| Førerkortet
– veien til den norske kulturen
Kulturkollisjoner står i kø når innvandrere
skal ta norsk førerkort.
|
VIKEPLIKT: Ikke nødvendigvis lett å forstå hvis kjørekulturen i landet du kommer fra, er basert på den sterkestes rett.
Foto: Kim Nygård
|
|
For
nordmenn flest er førerkortet først og fremst en inngangsbillett
til større frihet og bevegelighet. For innvandrere kan det være
billetten til det norske samfunnet.
Det mener NTNU-forskerne Marit Rismark og
Astrid Sølvberg. På oppdrag fra Statens vegvesen, Vegdirektoratet
har de forsket på innvandreres møte med norsk kjøreopplæring og
norsk trafikkultur. De har deltatt på kjøretimer og oppkjøring,
med og uten tolker. De har gjort lyd- og videoopptak, intervjuet
kjørelærere og elever, og brukt spørreskjemaer.
Konklusjonen er klar: Det er duket for mang
en kulturkollisjon når en innvandrer setter seg bak rattet med en
norsk kjørelærer. Men den som mestrer og forstår norsk trafikkultur,
har også gode forutsetninger for å mestre og forstå det norske samfunnet.
– Kjøreopplæring er derfor en glimrende arena
for integrering, sier de to forskerne.
HÅLKE – HVA ER
DET? • At rene språkproblemer
lett oppstår, er innlysende. Lærerne selv rapporterer at kommunikasjonen
lett blir i telegramstil: «Venstre.» «Kjør Lade.» Dermed får eleven
ikke all den informasjonen som ligger i løpende småprat og veiledning.
En rekke ord og uttrykk kan dessuten være
helt ukjente. Hvilken innvandrer fra varme land forbinder noe med
hålke, piggdekk, veigrep eller underkjølt regn?
Ved teoriprøven brukes det tolk når det trengs.
Men ofte oppfatter eleven tolken som en alliert på grunn av språklig
fellesskap. Tolkene opplever dette som et problem. De kommer i et
dilemma i og med at direkte oversettelser ofte er umulig.
– Det kan derfor bli svært flytende grenser
mellom tolking og ren hjelp til eksamen, sier Rismark og Sølvberg,
som etterlyser en avklaring av roller i tolkesituasjonen.
HUMOR
OG KROPPSSPRÅK • Kommunikasjon er ikke bare gloser
og grammatikk. Humor og ironi er ikke lik overalt, heller ikke synet
på høflighet og rollefordeling.
En norsk spøk eller metafor kan derfor være
helt ubegripelig for en iraner, selv om han forstår ordene. En vietnameser
kan nikke ivrig «ja» på spørsmål om han har forstått, for det vil
være svært uhøflig overfor kjørelæreren å si sannheten som er «nei».
En afghansk kvinne vil kanskje aldri våge å stille det minste lille
spørsmål til en mannlig lærer.
Kommunikasjon er også kroppsspråk og ansiktsuttrykk.
Holdninger og gester som gir klar mening for en nordmann, behøver
ikke bety noe som helst for en utlending, eller kanskje oppfattes
som grovt fornærmende. Dermed kan viktig informasjon forsvinne også
her.
ULIKE
KJØREKULTURER • Mange utlendinger har stor trafikkerfaring
fra før. Men en som har kjørt drosje i Istanbul i ti år, kan stryke
med glans i Norge. Kjørekulturene kan knapt nok sammenliknes. Er
du vant til «den størstes og raskestes rett», har du problemer med
å forstå vikeplikten. Pleier du å betrakte trafikkskilt som veiledende,
eller ethvert myndighetspåbud som et overgrep, vil du undres over
vår regelstyrte trafikkultur.
– Vi må også være klar over at alt skriftlig
materiell er kulturelt forankret, minner forskerne om. – Å forholde
seg til illustrasjoner og abstraksjoner, for eksempel, er ikke like
vanlig i alle kulturer. Det gir rom for mange misforståelser.
Undersøkelser tyder på at bilførere med fremmedkulturell
bakgrunn har langt større risiko for å havne i en trafikkulykke,
enn innfødte nordmenn. Så kan man jo spørre om ikke innvandrere
burde dokumentere gode kunnskaper om norsk språk og kultur før de
får lov til å prøve seg på veien. De to forskerne ser det motsatt:
– Kjøreopplæringen er nettopp det som kan
fremme slike kunnskaper. Førerkortet gir frihet og selvstendighet,
kanskje jobb. Det gir en motivasjon for å lære norsk som alminnelige
norskkurs sjelden gir. Men det burde finnes rom og møteplasser for
å finne ut av kulturforskjellene.
INN I UTDANNINGEN
• I dag har enkelte
kjøreskoler opptil 30 prosent utenlandske elever. Men trafikklærerutdanningen
har kanskje ikke tatt tilstrekkelig hensyn til dette. Det mener
både de to forskerne og deres oppdragsgiver.
– Både trafikklærerutdanningen og kjørelærerne
må bli langt mer kulturbevisste. Først og fremst trenger de kunnskap
om vår egen kultur, finne ut hva som kjennetegner det norske og
reflektere rundt egen praksis. Dernest trenger de kunnskap om andre
kulturer for å se hvor forskjellene ligger, sier Sølvberg og Rismark.
– Vi ønsker trafikklærere med slik kunnskap
som forskerne etterlyser. I dag finnes frivillige kurs, men stoffet
bør sterkere inn i grunnutdanningen, bekrefter seniorrådgiver Jan
Isachsen i Vegdirektoratet.
Dekanus Kjell Torsmyr ved trafikklærerutdanningen,
Høgskolen i Nord-Trøndelag, har ingen problemer med å slutte seg
til dette synspunktet. – Vi er veldig bevisst på at alle de fremmedkulturelle
elevene er en stor utfordring for unge kjørelærere. Vi ser nødvendigheten
av å gjøre noe med det, og har løftet temaet fram i studieplanen,
sier han.
Tverrkulturell kommunikasjon og internasjonal
forståelse er derfor nå tatt inn som obligatorisk teorifag. I tillegg
har høgskolen et frivillig tilbud om kjørepraksis med fremmedkulturelle
elever. Det finnes også et etterutdanningstilbud i tverrkulturell
kommunikasjon.
– Vi burde hatt mer. Men vi er i gang, påpeker
Kjell Torsmyr.
Av Lisa Olstad
Kontakt: Marit Rismark, Forskningsenheten
Voksne i livslang læring, NTNU
Tlf.: 73 99 08 57, e-post: marit.rismark@ntnu.no |
