| Bare skrapjern?
 |
TOR ÅGE BRINGSVÆRD (65) er forfatter, dramatiker
og redaktør av en lang rekke antologier.
Foto: Kristin Svorte |
Glad og overrasket leser
jeg i Aftenposten at landets ungdom blir stadig mer opptatt av historie
og røtter, og jeg tenker: Ja vel, flott, men tenk om førti-
og femti- og sekstiåringene kunne være like ivrige?
For det er jo de eldre som bestemmer saker og ting her i verden,
og det hjelper ikke om tenåringer synes det er kult med kulturminner,
hvis femtiåringer gir F. Og mest F gir man tydeligvis når
det gjelder tekniske kulturminner.
Hva jeg snakker om?
Jeg snakker om den
gamle jernbaneviadukten i Hølen. Antagelig har et flertall
av leserne opplevd denne broen, for inntil jernbanetraseen ble lagt
om i 1996, var det den alle tog i retning utlandet måtte krysse.
Som en romersk viadukt eller et horisontalt eiffeltårn strekker
den seg over dalen og elven, og har i snart 130 år vært
Hølens ubestridte landemerke.
Broen sto ferdig i 1878
og er trolig den første der konstruksjonsprinsippet «pendelpilar»
ble fulgt. Det vakte stor oppmerksomhet internasjonalt, og flere
land tok snart etter når det skulle bygges store viadukter
av stål. Det spesielle var at bropilarene ble forsynt med
ledd ved foten og i toppen, slik at hele pilaren ville følge
med i broens bevegelser, enten de var forårsaket av temperatursvingninger
eller av belastninger. Dermed kunne bropilarene gjøres slanke
og med begrenset materialebruk.
Det var derfor bare naturlig
at Riksantikvaren erklærte broen for verneverdig den dagen
NSB la om traseen. Vestby kommunestyre omdisponerte straks den gamle
traseen til gang- og sykkelvei, og broen ble lovet tatt vare på.
Jernbaneverket ville bekoste oppussingen, og Statens vegvesen vedlikeholdet.
Så skulle vel alt
være bare fred og solskinn?
Langt der ifra. For som
vi vet fra internasjonale katastrofer, så er løfter
én ting, men å gjøre det man har lovet, er noe
helt annet.
Så ingenting er
skjedd siden 1996?
Jo da, broen forfaller
– og nå har Statens vegvesen plutselig sagt at de ikke
lenger ønsker å benytte den som en del av sin gangog
sykkelvei, dvs. hvis folk absolutt vil gå og sykle, så
får de heller gjøre det andre steder. Og da er Jernbaneverket
raskt ute med sparekniven, de også. I 2004 utarbeidet de en
Nasjonal verneplan for kulturminner ved jernbanen, hvor Hølenbroen
var klart inne med stjerne og kryss i margen, men nå er det
aktuelt å «revurdere ».
Men hvorfor har ikke
kommunen skyndet på? Hele prosjektet er jo en gave som ikke
koster Vestby noe som helst?
Og da kommer vi til det
tristeste av alt sammen: Egentlig ønsker man ikke denne gaven
i det hele tatt. Mange mennesker – også i kommunestyret,
men særlig i korridorene – mener broen bare er stygg,
forringer salgsverdien på hus i nærområdet, skygger
for solen, og at barn kan falle ned fra den. I stedet for å
være stolt av et sjeldent, historisk minnesmerke, ser man
viadukten utelukkende som en kjempediger ansamling av skrapjern.
Fremdeles kan Riksantikvaren
gripe inn. Men det haster. Og den som tror at denne kommentaren
bare handler om en jernbanebro i Hølen, bør tenke
om igjen. For mitt poeng er følgende: Hadde det dreid seg
om et kulturminne av treverk – gjerne en kirke eller et forsamlingshus
– ville publikums interesse for bevaring vært langt
større. Kirker og oljemalerier er kultur. Stålkonstruksjoner
og industridesign er det ikke.
Så hva skal vi
gjøre for å endre slike holdninger? For det er klart
vi må prøve! Selv om vi vet at mentale forandringer
er de mest langsomme bevegelser vi kjenner. Og det undrer meg: Hva
mener fagforeningene i dette landet om slike ting? Er det ok at
gammel arbeiderkultur bare ruster opp? Hva mener ingeniørene?
Hva mener NTNU? De er jo så forbasket tause, alle sammen.
Men er det ikke snart på tide at vi krever det samme vern
og den samme omsorg for våre tekniske kulturminner som for
andre fortidsminner?
|
