Om Gemini

Tenk deg et liv bak murene – uten framtidshåp. Ville du takket ja til en opptur? Nesten tre av fire innsatte bruker dop. Men sirkelen kan brytes.

Foto: Gorm Kallestad/Scanpix.

Mens himmelen går i ett med den grå muren og trønderregnet pisker utenfor de gitterbelagte vinduene, trekker Jon (35) i treningstøyet for tredje gang denne uka. Det er fredag den 14. oktober. Om 51 dager, den 4. desember, skal han gå ut fengselsporten, forhåpentligvis for siste gang.

Med seks dommer på rullebladet og fem - soninger bak seg vet Jon at det ikke er en selvfølge å unngå et nytt fengselsopphold. Men denne gangen er noe annerledes. Denne gangen vil friheten ha ny smak, farge og lukt: Smaken av et liv uten dop, lukten av en nymalt leilighet og håpet om fullført fagbrev og papparollen for ei jente på fem. I seks måneder har den unge mannen vært med på et pionerprosjekt innen norsk kriminalomsorg. Et behandlingsopplegg som skal sørge for en rusfri framtid med innhold og et nytt selvbilde. Som starter allerede under soninga. Opplegget har lokket fram både krefter og egenverd. Og et nettverk, bolig og studieplass på utsida. Men det har ikke vært noen enkel oppgave. Abstinensen. Treningsøktene. Nervene. De vanskelige samtalene. Alt har han taklet sjøl, og nå ser han seg ikke tilbake.

	Trond (t.h.) har en lidelse som førte til stoffproblemer og pengegalopp. Nå er han rusfri med adskillig færre baller i lufta. På utsida venter samboer og to barn. Rusmiddelkonsulent Stig Brevik er en viktig støttespiller. Foto: Gorm Kallestad/Scanpix

HELST INNENFOR MUREN
I etasjen over cella til Jon, sitter ruskonsulent Stig Brevik i telefonen. Med en rullings i munnviken, oktoberpiken og en plakat om livsmestring på veggen, forhandler han med en kommunal medarbeider om betingelsene for en permisjon. Stig er, ifølge seg selv, den som skal være lengst på avdelinga hvor rusprosjektet holder til, på «Modulen» i Trondheim fengsel. Og han har kjempet hardt for å komme inn.

Få ville karakterisert en hverdag innenfor murene som en drøm som har gått i oppfyllelse. Men det gjør Stig. Nå er han her på tredje året, og nåde den i gjengen som ikke ber ham i bryllupet sitt. Da kommer han ubedt, og han skal lage leven. Av den gode sorten. For Stig er jobben som ruskonsulent i Trondheim fengsel ingen ni til fire-aktivitet. Han jobber på skift 365. Det betyr natt som dag, mandag som søndag, og sommer som vinter. Dersom noen av ungdommene i rusprosjektet har behov for ham, er han der. Fordi resultatene det gir, teller så mye mer enn lønn. Og fordi han evner å se på et knippe med ti langtidsfanger med tungt rusmisbruk og ymse bakgrunn, som uslepne diamanter. Det er det få som gjør.

SIKKERHET VS. REHABILITERING
Fredag morgen er i ferd med å bli til dag. Betingelsene for permisjonen til Kenneth som skal en tur hjem til Nord-Norge, går i orden, og Stig gir seg i kast med dagens andre utfordring. To av karene i rusprosjektet skal bli med ut for å kjøpe møbler. «Modulen» har søkt om departementsmidler til sosiale tiltak og fått ja. Pengene skal brukes til å heve standarden i allrommet. Et lite byråkratisk forhandlingscenario tar til, og etter en drøy time får Stig beskjed om at fengselet mangler voktere. Det ender med at han bare får med seg én mann ut. Det blir skuffelse, men ingen argumentasjon. Ruskonsulentens ord er lov.

– Dette er en av utfordringene man får når man jobber med et pionerprosjekt hvor rollene er uavklart. På fotballtrening godtas det at jeg har ansvar for en hel skokk utenfor muren. Skal vi på handlerunde, må jeg ha med uniformerte voktere.

	Positive adrenalinkick er en del av opplegget. Denne formiddagen har gruppa hatt mye teoretisk undervisning. Nå er det tid for å slippe seg løs på gokartbanen. Jon ligger i tet. Foto: Christina B. Winge, SINTEF Media

Slike kulturkollisjoner er en del av hverdagen til ruskonsulentene i prosjektet. Den hårfine balansegangen mellom kontroll og behandling, er en av grunnene til at det tok fem år før Trondheim fengsel ga Stavne Gård klarsignal til å starte arbeidet i 2002. For ved å innføre et behandlingsopplegg inne i fengselet, plasser man en ny type organisasjon inn i en allerede etablert, og ulik organisasjon. Det fordrer en annerledes tenking og en endring av rammebetingelser som utfordrer både kultur, regler og lovverk. Det er en kamp som utspiller seg hver dag.

Tre timer senere har Jørn og Stig bestilt ny sofa til «Modulen». Jørn soner en dom på 15 år, og dette er hans 66. permisjon. Det er fengselsrekord. Turen utenfor murene går som en lek, men slik har det ikke alltid vært. Fra forsetet i bilen forteller han om den første permisjonen han hadde, og om lykkefølelsen han fikk da han ble låst inn etterpå. Permisjonen utløste et angstanfall som enda sitter som spikret i hver fiber i kroppen. Det å bevege seg i det virkelige samfunnet har vært en tøff utfordring.Hvorfor han sitter i fengsel i dag, vil han ikke si så mye om. Han vil ikke støte andre med å rippe opp i fortida. Men erfaringene med dop deler han gjerne:

– Rohypnol er det jævligste og farligste stoffet som eksisterer om man kombinerer det med alkohol, skriv det. Det gjør deg aggressiv og forandrer personligheten din, sier Jørn stille.

I dag tar han ikke engang sjansen på en lettøl.

FORNØYD DIREKTØR
– Da vi slapp til Stavne Gård og prosjektet, måtte vi utfordre oss selv og bryte med noen «sannheter». I dag kan vi se oss tilbake og konstatere at vi har lyktes på en god måte, sier fengselsdirektør Steinar Winje fornøyd.

Trondheim fengsel har nemlig satt seg et ambisiøst mål: Fengselet skal bli ledende på rehabilitering innen norsk kriminalomsorg.

– Rusprosjektet er et nybrottsarbeid som viser resultater. Det reiser også noen viktige spørsmål og problemstillinger. Som for eksempel at vi som jobber i fengselet må endre deler av kulturen vår og jobbe mer tverrfaglig. Prosjektet har på forbilledlig måte vist at det er mulig å kombinere rehabilitering med kontroll og sikkerhet, sier Winje som nå jobber for å forankre prosjektet i ledelsen og sørge for en videreføring.

	Kenneth jobber på snekkerverkstedet i Trondheim fengsel. Snart skal han ta fagbrev. Lærlingeplass er allerede på plass ved endt soning. Foto: Gorm Kallestad/Scanpix

DRAHJELP FRA SINTEF
Også ruskonsulentene som driver prosjektet, er overbevist om at prosjektet har sin misjon. Så langt er bare fem av 34 droppet ut av opplegget. Og de som har fullført og nå er i gang med livet utenfor murene, mestrer både tilværelsen uten rus og med jobb. Men at de som deltar i eller jobber med prosjektet ser at det fungerer, er ikke nok. For å gjøre prosjektet til en permanent ordning, og helst eksportere den til flere fengsel, har Stig og hans medarbeidere koblet inn SINTEF. Forskningsstiftelsen har evaluert det omfattende rehabiliteringsprosjektet gjennom intervjurunder med 14 av deltakerne i rusprosjektet; ti som er inne, og fire som er i gang med en normal hverdag. SINTEF nøler ikke med å karakterisere opplegget som en suksess.

– Konklusjonen er at dette fungerer for brukerne og bør bli et permanent tilbud, sier forsker Thomas Hugaas Molden. Han har utført de 14 dybdeintervjuene, og fulgt gruppa ved «Modulen» i en periode på tre måneder.

– Det har vært svært viktig å sørge for at deltakerne i prosjektet opplevde intervjusituasjonen som så skjermet at de ville gi oss ærlige vurderinger og meninger. For oss var det helt essensielt å få fram alle perspektivene, også de negative. I tillegg hadde jeg rollen som flue på veggen. Målet var å få fram brukernes opplevelse av dette prosjektet.

Svarene han fikk, var oppløftende. Deltakerne er entydig positive, og mange gir utrykk for at dette er et opplegg de burde fått tilbud om første gangen de satt inne. Superlativer som «utrolig», «skremmende bra», «skreddersøm og optimalt» blir brukt når brukerne beskriver tilbudet.

	Gruppa har fått midler til å ruste opp stua. Her vurderer Jørn (t.h.) og Stig møbelutvalget hos Fretex. Ny sofa frister. Foto: Christina B. Winge, SINTEF Media

VEKK MED UNIFORMEN?
Men de organisatoriske utfordringene kom også fram. De to institusjonene Trondheim fengsel og Stavne Gård, skal samarbeide om et mål, nemlig å få de innsatte på rett kjøl. Men metodene de jobber med er ulike.

– Vi ser at en større tilnærming til rehabiliteringstanken må til. Fengselet må jobbe mer sosialfaglig, sier Thomas Hugaas Molden.

– De som jobber i rusprosjektet må for eksempel kunne kartlegge behovene til del takerne, og hjelpe til med å tilrettelegge for livet etter soning. Dette utfordrer rollen til fengselsbetjentene. Kanskje kan uniformen være et hinder for å oppnå dialog og åpenhet.

– Uniformen sender signaler. Den er et språk. Mange ønsker å beholde den fordi den skaper en distanse. Andre tenker motsatt. En av de som jobber i prosjektet har allerede valgt bort uniformen i utvalgte situasjoner, og synes det fungerer godt.

Et prosjekt som dette stiller naturligvis også krav til ny kunnskap om rusproblematikk for de som skal jobbe her, sier forskeren.

SÅRBART
SINTEF konkluderer også med at prosjektet i sin nåværende form er sårbart siden de ansatte fra Stavne har en så sentral del av prosjektet. Prosjektet må kunne fullføres selv om ildsjelene som driver det, skulle falle fra.

SINTEF anbefaler også fengselet å gi rusprosjektet lokaler hvor kun de som deltar i prosjektet holder hus.

– I dag bor fem personer som ikke deltar i prosjektet, ved «Modulen». De må for eksempel takle at «naboene» premieres med en runde gokart, en helg med rafting eller fjelltur, mens de selv må være «hjemme». Det påvirker stemningen i feil retning og er ikke enkelt for verken dem eller prosjektdeltakerne, og kan bli et forstyrrende element.

Men konklusjonen fra forskerne er klar: Dette prosjektet bør bli et permanent tilbud, og det bør eksporteres til andre fengsel. Prosjektet er et unikt utgangspunkt for å gjøre deltakerne klare til å takle livet etter soning.

Nå håper forsker Thomas Hugaas Molden at det blir bevilget forskningspenger slik at effekten av prosjektet kan måles over tid.

	Ettertraktede foredragsholdere med broket fortid i aksjon. Siste års medisinstudenter fra NTNU lytter interessert. Foto: Raymond Nilsson, SINTEF Media

MITT NAVN ER JON
Fem dager etter Geminis besøk i fengselet, står Jon fra «Modulen» foran et en forsamling i Røde Kors og holder foredrag om seg selv. Om en vanskelig barndom, om barnevernet som tok ham fra foreldrene og plasserte ham i institusjon, om en skole der vold var pedagogikk, om flukten inn i rusen og om kampen ut av den. Foredraget er en utfordring han er nødt til å ta – det er en del av rehabiliteringen. Å mestre å stå foran en forsamling gjør noe med sjølbildet, gir deg et kick. Men det koster.

Jon er, i likhet med Stig, overbevist om at denne typen behandling må til for at livet skal få innhold.

– Jeg har aldri vært der jeg er nå, om det ikke hadde vært for rusprosjektet. Jeg ville vært sjanseløs, sier han og smiler skjevt.

– Jeg har sittet på de vanlige avdelingene i fengselet, der kommer du deg ikke videre. Nå har jeg fått hjelp. Og vet at jeg vil få hjelp også når jeg kommer ut.

Så forteller han om studiene han så smått er i gang med, om datteren som snart skal bo ti minutter unna, og om ressursgruppa. Fire voksne skal hjelpe ham etter løslatelsen med små viktige ting som å skrive søknader, holde kontakten med det rette nettverket og ikke minst å være der for ham når han trenger noen å snakke med, når angsten tar tak og suget melder seg. Hvem som skal sitte i ressursgruppa, har han bestemt sjøl. At Stig er en av de fire, er ingen overraskelse.

	Jørn soner en dom på 15 år, og har avslått tilbudet om åpen soning til fordel for å fortsette soningen i rusprosjektet bak murene i Trondheim fengsel. Foto: Gorm Kallestad/Scanpix

MITT NAVN ER IRIS
I et av de små, hvite våningshusene på Stavne Gård, sitter tretti medisinstudenter og lytter til en annen historie. Historien om Iris, den eneste kvinnelige deltakeren i prosjektet. Den unge, blonde jenta har nesten ikke sovet denne natta. Hun har gruet seg så hun nesten måtte kaste opp, men nå står hun her. Ex-heroinmisbrukeren. Foran et knippe vellykkede studenter med hodet på rett plass og med en lysende framtid innen et av samfunnets mest prestisjefylte yrker. Alle har øynene rettet mot henne. Til våren er de nyutdannede leger som alle før eller siden, vil komme i kontakt med rusmisbrukere i jobben. Det er derfor de er her, de skal lytte til en som definitivt kan mer enn dem om temaet. Iris forteller. Studentene spør. Nervene slipper. Det går bra.

– E dæm itj flink, e det rart en bli glad i dæm, spør Stig etter seansen. Det er ikke rart.

I dag er de innsatte ved «Modulen» blitt ettertraktede foredragsholdere. Derfor må Stig si nei til de fleste forespørslene. Det er bare utvalgte grupper som får lytte til erfaringene fra førstelinja i det norske rusmiljøet.

ET GÅRDSPRODUKT
På andre sida av gårdsplassen, i det røde hovedbygget på Stavne Gård, sitter en annen ildsjel i prosjektet. Daglig leder Hrønn Thorisdottir har SINTEFs rapport om Rusprosjektet foran seg. Hun er fornøyd med innholdet, og håper og tror at rapporten vil åpne døra for flere som soner en dom i rus. Behandlingsopplegget har hun grunn til å være stolt av. Det er et litt annerledes gårdsprodukt, utviklet ved Stavne. Gården er et kommunalt foretak hvor mennesker som trenger litt ekstra drahjelp, får kurs, arbeidserfaring, ny tro på egne ressurser og hjelp til å finne sin plass i arbeidslivet. Her jobbes det tett mot næringslivet, A-etat og direktorat, og her tilbys arbeidskraft innen en rekke fagfelt. Det er her Stig er ansatt, og det er her rusprosjektet ble født som ide etter et besøk ved Tyrilikollektivet i 1994.

Siden den gang har Hrønn Thorisdottir og hennes medarbeidere jobbet med prosjektet. Nå skimter hun målstreken i det fjerne. Det har tatt elleve år. Men i dag spiller det ingen rolle.

To uker før denne artikkelen gikk i trykken fikk Jon årets beste julegave på forskudd: Beskjeden om at soningen blir redusert med 21 dager. Den 14. november gikk Jon ut fengselsporten, og det skal bli siste gang.

	Stavne Gård Foto: Raymond Nilsson, SINTEF Media

DETTE ER RUSPROSJEKTET

Opplegget er utviklet ved Stavne Gård og går nå som pilotprosjekt i Trondheim fengsel. Flere av deltakerne har 15 – 20 dommer bak seg. Samfunnsforskere ved SINTEF gir prosjektet strålende kritikk.

Metodikk

• Utvelgelse av deltakerne: Må fylle et sett kriterier som det å ha rusproblemer, sterk motivasjon for å komme ut av det, ha et kriminelt rulleblad, men ingen saker på vent i domstolene. Deltakerne skal ha minimum seks måneders soning igjen.
• Humanistisk tankegang: Dyrke de gode sidene til hver enkelt. «Det finnes ikke håpløse mennesker, bare håpløse situasjoner» er et mantra. Humor og kunnskap er viktige verktøy.
• Konsekvenspedagogikk: Sanksjoner, til dels for hele gruppa, dersom en sprekker. En øves opp til å stå ansikt til ansikt med problemene og ta ansvar for egne handlinger.
• Økning i antall permisjonsdøgn: Brukes som aktivt rehabiliteringsverktøy. Mange Metodikkutvikler sosial angst av å sitte inne.
• Takhøyde: Vise respekt for hverandre, bli tatt på alvor.
• Nærhet og tillitsrelasjoner: Å skape et støttende kameratskap mellom deltakerne er et ledd i å bedre gruppas verdigrunnlag.
• Terapi: Både individuell og i grupper.
• Utfordringer til den enkelte: Frivillig press til mestring, deltakerne må sette seg selv på prøve i ulike situasjoner og på ulike arenaer. Må selv jobbe aktivt mot sosialkontor, A-etat, kommune og andre instanser.
• Alle skal være rusfri, ha bolig, jobb eller studieplass samt et sosialt positivt nettverk å gå til etter soning. I dag er ni personer inne i opplegget, mens 34 har gjennomført.

Av Christina B. Winge

Kontakt: Thomas Hugaas Molden, SINTEF Teknologi og samfunn
Tlf.: 73 59 62 89, e-post: thomas.h.molden@sintef.no