sier Skonhoft.
Men han vil ikke skrive under på at økonomene har hatt for stor innflytelse over klimapolitikken, og trekker fram subsidiering av vindkraft som eksempel.
– Det er uenighet blant økonomer om bruk av virkemidler i klimapolitikken. Men de aller fleste er enige om at vi må gjøre energi dyrere, dersom vi ønsker å redusere energibruken. Derfor blir det også feil å subsidiere vindkraft, slik vindkraftindustrien krever. I stedet for å erstatte forurensende kraftproduksjon, som vi har lite av i Norge, kan subsidiert vindkraftproduksjon tvert om gi billigere energi og dermed økt energiforbruk, sier Skonhoft.
|
|
Før klimamøtet
Som en forberedelse til klimamøtet i København i desember i år ville regjeringen på Maldivene rette internasjonal oppmerksomhet mot et stigende havnivå. I oktober avholdt den derfor et regjeringsmøte under vann, der presidenten og statsrådene undertegnet en henstilling om globale kutt i uslippene av klimagasser.
Foto: Scanpix |
|
| |
|
Mangler realisme
Skonhoft deler ikke teknologioptimistenes tro på at vi kan få til store utslippskutt med fortsatt økonomisk vekst på dagens nivå.
– Teknologioptimismen mangler realisme. Historiske erfaringer viser at teknologiske forbedringer sjelden kan bidra med mer enn to–tre prosent årlig ressursbesparelse. Det betyr at den økonomiske veksten spiser opp utslippsreduksjonen og vel så det. Jeg er pessimist, jeg tror ikke vi kommer utenom redusert produksjon og forbruk, dersom vi virkelig vil kutte utslippene, sier sosialøkonomen.
Vi kommer tilbake både til teknologioptimisme og vindkraft. Men la oss først gå 20 år tilbake, og se på hvordan norsk klimapolitikk har utviklet seg.
Gamle teknoforslag står seg godt
De første årene på 1990-tallet var preget av nettopp teknologioptimisme. Statens forurensningstilsyn laget sin første tiltakskatalog, som listet opp 60–70 konkrete alternativer, mange av dem lønnsomme også på kort sikt. Forskere ved SINTEF la fram forslag til tiltak som ville redusere norske CO2-utslipp fra stasjonære kilder med om lag en tredel. Gasskraft med CO2-lagring, elektrifisering av sokkelen og satsing på solvarme, biomasse og vindkraft var blant de viktigste tiltakene.
– Det som var riktig da, er forferdelig riktig i dag, sier Erik Lindeberg, sjefsforsker i SINTEF, mens han blar gjennom et spesialnummer av Gemini fra 1990, der forslagene ble presentert. Han var selv en av forskerne bak forslagene.
Lindeberg er blitt tynnere i håret siden 1990, ser vi av bildene. Men mange av forslagene til CO2-kutt står seg godt også i dag.
– Ta for eksempel elektrifisering av sokkelen. Det ville gitt en enda større gevinst i dag.
Så hvorfor er ikke forskergruppens forslag satt ut i livet?
– Vi får ikke klimavennlig teknologi på plass fordi det fortsatt er billigere å slippe rett ut. Vi må bryte sperregrensa, gjøre det dyrere å slippe ut enn å rense og lagre, sier Lindeberg.
– Men rett skal være rett: Vi fikk CO2-avgiften. Den har gitt mindre utslippsvekst fra oljebransjen enn vi ellers ville fått. Faklingen ble redusert til halvparten over natta. Vi fikk CO2-deponering på Sleipner, elektrifisering av Troll, større rør som reduserte kompressorbehovet, og flere andre ting, sier Lindeberg.
Avgiftene og virkeligheten
CO2-avgiften og andre virkemidler har redusert norske klimagassutslipp med rundt ti millioner tonn i året i forhold til referansebanen, anslår regjeringen. De største kuttene skjedde offshore og i industrien.
Men på andre områder skjedde det lite eller ingenting. Og økningen i oljeaktiviteten var uansett så kraftig at det mer enn oppveide gevinsten av kuttene. Utslippene av klimagasser fra oljevirksomheten økte med 90 prosent fra 1990 til 2008, ifølge Statistisk sentralbyrå.
– CO2-avgiften var en suksess på sokkelen, sier Marit Reitan, professor i statsvitenskap ved NTNU. – Men avgiftsystemet møtte sterke mot- interesser, særlig konkurranseutsatt industri, som argumenterte med at de ikke kunne ha dårligere vilkår enn annen europeisk industri.
– Avgiftene møtte en virkelighet preget av tunge strukturer med koblinger mellom sektorinteresser og institusjoner og fagdepartementer. Det førte til et avgiftsystem med en rekke unntak, som lå langt unna økonomenes idealbilde av et kostnadseffektivt avgiftsregime, slår Marit Reitan fast.
|
|
Togradersmålet
FNs klimakonvensjon fra 1992 har som mål å «unngå farlige, menneskeskapte klimaendringer». EU og Norge har definert faregrensen til to graders oppvarming over førindustrielt nivå. For å nå togradersmålet må veksten i utslippene flate ut, snu og peke nedover innen 2015. Innen 2050 må de reduseres med 50–85 prosent, ifølge FNs klimapanel.
Foto: Scanpix |
|
| |
|
Økonomenes inntog
– Lindeberg og IKU/SINTEF spilte en nøkkelrolle ved å gi miljøpolitikere tro på teknologiske løsninger, og dermed for at CO2-avgiften på sokkelen ble innført. Oljeindustrien ble tatt på senga, avgiften kom så raskt at de ikke rakk å protestere.
Det hevder Yngve Nilsen, forsker ved senter for næringslivshistorie ved BI i Oslo, i sin doktoravhandling om oljeindustrien og klimadebatten, «En felles plattform».
Men teknologioptimismen ebbet ut framover 1990-tallet. Samtidig erobret økonomene hegemoniet på klimaområdet.
– Vi så en kulturkonflikt mellom økonomene og ingeniørene. For ingeniørene var dette et nytt og spennende felt, der det skulle finnes løsninger på konkrete problemer. Det appellerte, utløste kreativitet. Økonomene fokuserte mer på umiddelbare kostnader. Etter hvert fikk sosialøkonomisk tenkning sterkere fotfeste på dette området, og slo beina under ulike teknologiske løsninger.
Samfunnsøkonomene prioriterte generelle virkemidler, som skulle være teknologinøytrale og kostnadseffektive. Økonomene i Statistisk sentralbyrå ledet an, med støtte fra Finansdepartementet. Mange hadde bakgrunn fra oljeøkonomisk forskning, sier Nilsen.
– Utgangspunktet var generell velferdsteori, at en lik avgift gir optimal ressursallokering. Problemet var jo bare at CO2-avgiften ikke var lik, den ble et lappeteppe, sier Yngve Nilsen.
Gassargumentet
Samtidig kjørte oljeindustrien fram gassargumentet: Norge bør pumpe opp mest mulig olje og gass fordi utslippene per produsert enhet var lavere i Norge enn i andre land. Norsk gass ville erstatte kull på kontinentet, og dermed ha en positiv klimaeffekt, var argumentasjonen.
Dette ble etter hvert offisiell norsk politikk. I 1995, i sin første klimamelding til Stortinget, slo regjeringen fast at stabiliseringsmålet ikke kunne innfris fordi utslippene fra sokkelen økte mer enn ventet. Samtidig argumenterte regjeringen med at «norsk gasseksport kan medføre betydelige miljøforbedringer...»
Et annet argument var at det ville være uforholdsmessig dyrt å kutte utslipp i Norge. Norge ble en sentral pådriver for såkalt internasjonalt kostnadseffektive avtaler, som skulle gjøre det mulig å ta utslippskuttene der det var billigst. Mer klima for hver krone, var parolen.
I spissen for kvotehandel
Jens Stoltenberg, som da var statssekretær i Miljøverndepartementet, lanserte allerede i 1991 ideen om internasjonal handel med CO2-kvoter. Det skjedde på et miljøministermøte i OECD.
– Et system med internasjonalt omsettbare kvoter betyr i praksis at Norge kan kjøpe seg rett til å øke sine utslipp av drivhusgassen CO2, mot en tilsvarende reduksjon i andre land, sa Stoltenberg til NTB i forbindelse med møtet.
– Dette kan for eksempel åpne for økt innenlandsk bruk av gass, la han til.
Arbeidet for å få internasjonalt kostnadseffektive avtaler ble etter hvert en hovedstrategi for Norge. Norske diplomater og eksperter reiste jorda rundt for å få tilslutning til ulike former for fleksible løsninger, som internasjonal kvotehandel og mulighet til å «kjøpe» utslippskutt ved å finansiere klimaprosjekter i utviklingsland.
– Norges strategi var å uttrykke sin klimapolitikk i fagøkonomisk terminologi, sier BI-forsker Yngve Nilsen.
– Norge var helt klart en sentral pådriver for å få de fleksible mekanismene inn i Kyoto-avtalen, legger han til.
Et argument for alle
De norske framstøtene møtte først motstand, både fra sentrale EU-land og fra miljøorganisasjonene, som karakteriserte slike mekanismer som avlatshandel. Men Norge fikk også støtte fra viktige land, først og fremst USA. Da Kyoto-avtalen ble klubbet gjennom en tidlig desembermorgen i 1997, var de såkalte fleksible mekanismene på plass. Med tydelige norske fingeravtrykk.
|
|
Fra tolv til to tonn
I gjennomsnitt er hver nordmann ansvarlig for et utslipp på minst tolv tonn klimagasser. Til sammenlikning forårsaker en innbygger i Malawi et utslipp på under ett tonn. Skal vi nå FNs mål om å begrense den globale oppvarmingen til maks to grader over førindustrielt nivå, bør vi ned på under to tonn utslipp per nordmann før 2050.
Og kanskje må målet endres. Beregninger tyder nemlig på at i en varmere verden vil naturens svekkede evne til å absorbere CO2 øke klimagassinnholdet i atmosfæren med rundt 25 prosent. Da trengs enda større utslippskutt – og raskere.
Grafikk: Kolbjørn Skarpnes/NTNU Info |
|
| |
|
– Fokuseringen på internasjonal kostnadseffektivitet fikk også følger for den hjemlige klimadebatten, sier statsviter Marit Reitan.
– Argumentet om internasjonal kostnadseffektivitet hadde enorm gjennomslagskraft
i norsk klimapolitikk. Det ble over tid større fokus på norske bidrag på global arena enn på hjemmebane. Samtidig fikk vi et sammenfall i argumentasjon fra ulike grupper med dels ulike interesser: Argumentet for internasjonal kostnadseffektivitet i klimapolitikken ble også et argument for å pumpe opp og eksportere mer norsk naturgass, sier Reitan.
Tilfeldig? Neppe...
Det er fristende å konstruere følgende konspirasjonsteori: Norge var i klemma. Vi var selverklært klimapolitisk foregangsland, og tidlig ute både med stabiliseringsmål og CO2-avgift. Samtidig hadde Stortinget i praksis opphevet bremsene på utvinningstakten av olje og gass. Det ga en produksjonsøkning som gjorde det nesten umulig å innfri stabiliseringsmålet.
Teoriene om internasjonal kostnadseffektivitet og fleksible avtaler var som skreddersydd for å redde Norge ut av knipa. Vi kunne fortsatt heise den grønne fanen, samtidig som vi pumpet olje og gass som aldri før.
Tilfeldig?
Ciceros forskningsdirektør Knut Alfsen skjønner grunnlaget for konspirasjonsteorien, men tror ikke den er riktig.
– Det var rett og slett gode teorier, aktverdige grunner og overbevisende argumenter for en slik linje, sier han.
Yngve Nilsen konstaterer også at argumentasjonen for internasjonal kostnadseffektivitet passet Norges situasjon bra.
– Men det er vanskelig å si hvor egeninteressen slutter og fagøkonomien begynner. Jeg har ikke grunnlag for å si at denne argumentasjonen ble utviklet for å berge Norge ut av ei politisk knipe, sier han.
Det nærsynte markedet
Uansett hva som var motivene: Det er kvotehandel som har blitt det viktigste klimapolitiske virkemiddelet, i både Norge og EU – og trolig snart i USA.
– I teorien kan kvotehandel være et godt virkemiddel, om bare prisen er høy nok. Men om en har et politisk mål om en teknologisk omlegging, må vi inn med sterkere virkemidler, mener forskningsleder Audun Ruud.
Han er selv økonom og statsviter, og leder et nyopprettet faglag for politikk og styring i SINTEF Energiforskning.
– Generelle, teknologinøytrale virkemidler skal få fram de mest kostnadseffektive løsningene. Svakheten med det er at en fokuserer på det markedsnære. Og markedet er nærsynt. Dersom en er opptatt av langsiktige strukturelle endringer, må en bevisst satse tungt. Og en må være villig til å ta kostnadene om det går på trynet. Skal vi få til en mer miljøvennlig energipolitisk endring, krever det bevisst politisk styring, sier han.
Tjue år med prat
Ruud er i gang med et prosjekt som sammenlikner energi- og klimapolitiske virkemidler i Norge, Sverige og Danmark.
– Sverige har i større grad enn oss klart å omsette politiske mål til handling på klimaområdet. En av grunnene er nok at tidligere statsminister Göran Persson selv spilte en aktiv rolle, og ikke tillot sektordepartementene å legge premissene.
Danmark har lykkes med sin satsing på vindkraft. Det danske selskapet Vestas er verdensledende på produksjon av vindmøller. Men de hadde neppe fått det til uten innsatsen til daværende energi- og miljøminister Svend Auken.
– I Norge har vi hatt tjue år med prat. REC har utviklet seg på tross av norsk virkemiddelbruk. Vi kan takke støtteordninger i Tyskland og Japan for at vi har et norsk solcelleselskap, sier Ruud.
Han ønsker seg en bevisst og målrettet satsing på fornybar energi, der Norge kan kombinere vannkraft og annen fornybar energi til å etablere seg som en pålitelig storeksportør av grønn kraft til Europa.
| |
|
Ga gode råd – men dyre
Erik Lindeberg og kolleger ved SINTEF foreslo alt for 20 år siden en rekke konkrete og smarte tiltak for å redusere norske utslipp. De færreste er satt ut i livet – først og fremst av økonomiske årsaker, mener forskeren.
Foto: Thor Nielsen |
 |
| |
|
– Norge har et enormt potensial for produksjon av fornybar kraft, som kan vare evig. Men skal vi for eksempel få en storstilt utbygging av havvindmøller, krever det en dristig «endringsledelse» som vi mangler i dag, sier Ruud.
Trenger tøffere politikere
NTNU og SINTEF spiller en nøkkelrolle i utviklingen av ny, klimavennlig teknologi, og er involvert i seks av de åtte sentrene for forskning på miljøvennlig energi som Forskningsrådet har etablert.
Men hvordan skal en sikre at denne teknologien virkelig blir tatt i bruk?
Sverre Aam, adm. direktør i SINTEF Energiforskning, etterlyser tøffere politikere:
– Kvotehandel er ikke nok til å drive gjennom ny teknologi. Til det er prisen for lav. Vi får ikke de endringene vi trenger, raskt nok. I mange tilfeller er teknologien der, klar til bruk. Det er mer et spørsmål om det politiske miljøet tør å ta de grepene som må til.
Økonomenes modeller er ikke gode på å se oppsiden i store teknologiske gjennombrudd, mener Aam. Men han vil ikke kritisere økonomenes rolle i klimapolitikken.
– Det er viktig å gjøre det som er rasjonelt og økonomisk forsvarlig. Det er vel heller de politiske rammebetingelsene som ikke har vært tøffe nok.
Fem punkter – og strenge påbud
Sammen med BI-professor Jørgen Randers og direktør Steinar Bysveen i Energibedriftenes landsforening la Aam i vår fram et fempunkts forslag som kan gi CO2-kutt som monner fram til 2020, den såkalte ENKL-planen:
• Fase ut all oljefyring.
• Elektrifisere 20 prosent av bilparken.
• Elektrifisere 25 prosent av olje- og gassvirksomheten på sokkelen.
• Installere karbonfangst og lagring på seks industrielle punktutslipp.
• Intensivere arbeidet med energieffektivisering.
Disse tiltakene vil til sammen gi et kutt på 16 millioner tonn CO2 innen 2020, i tråd med kravene i Stortingets klimaforlik.
Tiltakene vil kreve økt produksjon av fornybar energi. Aam, Bysveen og Randers foreslo også tiltak for betydelig økning av fornybar energi, både strøm, varme og biodrivstoff. Dessuten en kraftig økning i produksjon av vann- og vindkraft til eksport.
– Men dersom planen skal gjennomføres, krever det at politikerne er villige til å bruke statlige påbud og finansiering. De må for eksempel vedta et forbud mot oljefyr fra et eller annet tidspunkt, og gi påbud om elektrifisering for nye anlegg og store ombygginger på sokkelen. Påbud og forskrifter er også nødvendig for å få opp tempoet i energieffektivisering i bygg og industri. Den samlede kostnaden for å realisere planen vil ligge rundt én prosent av BNP. Det burde være overkommelig. Og det kan fort bli langt dyrere å vente og se, sier Aam.
– Norge burde ha spesielle forpliktelser i forhold til teknologiutvikling, vi som har tjent oss søkkrike på olje og gass, legger han til.
Tida må ned
Mye av forskningen nå går ut på å få ned prisen og øke anvendeligheten av nye energiformer, for både sol-, vind- og 2. generasjons bioenergi.
– Det haster med å få ting ut, korte ned tida fra labversjoner til demoversjoner i full skala, sier Aam, og høres utålmodig ut.
Men han synes heller ikke det er rart at det har tatt tid.
– Når ble folk flest virkelig oppmerksomme på klimatrusselen? De siste par årene? Det er nok bare det politiske presset nedenfra som duger, at politikerne føler press på at de ikke blir valgt hvis de ikke gjør noe med klimatrusselen. Kanskje 20 år ikke er så lang tid for at dette spørsmålet skal modne?
«Politiske teknologier»
CenSES-professor Marianne Ryghaug advarer mot å tro at det bare er å pøse på med mer teknologiutvikling. Klimaproblemet krever nytenkning om samfunnsutviklingen. Og da bør samfunnsvitere, også andre enn økonomene, kjenne sin besøkelsestid. For det er også et spørsmål om hvilke politiske teknologier som må til.
|
|
Kvoter er big business
I EU ble det i fjor omsatt kvoter tilsvarende 1600 millioner tonn CO2, til ca. 30 euro per tonn. Effekten av systemet undergraves av gratiskvoter til forurensende industri. Det er også vanskelig å sikre at kvoter som selges fra utviklingsland uten utslippsforpliktelser, fører til reelle utslippskutt.
Foto: Scanpix |
|
| |
|
– Klimaproblemet viser nødvendigheten av å tenke nytt i forhold til virkemidler. De tradisjonelle verktøyene innenfor økonomifaget har ikke vist seg særlig egnet til å løse problemet. Det er heller ikke nok å satse ensidig på teknologiutvikling. Også samfunnsvitere må på banen med nye oppfinnelser. Kall dem gjerne «sosiale innovasjoner» eller «politiske teknologier» som gjør det mulig å utvikle kunnskap om hvordan gode teknologier kan brukes i utviklingen av et bedre og mer miljøvennlig samfunn, sier Ryghaug.
Politiske teknologier i denne sammenhengen kan være framgangsmåter for dialoger, høringer, framtidsverksteder og lignende prosesser for å synliggjøre motforestillinger og få en mer konstruktiv debatt.
Motstanden mot mange vindkraftprosjekter er et typisk eksempel på hva som kan skje når befolkningen ikke tas med på råd, mener hun.
– Befolkningen må involveres i teknologiutviklingen. De skal høres, deres stemme skal telle. Det er en forutsetning for at den skal bli vellykket, sier Marianne Ryghaug.
Månelandingen
Vi kommer ikke utenom månelandingen som statsminister Jens Stoltenberg lanserte i sin nyttårstale i 2007: et fullskala demonstrasjonsanlegg for fangst og lagring av CO2 på Mongstad. Etter planen skal det stå ferdig i 2014.
Fangst og lagring av CO2, forkortet CCS, er det store unntaket fra de markedsbaserte virkemidlene i klimapolitikken. Regjeringen går inn og satser et til nå ukjent antall milliarder kroner på et stort teknologiprosjekt med usikker effekt, for å utvikle en teknologi som kan ha stor global betydning, først og fremst for verdens mange kullkraftverk.
Meningene om milliardsatsingen er delte.
SINTEF-forsker Audun Ruud er ikke særlig entusiastisk.
– Det blir lett en motsetning mellom å være klimapådriver og samtidig storeksportør av olje og gass. Kanskje vi må våge å ta et valg, og redusere utvinningstakten. I stedet forsøker vi å få til begge deler gjennom CCS. Men det er en end of pipe-løsning, en renseteknologi som skal legitimere fortsatt oljeproduksjon. Fornybar energi kan da lett bli svekket. CCS betyr å satse på feil hest, på fossilt brennstoff. Det viktigste er å komme over på energikilder som varer evig, mener Ruud.
Knut Alfsen fra Cicero er enig i at CCS for så vidt er en end of pipe-løsning.
– Men se på Kina. I løpet av de nærmeste tiårene skal landet bygge mer urban infrastruktur enn det som er gjort i hele menneskehetens historie til nå. Det betyr et enormt behov for stål og sement – og energi. Jeg ser ingen annen måte å få det til på, enn med CCS, sier Alfsen.
– Månelandingen på Mongstad blir dyr. Vanvittig dyr, om en ser på prisen per tonn lagret CO2. Men her er det snakk om teknologiutvikling. Skal en lære noe, må en også tørre å feile. Og er det noen som har råd til å prøve og feile, er det Norge.
Erik Lindeberg fra SINTEF ser heller ikke noen vei utenom fangst og lagring av CO2. Tvert imot, CCS vil stå for så stor del av de nødvendige utslippskuttene at det vil danne referansepris for andre CO2-tiltak, mener han.
– De tiltakene som er billigere enn fangst og lagring, vil selvfølgelig komme først. Men de har begrenset kapasitet på kort sikt. Vi vil trenge betydelige reduksjoner allerede de neste tiårene dersom vi skal nå klimamålet om å begrense den globale temperaturøkningen til to grader. Lagringskapasiteten er imidlertid tilstrekkelig til å utgjøre hovedløsningen på klimaproblemet gjennom det som er igjen av den fossile æra. Det vil si flere hundre år, påpeker Lindeberg.
Klimakur 2020
Så hva må til for å kutte utslippene, ikke bare på papiret, men også i virkeligheten? Det skal Stortinget diskutere til neste år.
Da skal regjeringen komme tilbake med en vurdering av om klimapolitikken duger til å nå målene i klimaforliket, eller om det trengs sterkere virkemidler.
Klimakur 2020 er et samarbeid mellom Statens forurensningstilsyn (SFT), Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), Vegdirektoratet, Oljedirektoratet og Statistisk sentralbyrå. Dette skal gi regjeringen det faglige grunnlaget for vurderingen. Arbeidet ledes av SFT. Gruppen skal først og fremst vurdere behovet for nye eller endrede virkemidler i norsk klimapolitikk, men også utviklingen i kvoteprisen fram til 2020.
– Vi regner med at kvoteprisene vil kunne stige til rundt 40 euro i 2020, og øke kraftig i årene etterpå. Men for å nå målene i klimaforliket trenger vi tiltak som er dyrere enn den kvoteprisen vi kan forvente fram til 2020, sier Audun Rosland. Han er prosjektleder for Klimakur 2020 og for øvrig et sentralt medlem av den norske forhandlingsdelegasjonen i de internasjonale klimaforhandlingene.
Han minner om at 2020 er en mellomstasjon.
– Skal verden unngå de farligste klimaendringene, må vi trolig ned på to tonn CO2 per innbygger innen 2050. Den nye teknologien vi trenger for å komme dit, vil ha oppstartkostnader som ligger betydelig høyere enn kvoteprisene.
Partnerskap med industrien
Rosland ser behovet for flere virkemidler enn et kvotesystem. I industrien kan for eksempel kvotesystemet kombineres med teknologikrav og klimafond, der industrien forplikter seg til å nå bestemte mål. Samtidig må staten inn med midler for å støtte teknologi med betydelige oppstartkostnader, for eksempel CO2-håndtering.
Veitrafikken er et annet problembarn.
– I et rikt land som Norge er betalingsvilligheten for å få kjøre bil stor. Vi trenger derfor styringseffektive virkemidler, både for å redusere transportbehovet og øke andelen elbiler og biodrivstoff.
Bygningssektoren bør regne med langt strengere reguleringer av energiforbruk.
– Skal vi nå klimaforlikets mål, vil det i 2020 høyst sannsynlig ikke lenger være aktuelt å bruke fossil energi til oppvarming, sier Rosland.
Han var medansvarlig for SFTs første klimaplan, som kom i 1990. Utfasing av oljefyr ble allerede da ført opp som ett av de billigste og mest effektive tiltakene for å få ned utslippene. Men det var ikke politisk vilje til å gjennomføre tilstrekkelig styringseffektive virkemidler på 90-tallet, konstaterer han.
– Skal vi kunne nå klimamålene, må vi nok være villige til å snu alle steiner, også vurdere kombinasjoner av avgifter og påbud. Kanskje vi ikke skal være så redde for dobbeltreguleringer. Vi trenger virkemidler som virker, på toppen av og i tillegg til kvotesystemet, sier Rosland.
Klimakur 2020 skal legge fram sin utredning i februar. Den vil ikke inneholde klare anbefalinger med to streker under, understreker Rosland.
– Vi skal presentere ulike menyer og klargjøre alternativene, inkludert hvor høy kvoteprisen må være. Så blir det opp til politikerne å avgjøre, sier han.
Da får vi også se om Stortinget tar sitt eget klimaforlik mer alvorlig enn tidligere vedtatte mål. Eller om norsk klimapolitikk fremdeles skal styres etter mønster av Peer Gynt:
«Ja, tenke det; ønske det; ville det med, – – men gjøre det! Nei; det skjønner jeg ikke!»
Av Lars Martin Hjorthol
