| |
 |
Foto: Marit Nilsen |
|
| |
|
KNUT NÆRUM
(44) er fast medvirkende i NRK-programmet Nytt på nytt. Han har også gitt ut en rekke bøker, både for voksne og for barn. I 2006 er han spaltist i Gemini. |
|
| |
|
Mora di jobber ikke her
Påvirker mennesket klimaet? Vi prøver i hvert
fall.
Jeg for min del tror at naturen er kommet
for å bli. Vi mennesker får bare å lære oss å leve
med den, selv om mennesket og naturen på
mange punkter har motstridende interesser.
Her må begge to lære seg å gi og ta. Mennesket
kan skynde seg med å utvikle fornybar energi.
Naturen kan på sin side spare litt på ekstremværet.
Moder Jord er ikke vår venn. Hun er ikke engang
mora vår. Du vet de skiltene som henger
på bedriftskantiner, de som sier «Mora di
jobber ikke her»? Akkurat sånn er det i naturen
også. Tydeligvis.
***
Jo, visst har vi forandret verden, og noen av forandringene
er permanente. Det er klart vi er
redde for permanente forandringer. Ikke bare
det, vi er reddere enn våre besteforeldre var.
De sa: Fint! La røyken fra fabrikkpipene vitne
om hvordan alt folket går sammen om å bygge
den nye velstanden. Vi liker ikke permanente
forandringer, vi liker ikke noe som er permanent.
Vi sier: Kaffe på fredag? Ja gjerne, med
mindre jeg får anledning til å drikke kaffe
sammen med noen som er kulere enn deg.
Jeg liker byer – de er noe av det mest permanente
vi har. Når først en by står der, skal det
mye for at den blir borte. Jeg liker ringveier,
toplanskryss, tunnelbane og elektrisk belysning.
Særlig om kvelden. Dette er fine eksempler
på hva mennesker kan utrette. Derimot
ergrer jeg meg grønn når jeg kommer over et
Kvikklunsj-papir på vidda. Det irriterer meg
mer enn en demning. Hvorfor er det sånn?
Fordi et inngrep er politikk, mens søppel er et
tegn på umoral.
Naturen skal være uberørt. Med en gang den
er berørt, slutter den å være natur. Vakkert skal
det være – vakkert om dagen og skummelt om
natta. Vi som er vokst opp i byen, er mest redde
der hvor det ikke finnes andre mennesker å
være redd for. Og det er en god frykt, vi har fortjent
den.
***
Forleden ble jeg bedt om å delta på et opprop
mot vindmøller. Det var som om noen hadde
bedt meg skrive under mot sykling. Så lenge
jeg har tenkt noe om disse tingene, har jeg
tenkt at vindmøller er en god ting. Det eneste
negative med vindmøller er at de syns. Men en
velfungerende vindmøllepark, slik man kan se
dem i England og Danmark – det er noe å være
stolt av. På samme måte som man kan være
stolt av at det går an å sende et tog fullt av
levende mennesker inn i et hull i fjellet og oppleve
at de kommer levende ut igjen på den
andre siden.
Vindmøller er balanse. Vi liker det regelmessige.
Våren er også en klimaforandring,
men den er regelmessig. Selv om jeg personlig
aldri tør å ta den for gitt. Så blir jeg desto mer
lettet hver gang våren kommer. Der smelter
snøen, og der grønnes bladene, tenker jeg
– de klarte det forsyne meg i år igjen.
| |
 |
| |
|
Illustrasjon: Knut Nærum |
|
Det vi er redde for, er ubalanse. At vi har
startet en prosess som verken kan styres eller
stanses. Vi liker at naturen herjer med oss,men
bare inntil et visst punkt. Vi liker å snø inne,
men ikke så lenge om gangen. Tordenvær er
spennende, men jordskjelv er sånn passe.
***
Kloden er såpass stor at den bør ha plass for
både natur og mennesker. Gjerne hver for seg.
Jeg liker tanken på at det fortsatt finnes
isbjørn. Jeg liker ikke tanken på at temperaturen
stiger, polene smelter, isbjørnen må legge
på svøm, kommer til Hammerfest og begynner
å gomle i seg mennesker. Forebyggende miljøtiltak
er selvforsvar. Eller, som Sparks så fremsynt
sang i 1974:
«Never turn your back on mother earth.»
|
