| |
Kommentaren:
Den uetiske og tragiske
oppdrettslaksen
En etisk oppdrettsnæring er
en del av en helhetlig, økologisk bærekraftig næringsvirksomhet.
Men verken politikere eller oppdrettsnæring forventeså
være spesielt opptatt av etikk. De første vil bli gjenvalgt,
de siste vil tjene penger. Derfor er det bare gjennom forbrukerne
at presset kan komme, skriver Steinar Lem, leder for Framtiden i
våre hender.
Foto: Birgitte Finne
Høifødt |
DA JEG VOKSTE OPP, var det kongen som ustanselig
spiste laks og jordbær. Kanskje var ryktene om det kongelige
kosthold overdrevne, kanskje fikk majesteten annen middagsmat der
han kom på besøk i eget land, i alle fall utenom jordbærsesongen.
For oss mindre kongelige var laks dyr høytidsmat på
60-tallet, enda dyrere enn jordbær. I dag er denne kombinasjonen
sommerlig hverdagsmat for oss. Jordbærene smaker dessverre
vassent og trist. De er drevet raskt fram, med mye væske og
mindre smaksstoffer.
Kanskje vokser oppdrettslaksen også
for fort. Men den smaker som før: fantastisk. En dyp, ren,
fyldig – men ikke påtrengende – smak av hav. Jeg
har de siste årene satt til livs uhyggelige mengder billig
laks.Nå vet jeg bedre og angrer. Den delikate, velsmakende
og billige fisken er en meget uetisk fisk.
PROTEINIMPERALIST • Den
er for eksempel giftig. Innholdet av dioksiner og flere andre miljøgifter,
vesentlig fra fôret, er så høyt at amerikanske
forskere nylig mente at folk ikke burde spise mer enn noen få
hundre gram i måneden. Barn og gravide helst ingen ting. Noen
norske forskere nikker til sine amerikanske kolleger, mens andre
ikke tror at nivåene er alarmerende høye. Når
det hersker usikkerhet eller uenighet om faregrenser, skal selvsagt
«føre-var»-prinsippet gjelde. I små fagmiljøer,
som de norske, skal man heller ikke se bort fra at båndene
mellom næringen, forskerne og politikerne kan bli i tetteste
laget. Det er ikke sikkert at det er lett eller karrierefremmende
å stå fram og advare mot en av Norges industrielle storsatsinger,
og særlig ikke når den gir distriktsnæringsplasser.
Selv tilhører jeg dem som ikke ønsker å dø
en for tidlig kreft-død av hensyn til distriktsarbeidsplasser,
og jeg prøver å skåne mine barn.
I tillegg er oppdrettslaksen en proteinimperialist.
Laks er rovfisk. Oppdrettsnæring er kunsten å forvandle
tre fisk til en. Noe av fiskefôret er sant nok ikke egnet
som mat, men mye er det. Trolig betyr trålfangst på
matfisk utenfor vestkysten av Sør-Amerika at mindre fisk
når fattige kystfiskere og dermed ikke blir direkte til menneskemat,men
til mel eller olje. Presset på truede fiskestammer øker.
I Norge må man regne med at fangsten på småfisk
betyr mindre næring til sjøfuglene – som minker.
Når laksen i Norge endelig får
spist seg mett og blir slaktet, skal den personlig ut på reise.
Målet kan være EU, men når våre statsministere
besøker India og Kina, vil de gjerne at overklassen der skal
spise laks også. Karbonutslippene per kilo blir betydelige.
SYKDOM OG SMITTE •
Før trodde man at fisk ikke følte smerte. Man ville
ikke tro at fisk følte smerte. Dette arrogante og urimelige
postulatet står nå svakt innen dyreforskning. Laks er
en fisk som er beregnet på å svømme over enorme
havområder. Nå settes den i fengsel. Uten å ha
gjort noe galt, må den leve i marine bur, så tett at
sykdom lett smitter. Til slutte henrettes den. Som om ikke alt dette
skulle være nok, er oppdrettslaksen i ferd med å utrydde
den norske villlaksen. Det skjer gjennom genetisk forurensing når
fengselslaks rømmer, og det skjer ved smitte av sykdom og
parasitter. Villaksutvalget foreslo å skåne en rekke
norske fjorder for oppdrett. Det ble det knapt nok noe av. Mot næringsvirksomhet
som gir arbeidsplasser og kapital, betyr etikken lite for politikerne.
Hensynet til dyrevern, artsvern, verdens matvaresituasjon og klimautviklingen
veier så lett, og har ikke tunge pressgrupper til disposisjon.
Bare giftfrykten veier – fordi gift går så direkte
utover kundene. Og dermed utover salget.
FISK SOM IKKE SPISER FISK •
Hvis nye fôrtyper kan redusere giftmengdene, vil de bli redusert.
Jeg tror jeg kan love en løsning på det problemet.
Likevel vil oppdrettslaksen være en tragisk fisk. Skal havbruk
ha en bærekraftig framtid, må det baseres på fisk
som ikke spiser fisk. Dyrevernhensyn må ivaretas på
anstendig nivå. Det vil helst sikkert være mulig, selv
om prisen blir høyere. Spørsmålet er om forbrukeren
er interessert i etisk mat. Verken politikerne eller næringen
kan forventes å være spesielt opptatt av etikk. De første
vil bli gjenvalgt, de siste vil tjene penger eller ha arbeidsplasser
der de bor. Derfor er det bare gjennom interesse fra det som en
gang het offentligheten – og nå kanskje heter fjernsynsseere
og avislesere – eller skal vi si forbrukere som ikke bare
ser på prisen? – at presset for etisk oppdrettsfisk
kan komme. En etisk oppdrettsnæring er bare en del av en helhetlig,
økologisk bærekraftig næringsvirksomhet.
|
|
