| Når
maskinene hører, ser og føler Sensorer
er blitt så vanlige at de befinner seg rundt oss nesten til enhver
tid. Men vet du hvordan de virker?
Ved University of Berkely i California har
et forskerteam utviklet det de kaller «SmartDust»: Autonome sensorer
på 4x4 millimeter som hver inneholder et lite solcellekraftverk,
trådløs kommunikasjon og et operativsystem som lar «støvkornene»
kommunisere seg imellom. Systemet brukes til å overvåke det totale
energiforbruket i bygninger. Med litt fantasi kan det også brukes
i etterretning.
Sensorer får maskiner til å høre, se og føle.
De er komponenter som svarer på ytre stimuli og lager et signal
som kan måles og tolkes:
På stuegulvet hjemme surrer en støvsugerrobot
som «ser» hvor trappa er, og holder seg i trygg avstand. I den nye
bilen sitter en sensor som overvåker dekktrykket. Og i forretningsbygget
vis-à-vis overvåkes kvaliteten på innelufta av en «maskinell nese».
I de fleste tilfellene gir sensorer oss en
tryggere hverdag. Det er trykksensorer som sørger for å fyre av
airbagen om bilen krasjer, og sensorer som automatisk styrer medisineringen
inne i kroppen på en pasient. I Sverige er en solstrålesensor på
markedet: Den ser ut som et plaster. Ved hjelp av fargekoder forteller
den deg når kroppen trenger en ny runde med solkrem.
Lille Norge har flere verdensledende bedrifter
på sensorutvikling. Aksjeselskapet MikroElektronikk (AME) var først
ute i Skandinavia med mikroelektronikk og fikk siden mye oppmerksomhet
for sin blodtrykksensor. SensoNor spant ut fra AME på 80-tallet
og leverer dekktrykksensorer og roll-over-sensorer til bil.
I SINTEFs nye mikro- og nanolaboratorium
(MiNa-lab) lages sensorer som blant annet brukes i partikkelakseleratoren
i CERN og i gass- og trykksensorer for overvåking av oljeproduksjon.
Av
Christina B. Winge
Illustrasjoner: SensoNor / Jan Helge Johansen
Vitenskapelig rådgiver: Dag Wang, SINTEF IKT
|
