Forskningsformidling - Forskeren i tårnet - Gemini

Les også kommentaren av informasjonssjef Asle Haukaas ved Norges Handelshøyskole (NHH).

Det siste året har en roman, samt avsløringer av forskningsjuks, rettet fokus mot forskningens rolle og formidlingen til resten av samfunnet. Ikke bare har vi lest om trange, s ære forskningsmiljø, men vi har også fått innblikk i uheldige følger av at forskere opererer selvstendig og har kontroll over materialet sitt uten innsyn av andre. Reaksjonene har ikke latt vente p å seg.

«Åpenhet,» skrek kronikkforfattere. «Offentligheten må ha innsyn. Forskning er ikke mulig uten formidling. Vi vil vite hva standen driver med. Forskeren kan ikke sitte i en boble uten kontakt med omverdenen! »

I Dagbladet 25. juli skrev professor Magne Nylenna, redaktør i den nettbaserte bibliotektjenesten «helsebiblioteket.no»: «Forskere får midler fra samfunnet for å drive sin forskning. Da er det urimelig at fellesskapet må betale for å få tilgang til resultatene av forskningen. Alle resultater fra forskning som samfunnet har finansiert, b ør være fritt tilgjengelig for alle. Ikke mist gjelder dette medisinsk forskning der pasienter og andre har stilt seg selv til disposisjon. »

Debatt uten forskning • De nakne tallene viser at kun seks prosent av norske forskere publiserer halvparten av alle popul ærvitenskapelige bidrag i Norge. Bare fire prosent bidrar til allmenn samfunnsdebatt. (Svein Kyvik: Forskning ved universitetene. Cappelen 2005)

Vi vet det hvis vi tenker oss om. Når så vi sist en teknolog i stolen hos Oddvar Stenstrøm i «Holmgang»? Og er det noen andre enn Thomas Hylland Eriksen og Knut Jørgen Røed Ødegård som har klart å bryte gjennom den grå massen, og bli «kjent» for allmennheten?

For mens teknologer og ingeniører hadde en glansperiode på 50- og 60-tallet, er de mer fraværende i dag i den offentlige debatt. Den gang var naturvitenskap betraktet som en del av den kulturelle dannelsen, og ingeni ørene var pådrivere i utviklingen. De uttalte seg, la føringer og var med på å omstille samfunnet.

I dag er de mindre synlige. Det er «kjendiser» som milliardærer, modeller, rikssynsere og skuespillere som har overtatt spalteplassen
– og gjennom det har de også blitt meningsbærere i samfunnet.

Forskningens vesen er å bringe fram ny kunnskap og ny viten, foreta tester og finne løsninger på problemer. Ut fra det burde vitenskap og forskning ha en langt høyere posisjon i dagens samfunn. Forskningsresultater burde vært gjengitt daglig i media.
Forskere skulle ha skrevet kronikker og vært meningsbærende i debattprogram på tv og i fora der beslutninger blir tatt.

– Teknologi er en av de viktigste drivkreftene i samfunnsutviklingen i moderne tid. Det er viktig at kunnskap på dette feltet kommer tydelig fram i samfunnsdebatten. Derfor må vi være i stand til å formidle den kunnskapen vi sitter inne med, på en målrettet måte, sier konsernsjef Unni Steinsmo i SINTEF.

Mer vurdering – enn viten • Hvilken informasjon er det offentligheten og media ønsker forskere skal ut med? Sannsynligheten taler lite for at det er korroderingsfors øk eller inngående testing av dobbeltbunner i skip.

Derimot vil man ha forskerens kommentarer når noe skjer: Når et skip får problemer, forslag til en bedre løsning når det viser seg at brannvarslere ikke er effektive nok på et sykehjem, eller forklaringer på hvorfor rust er i ferd med å overta i det nye konserthuset i bygda.
Ekspertuttalelser og forbrukerrettet kunnskap innenfor områder som energi, bygg og bolig, medisin, trafikk og IKT er populært.

Journalistene ønsker seg synseren. Den som kan uttale seg om et fagfelt uten å være avhengig av en rapport og et spesielt prosjekt å støtte seg til. Fagfolk som mener saker og ting. Klar tale. Spørsmålet er bare om forskeren skal gi dem det. De fleste avisklipp som omhandler forskning, dreier seg om at journalister bruker forskere til å kommentere aktuelle nyheter.

Professor Knut Sørensen på Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU er en av dem som mener det er et problem at forskere for ofte presses til å forlate vitenskapen og
gå ut i en «synser-rolle», og at det er en feil dreining når media etterspør meninger i langt høyere grad enn fakta. Han mener at mange journalister er tabloide, vil ha lettvinte l øsninger, og blir ubekvemme i møtet med forskertall og –fakta.

– At de stiller med en slik begrensning, snevrer inn hva de ønsker å skrive om. Dessuten er det slik at det bare er en liten del av det vi forsker på, som er interessant for offentligheten. Jeg synes derfor ikke at formidling er noe som enhver forsker skal v ære god på. Det er så mye annet vi er gode på. En kirurg er god til å skjære. Må han også være en god formidler? Hvilken annen samfunnsgruppe har slike krav? Det holder kanskje at én av ti er gode kommunikatører à la Thomas Hylland Eriksen.

Dobbeltrolle • Dagfinn Moe er trafikkforsker ved SINTEF og blir ofte kontaktet av journalister. Han innr ømmer at han enkelte ganger strever litt med dobbeltrolle og ansvarsbegrensning:

– Når du har jobbet hele ditt yrkesaktive liv innenfor et fagfelt, vil du etter hvert skaffe deg en solid kunnskapsmengde p å feltet. Spennvidden og erfaringen går ut over enkeltprosjektene. Jeg føler engasjement for fagfeltet mitt også utenfor arbeidstida – men hvor mye politi og rådgiver skal jeg da være? I hvor stor grad hviler det et ansvar på vår yrkeskategori på å formidle kunnskapen vår, for dermed å gi politikere og andre beslutningstakere det beste grunnlag til å ta riktige beslutninger?

Konsernsjef Unni Steinsmo er klar på dette: – En erfaren forsker som har jobbet lenge med sitt fagområde, må kunne uttale seg bredere innenfor sitt felt enn bare om enkeltprosjekter. SINTEF er en allmennyttig stiftelse som har «Teknologi for et bedre samfunn» som sin visjon. Forskningskonsernet skal være partner for næringslivet, og kundene skal kunne bruke kunnskapen som bringes fram. Men forskningen b ør også delta som premissleverandør i samfunnsdebatten. Men det er viktig at man alltid klargjør om en forsker opptrer som ekspert innenfor sitt fagfelt, eller som privatperson. Er dette uklart, kan man undergrave forskningens troverdighet.

Å bli premissgiver • Kommunikasjon mellom vitenskapelige miljø og offentligheten har sjelden eller aldri vært direkte. Forskeren formidler vitenskapelige resultater gjennom fagbøker og tidsskrifter, men denne formidlingen er på et nivå som krever at leseren sitter inne med faglig kompetanse på lik linje med forskeren. Formidlingen ut til et ikke-faglært publikum får ikke førsteprioritet av mange forskere.

Unni Steinsmo sier at selv om SINTEF skaffer fram mye kunnskap, kreves det en innsats for at stoffet skal bli til nytte for offentligheten. – En av våre viktige oppgaver som forskningsinstitusjon er å være kunnskapsbase for utforming av politikk. Vår kompetanse på et bredt felt skal bidra til at beslutninger i et komplisert samfunn baseres på relevant og oppdatert kunnskap. Derfor har vi en plikt til å delta i den offentlige debatt med den kunnskapen vi som forskningsorganisasjon sitter inne med. Vi skal ikke v ære en politisk aktør, men vi må i større grad være faglig premissleverandør for beslutninger som fattes i politiske miljøer, sier hun.

At det er fullt mulig for et forskningsinstitutt å bli premissgiver, har konsernområdet SINTEF Helse vist. Her jobber forskere ved en hel avdeling med å hente inn, analysere og sette sammen data rundt somatiske helsetjenester og psykisk helsevern. Avdelingen f år fram tall på tilgjengelighet, ressursbruk og kvalitet på tjenestene – både på regionalt og på nasjonalt nivå.

– Tallene vi bringer fram, benyttes av myndigheter og andre beslutningstakere til å planlegge tjenester, til å se om mål i handlingsplaner er nådd og til å evaluere reformer, forteller Jorid Kalseth som er forskningssjef på Avdeling for økonomi, kvalitet og tilgjengelighet.

– Mye av det vi lager, er på oppdrag for Sosial- og helsedirektoratet. Vi leverer et kunnskapsgrunnlag, og blir s ånn sett premissleverandører. Vi sørger for tall og data som trengs til arbeidet med statsbudsjettet. Vi kan også bli oppringt for å lage et kunnskapsgrunnlag som Sylvia Brustad skal bruke i «Spørretimen». I uka som gikk, hadde to av forskerne våre seminar for alle styrene innen Helse Nord, der vi forsøkte å presentere et virkelighetsbilde for dem på kostnadsutvikling. Og selvfølgelig er helse- og helsestoff god mat for media – og vi er representert hyppig også på denne arenaen.

Komplisert dialog • Mange forskere ser media som sensasjonsjegere og mener avisene svikter i rollen som folkeopplysere n år de ofte knytter forskningsoppslag opp mot dagsaktuelle sensasjoner og kriser. Sensasjonelle nyhetsoppslag g år på bekostning av nyttig informasjon, og sammenhengene og forståelsen havner ofte i skyggen av et følelsesladet personfokus. Flere forskere gir uttrykk for at de synes mediekontakt blir som å bevege seg ut i et minefelt. Den enkleste måten å

håndtere dette på, blir derfor å holde lav profil og formidle lite.

En annen forklaring på at forskningen ikke vinner fram i media, er at forskningens vesen og avisenes «sjel» arter seg som ganske ulike. Avisverdenen har gjennomgått en utvikling fra lengre og mer seriøse presentasjoner til en kjapp, tabloid stil. De ønsker seg konkrete nyhetsoppslag der ting er avklart og ferdigstillet. Forskningen karakteriseres derimot av de sm å skritt og av at ting tar tid. I forskningsverden skjer det tilbakesteg, forskningen stopper opp og ligger i dvale en tid f ør nye løsninger blir utprøvd. Finansiering mangler. Når forskeren skal presentere prosjektet, sitt kommer det en rekke forbehold og tvil, mens avisene og TV vil ha resultatene p å bordet kjapt – presentert med få og enkle ord, og med to streker under svaret.

I tillegg til at de to verdener karakteriseres av en slik motsetning, kompliseres ogs å dialogen av et språkbruk som er forskjellig. Mange forskere bruker et komplisert språk og en fagterminologi. Journalisten ønsker på sin side et enkelt, folkelig språk med klare ord og store vendinger.

Førsteamanuensis Harald Hornmoen ved Journalistutdanningen, Høgskolen i Oslo, mener forholdet mellom forskere og journalister er preget av både harmoni og disharmoni:

– Mange forskere framhever at journalister mangler forståelse for vitenskap. Journalister påpeker på sin side ofte forskerens manglende evne til å snakke slik at «folk flest forstår».

Samtidig er det slik at forskeren/eksperten spiller en sentral rolle for journalisten. Journalisten trenger en ekspert for å gi tyngde til en sak, og blant journalister hersker det en betydelig tiltro til forskerkildenes autoritet. Forskere har status som n øytrale og upartiske kommentatorer, og benyttes til å gi oppslag «objektivitet» og tyngde.

Også forskerne har behov for media og offentlig anerkjennelse av vitenskapens arbeid. De er blant annet avhengige av å skaffe penger til prosjekter, derfor er det gjerne viktig for forskerne å skape overskrifter, sier Hornmoen.