Om Gemini

Elektronisk alfabetisering er et fellesanliggende

På samme måte som alfabetisering ble ansett som en betingelse for samfunnsmessig utvikling for et par hundre år siden, burde det offentlige ta ansvaret for den elektroniske alfabetiseringen i dag, skriver professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, Thomas Hylland Eriksen.

	Foto: Scanpix/Karin Beate Nøsterud

DET ER IKKE SÅ MANGE år siden at det var fullt mulig å være mot Internett. Man kunne avvise Internett omtrent på samme måte som enkelte bekymrede engelskmenn var motstandere av jernbanen da den kom, med sine stygge skinner, skitne damp og altfor høye hastighet, kanskje; eller slik noen mennesker lo hånlig av telefonen i dens barndom, og avskrev den som et morsomt leketøy uten praktisk betydning.

Nå er en slik holdning, om den fremdeles finnes, blitt en kuriositet. Det er alt lenge siden vi spurte folk vi møtte, om de hadde epost. Nå spør vi dem bare hva epostadressen deres er. Studenter ved våre læresteder får beskjed om å søke informasjon på nettet i stedet for å plage studiekonsulentene. Og helt nede i barneskolen får elever hjemmeoppgaver som forutsetter at de har tilgang til nettet.

PRIVATE AKTØRER • Rundt femten år etter at epost begynte å bli vanlig, og tolv år etter at World Wide Web så dagens lys, burde Internett ha blitt en selvfølgelig del av et samfunns infrastruktur. Dessverre har det ikke skjedd. I tråd med tidens markedsliberalistiske ideologi har det offentlige gladelig overlatt hele jobben til private aktører.

På 1800-tallet utviklet det internasjonale postvesenet seg, uten at hver borger måtte betale en månedsavgift for å bli inkludert i postmannens rute. Samtidig ble det bygget hundretusener av kilometer med jernbaner, igjen i offentlig regi; og 1900-tallet var veibyggingens århundre. Ettersom denne infrastrukturen kom samfunnet til gode økonomisk, var det en selvfølge at offentlig sektor skulle ta ansvaret.

Det er omtrent tyve år siden fru Thatcher ytret den famøse setningen «There is no such thing as society», og i samfunnets håndtering av informasjonsrevolusjonen ser vi at hennes syn har vunnet gehør nesten overalt. Skal du ha bredbånd, må du sørge for alt selv. Hvis du er nykommer til Internett, bør du helst ha en datakyndig storebror eller kusine som gidder å tilbringe timer med deg foran skjermen. Og såvidt jeg kan se, er det ingen politiske partier her i landet, som går inn for en genuin demokratisering av tilgangen til Internett.

OFFENTLIG ANSVAR • På samme måte som jernbanene og bilveiene ble bygget med offentlige midler, burde det offentlige sørge for at alle landets innbyggere hadde gratis tilgang til bredbånd. Så kunne vi betale for bruken slik vi betalte strømregningen i gamle dager, før «nettleie» ble en del av prisen. Og på samme måte som alfabetisering ble ansett som en betingelse for samfunnsmessig utvikling for et par hundre år siden, burde det offentlige ta ansvaret for den elektroniske alfabetiseringen i dag.

OPPLÆRING • For å få nytte av nettet, er det ikke nok å ha fysisk tilgang til det. Siden Internett er mer åpent og kaotisk enn en bilvei eller en telefon, er det ikke opplagt hva det skal brukes til. I en kommune utenfor Stockholm fikk samtlige innbyggere for noen år siden gratis bredbånd, men uten at det ble tilbudt kurs i nettbruk. Resultatet var at mange som på forhånd var sosialt isolerte, ble enda mer ensomme, men denne gangen med elektronisk hjelp.

Det digitale klasseskillet har altså flere lag og dimensjoner. I Norge går det noen skillelinjer mellom ung og gammel, mann og kvinne, by og land – unge menn i byene bruker nettet mer enn eldre kvinner i bygdene – men nettilgang er i raskt ferd med å bli allemannseie. Til tross for elendig innsats fra det offentlige er Internett i ferd med å bli en del av luften vi puster i her i dette lille, rike landet. Slik er det selvfølgelig ikke i resten av verden, og det er trolig flere nettbrukere i Østlandsområdet enn i hele Afrika minus Sør-Afrika.

ULIK BRUK • I vår del av verden reflekterer det digitale klasseskillet nå de andre klasseskillene. Selv om nesten alle vil ha netttilgang om noen få år, vil det være enorme forskjeller i måtene nettet brukes på. Det chattes, spilles onlinespill, leses utenlandske aviser og tidsskrifter, det emailes og det surfes på Amazon og porno. Når informasjonen er allestedsnærværende og uredigert, hjelper det ikke at den er gratis; da vokser kunnskapskløften likevel. Mange får oversikt, kunnskap og nye arenaer å delta sosialt i. For andre blir Internett en måte å få tiden til å gå på.

Det er kort sagt ingen tvil om at Internett er svaret, men det er på tide at noen stiller spørsmålet, og kommer opp med løsninger som gjør den elektroniske alfabetiseringen til et fellesanliggende og ikke utelukkende en privatsak.