Om Gemini

I en ny setting

Randi E. Reinertsen (55) kan mye om gåsehud og svette. Hva skal hun i Bioteknologinemda?

HUN VET DET MESTE om hvordan kroppen reagerer i ekstreme omgivelser, og leder en SINTEF-avdeling der hovedaktiviteten er å forske på effekter av kulde og varme på menneskekroppen. Termoregulering var fagfeltet allerede på doktorgradstudiet ved Universitetet i Trondheim på 80-tallet. Den gang hos småfugler. I ettertid har hun beveget seg mot mennesket: Hvilke fysiologiske reaksjoner og hvilken helserisiko har yrkesgrupper som blir utsatt for kulde- eller varmestress i jobben sin?

Teamet hennes har utarbeidet komfortable uniformer til både politi, jagerpiloter og sjarkfiskere, og hun har sjekket overlevelsesdrakter og redningsvester som ikke har holdt mål. Hun vet alt om gåsehud og svette, blodtransport ut i hender og føtter, og kroppsskjelvinger.

Nå er hun hentet inn av Helsedepartementet som representant i Bioteknologinemnda.

Hva i all verden har du der å gjøre?
– Jeg regner med at det har noe med bakgrunnen min å gjøre. Ikke akkurat temperaturmålinger og grader, men at fagbakgrunnen min med biologi, kjemi og fysiologi passer godt inn i det nemnda arbeider med. SINTEF har jo også miljøer som arbeider med bioteknologi. I min avdeling utvider vi nå mikrobiologiaktivitet som en del av SINTEFs strategiske satsning på Life Science.

Og så har de kanskje vektlagt at jeg er forsker og er preget av min forskerbakgrunn: Dokumentasjon og fakta er styrende for meg. Jeg er avhengig av denne kunnskapen for å kunne vurdere ulike innspill i sakene vi behandler. Det er en utfordring å gi råd som er basert på kunnskap som er i rask endring, men beslutningene i nemnda må være basert på fagkunnskap – ikke på synsing eller redsel for negative konsekvenser.

Hvorfor takket du ja til å sitte i nemnda?
– Fordi det er en spennende oppgave. Det er store muligheter for bruk av bioteknologi innenfor medisin og i industrielle prosesser.

Samtidig rommer bruk av bioteknologi i samfunnet mange spørsmål om etiske konsekvenser. Skal vi kunne klone mennesker? Er det greit å frambringe ett barn for å redde et annet? Skal vi tillate alle tilgjengelige typer fosterdiagnostistikk, og hva med genmodifiserte organismer? En gang i måneden sitter jeg sammen med de 24 andre medlemmene i nemnda og diskuterer slike spørsmål.

Kommer det en og annen het mediesak på bordet?
– Det hender, men vi kan aldri fatte beslutninger basert på en enkelt sak. Uansett hvor mye som hausses opp av følelser og personlige tragedier i media, må vi gjøre det som er best for allmennheten.

Ta en sak som at folk nå begynner å fryse ned blod fra navlestreng på nyfødte barn for å sikre seg stamceller. Dette er en sammensatt problemstilling som krever flerfaglig tilnærming. Industrien har sine interesser, og organisjonene sine. Vi får mange vinklinger inn i diskusjonene, og alle er flinke til å lytte siden vi har som mål å få fram ulike meninger og bredden i saksforholdet.

Det kan få ganske negative konsekvenser om vi flytter grenser ut fra en enkelt sak. De rådene nemnda gir, gjelder ut over den enkelte sak. Hvis det dukker opp en enkeltsak som belyser nye sider og problemer, må vi heller gå gjennom hele saksområdet på nytt.

Hva kan du bidra med?
– Jeg kan tilføre forskerens arbeids- og tenkemåte i diskusjonene. Jeg er vant til å se på en problemstilling, vurdere for og imot og så komme til en konklusjon. Det er slik vi jobber i forskningen. Vi har en tese, så tester vi den og verifiserer eller falsifiserer den, og så justerer vi tesen etter testresultatene.

I nemnda sitter det folk fra mange ulike fagfelt og med høyst ulike innfallsvinkler og bakgrunner. Dette gjør at vi ser ting fra mange forskjellige sider, og vi får belyst alle sider av saken før vi gir en uttalelse.

Hvorfor skal vi ha ei bioteknologinemnd?
– Vi trenger ei nemnd som kan gi råd til Helsedepartementet i saker som har med bioteknologi å gjøre. At vi vil vurdere samfunnsmessige og etiske sider ved slike saker i Norge, er en kvalitet i seg selv. Samtidig er det viktig at vi ikke lager regler som stenger dørene for norsk industri.

Vi må ikke bli så redde for de negative konsekvensene at vi ikke tør å utnytte mulighetene. På flytoget hjem fra møtene tenker jeg gjerne gjennom synspunktene som kom fram, og som gjør at jeg av og til må vurdere egne oppfatninger.

Natur, miljøvern, økologi og biologi er komplekse saker å ta stilling til. Jeg har alltid vært så fascinert av mekanismene. Hvordan ting fungerer innenfor biologien, hvordan planter og dyr klarer seg. Må bare innrømme at jeg ofte tenker på temperatur. Jeg har den innfallsvinkelen på det meste.

Av Maria Landrø Evensen