| Små skruer sier fra
TOR ÅGE BRINGSVÆRD (65) er forfatter,
dramatiker og redaktør av en lang rekke antologier.
Foto: Kristin Svorte |
«Whistleblower» heter det på moderne
norsk, og det handler naturligvis ikke bare om
ytringsfrihet, men kanskje vel så mye om
ytringsplikt. Den moralske plikt til å varsle når
noe ikke er som det skal; når lov og rett settes
til side; når samfunnstopper, politikere, næringsliv
– eller for den del forskningsinstitusjoner
– mener de i hemmelighet kan drive
med snusk bak folkets rygg.
Det er da vi trenger en whistleblower.
En av dem som blåste kraftigst, heter Mordechai
Vanunu. Og det fikk han svi for.
Da The Sunday Times 5. oktober 1986 trykket
hans avsløringer av det israelske atomvåpenprogrammet
under overskriften «Revealed
– the secrets of Israel’s nuclear arsenal»,
grep Mossad øyeblikkelig inn i beste 007-stil.
Vanunu var i London, men allerede før artikkelen
gikk i trykken (!) ble han lokket ut av
landet ved hjelp av (de sedvanlige) erotiske
triks. Israel hadde lovet fru Thatcher at det ikke
skulle skje noen skandale på britisk jord, og i
Roma ble han så fanget og ført hjem til Israel
på et lasteskip. Her ble han ved en hemmelig
rettssak dømt til 18 års fengsel (11 av dem i isolat)
for landssvik og spionasje.
Hans forbrytelse var at han avslørte en løgn.
Han avslørte at Israel hadde atomvåpen – til
tross for alle offisielle forsikringer om det motsatte.
Det tragikomiske er at Vanunu ikke var i
stand til å fortelle noe all verdens etterretningsorganisasjoner
ikke allerede visste. Forskjellen
var bare at nå kom det på trykk. Sånn
at hvermann kunne lese det. Heller ikke var det
store atomhemmeligheter det dreide seg om.
Vanunu var ingen fremtredende kjernefysiker
– selv om mediene ofte har fremstilt ham slik.
Han var en vanlig tekniker. I et dikt fra fengselet
kaller han seg selv «en liten skrue» i det
store maskineriet. Men også små skruer har
plikt til å si fra, når de brukes til noe som er
galt og ulovlig ...
Mordechai Vanunu ble av mange mennesker
verden over, oppfattet som en helt i de
årene han satt inne. Han ble flere ganger nominert
til Nobels fredspris, Europaparlamentet
protesterte mot behandlingen av ham, han
ble utnevnt til æresdoktor både her og der, for
eksempel i Tromsø. Det året han endelig slapp
fri (2004), fikk han Folkets Fredspris av Norge.
Men for Israel var han stadig samfunnsfiende
nr. 1. Og bare et halvt år etter løslatelsen
ble han tauet inn igjen.
Hva som skjer videre, er fremdeles uvisst.
Og det er her lille Norge kommer inn i bildet.
22. april 2004 – dagen etter at den atten år
lange soningen var over – søkte nemlig Mordechai
Vanunu om asyl i Norge på humanitært
grunnlag, fordi han fryktet for sitt liv.
Men søknaden ble avvist av den norske
regjering med Erna Solberg i spissen. Hun skal
ifølge Dagsavisen ha henvist til at et ja ville
kunne skade «Norges meklerrolle i Midtøsten
». At fredsaktivister fra forskjellige leirer,
deriblant Kåre Willoch, forsøkte å tale Vanunus
sak, hjalp ikke det minste. Snarere tvert i mot.
Og så går dagene. Månedene. Årene. Og
mens navnet Mordechai Vanunu glir bort i
medietåken, kan vi tenke over minst tre forskjellige
ting:
Ønsker vi bare frihet for de ytringer som
mener det samme som oss?
Hvordan stiller norske teknikere, ingeniører
og forskere seg til denne saken: Ønsker de å
solidarisere seg med Vanunu, eller mener de at
han sviktet sine oppdragsgivere – fordi kunden
alltid har rett og skruen aldri skal sette seg
opp mot skrujernet? Hvor går den moralske
grensen for det vi kan være med på?
Det enkleste er nok bare å glemme alt sammen.
Vanunu? Aldri hørt om ham.
|
