Om Gemini

Tema: Psykiatri

Egen omsorgsbolig ble god medisin for schizofrene Terje Forberg (51). Om flere fikk gode botilbud og oppfølgende behandling, ville opptil 1700 sengeplasser bli frigjort i psykiatrien.

Les kommentaren av Erling Jahn «God psykiatri handler om riktig ressursfordeling»

Fire av ti pasienter ved psykiatriens døgninstitusjoner burde vært andre steder, ifølge behandlerne. Mangel på alternativer tvinger psykiatrien til å bruke sengeplassene feil. Foto: Werner Juvik

Regnet har gitt seg, men gråværet kleber seg til bilrutene i morgenlyset. Drosjesjåføren stanser foran ei rekke identiske, gråblå trehus med hvite balkongrekkverk.
Jeg speider etter 14 D. Skjønner at det er på baksida og trenger ikke lete lenge. For Terje Forberg er en oppmerksom vert.
På hålka bak huset står han for å vise vei. Hadde jeg sett ham på TV, ville jeg tippet at Terje var kunstner eller filosof.

Mannen som trykker hånden min, er middels høy. Over brillene glir panna over i en blank isse. En flagrende hårkrans rammer inn resten av hodet.
– Stig på, sier Terje. Øynene hans smiler på lag med munnen og sier velkommen, de også.
– Gikk turen bra? Vil du ha kaffe?

I nær et tiår år gikk Terje inn og ut av psykiatriske sykehus. Diagnosen schizofreni fikk han i 1992. Mellom innleggelsene bodde han på hybler, hos familie, på ettervernshjem og i gruppeboliger.

For to år siden flyttet Terje inn bak den hvite døra foran meg. Han ble leieboer i en av 36 omsorgsboliger Asker kommune har bygd med tilskudd fra Opptrappingsplanen for psykisk helse, tidenes største psykiatrisatsing i Norge. Vel inne, benker vi oss i stua.
Terje i sin yndlingskrok, ved et stort vindu med utsikt mot snødekte jorder og grønne åser. Over kaffekoppen forklarer Terje at han er friskere enn på lenge. Han gir boligen deler av æren for det. Til gjengjeld legger ikke verten min skjul på at han er lite imponert over tilbudet han fikk som innlagt i psykiatrien.

– Jeg er blitt så frisk som jeg er, til tross for mine sykehusopphold, sier Terje med ettertrykk.

HERRE I EGET HUS Stua i Terje Forbergs omsorgsbolig er kledd med indiske sjal og tepper. – Jeg har lest at schizofreni er en kald sykdom. Derfor satser jeg bevisst på å omgi meg med varme farger, sier Terje, som har gått inn og ut av psykiatriske sykehus i nesten ti år. Foto: Werner Juvik

ET SEIGLIVET PROBLEM
Mens Terje sitter i Asker og snakker om sine innleggelser, legger en jevnaldrende mann i Trondheim siste hånd på en forskningsrapport om bruken av sengeplassene i psykiatrien. På kilovis av skjema har behandlerne ved døgninstitusjonene avlevert et øyeblikksbilde som den erfarne forskeren finner overraskende.

1700 pasienter som var innlagt da bunken ble utfylt, burde ifølge behandlernes vurdering hatt andre tilbud enn sengeplass på psykiatrisk institusjon. Helge Hagen, sosiolog og seniorforsker ved SINTEF Helse, er far til skjemaet. Det går til voksenpsykiatriens behandlere hvert femte år og spør blant annet: «Hvor burde pasienten etter din vurdering vært i dag?» Hagen har hatt ansvaret for å analysere svarene siden dette spørsmålet kom med på skjemaet i 1989.

I 2004 går han gjennom den ferske returbunken på oppdrag for Sosial- og helsedirektoratet – med øyenbrynene hyppig hevet. Tidligere har andelen svar i kategorien «burde være utenfor døgninstitusjonene» ligget stabilt rundt 20 prosent. Seinest i 1999, startåret i Opptrappingsplanen, var andelen 25 prosent. Ved siste utfylling høsten 2003, etter halvgått løp i den tiårige planen, får disse rubrikkene flere kryss enn noen gang. Fire av ti innlagte på skjemaets D-dag burde ifølge behandlerne vært andre steder enn ved sengepostene i det psykiske helsevernet.

– Tallet er urovekkende høyt i lys av ambisjonene i Opptrappingsplanen, sier Hagen. Jeg sitter på hans klassiske forskerkontor før avreisen til Asker. Over permer og papirbunker forklarer Hagen at Opptrappingsplanen skulle løse et strukturproblem som besto i at mange pasienter befant seg på for høyt omsorgsnivå grunnet mangel på alternative tilbud. Et av målene var å bygge ut hjelpe- og omsorgstilbud i folks hjemkommuner for å få flere pasienter utskrevet. Etter å ha lest skjemaene, er Hagen bekymret på vegne av dem som venter på behandling.

– Svarene tyder på at det grunnleggende strukturproblemet i psykiatrien i dag ikke er nærmere sin løsning enn før, konstaterer han.

TAR PULSEN PÅ PSYKIATRIEN Man kan ikke bare telle senger i psykiatrien. Det er like viktig å se hvordan de blir brukt, sier SINTEF-forsker Helge Hagen. Hvert femte år måler han hva behandlerne ved døgninstitusjonene sjøl synes om bruken av sengeplassene. Foto: Lasse Berre

AKUTTILBUDET FÅR BLØ
SINTEFs skjemaer forteller at 4200 pasienter var innlagt ved voksenpsykiatriens døgninstitusjoner 20. november 2003. Ifølge behandlerne burde 500 av dem i stedet hatt en omsorgsbolig med døgnbemanning på det tidspunktet. Nesten like mange kunne ifølge behandlerne bodd hjemme uten tilsyn, men med oppfølgende behandling. I alt forteller skjemaene om 1700 pasienter som ifølge behandlerne burde hatt kommunale tilbud eller egen bolig – og som i ulik grad trenger oppfølgende behandling (se figur). Bak de 1700 kryssene ligger to mulige budskap, ifølge prosjektleder Hagen: Anførslene kan gjelde pasienter som ifølge behandlerne ikke burde vært innlagt i det hele tatt – eller de er blitt værende for lenge.

– Uansett legger de beslag på sengeplasser som kunne vært brukt blant annet til akuttinnleggelser, påpeker Hagen. Han ser ingen fare for at behandlerne er i utakt med pasientene.

– Fra før vet vi at pasientene ønsker kommunale bo- og behandlingstilbud i minst like sterk grad som det behandlerne tilrår, sier Hagen.

FRYKTER START I FEIL ENDE
Mørket tetner utenfor forskerens kontorvindu, midt i en vinter der flere tragedier knyttet til overfylte psykiatriavdelinger har preget nyhetsbildet. I høst går en mann amok på en trikk – kort tid etter utskriving fra Ullevål sykehus – og dreper en medpassasjer. En natt litt seinere blir en hjelpetrengende kvinne innlagt ved det psykiatriske akuttmottaket på samme sykehus. Hun må ta til takke med en madrass på røykerommet. Der tar hun livet sitt like etter. Etterpå roper mange på flere sengeplasser. Hagen gjør ikke det. Han viser til helsevesenets gylne regel om at pasienter ikke bør få hjelp høyere opp i behandlingssystemet enn påkrevd.

– Behandlernes svar viser at tilbud på nivået under sengeplassene kan avlaste psykiatrien i betydelig grad. Det er i første rekke økt poliklinisk kapasitet og flere kommunale omsorgsboliger psykiatri-Norge trenger nå, sier Hagen, med tonefall som en engasjert politiker.

ET PUSH I RIKTIG RETNING
Hos Terje Forberg sitter jeg i en av omsorgsboligene som alt er bygd. Lenger opp i husrekka ligger ei felles stue og et døgnbetjent kontor. Fra Terjes sofa har jeg utsikt til den ryddigste leilighet jeg har sett. Et avlangt rom er husets hjerte. I motsatt ende ligger kjøkkenet, med benker kjemisk fri for brødsmuler. Her er ingen spor etter en som daglig lager middag, ofte med naboene som gjester.

– Jeg merket med en gang at jeg kom til å bli friskere her, sier Terje. Han forklarer at han mediterer og bruker positiv selvsuggesjon hver dag for å bli bedre.

– Det å bo så bra, har gitt meg et push framover i dette arbeidet. Det er pent her. Fredelig. Og så har jeg fellesskapet med de andre, sier Terje. Midt imot henger et maleri av et vinglass i modernistisk strek. Det har Terje malt sjøl for lenge siden. Stueveggene for øvrig er dekket av indiske sjal i dypgult og terrakotta. På spisebordet brenner et telys. Kontrasten til tidligere faser av Terjes voksne liv er stor.

TRØSTEN UTEBLIR
23. mars 1990 har avisene store oppslag om Litauens ferske uavhengighetserklæring. Ungdomsskolelærer Terje Forberg får ikke med seg det. Natt til denne fredagen blir han psykotisk. Hører stemmer i hodet. Blir livredd. Roper og skriker.

– Jeg hadde vært plaget med tvangstanker og angst. På en måte var jeg syk før jeg ble syk, sier Terje når han ser tilbake. Anfallet ender med tvangsinnleggelse. Det neste tiåret blir det mange slike.

– Jeg skader verken meg sjøl eller andre, men sier og roper rare ting når jeg blir dårlig, forklarer Terje. Ved innleggelsene får han medisin som fjerner stemmene. Etterpå venter alltid en depresjon. Så dyp at han ikke kommer seg ut av sykehussenga på ukevis.

– Mitt sterkeste ønske når jeg er redd og deprimert, er et lyttende menneske å snakke med, sier Terje. Som innlagt hadde han i stedet en nær konstant opplevelse av å bli avvist.

– På ett av sykehusene satt pleierne for det meste og spilte kort. Når de ikke var på kontoret, da. På neste sykehus strikket og strikket de. På det neste leste de avisa mens vi gikk der med bøyd hode. Hvor er pleiernes moral når arbeidstida brukes sånn, spør Terje.

NY START, NYTT FOTFESTE
Stemmen hans har hevet seg et hakk og forblir i det leiet så lenge temaet er psykiatriske sykehus. Terje forteller om holdninger ved institusjonene, som han ikke synes er et helsevesen verdig.

– Ved en innleggelse fikk jeg ei sprøyte og våknet etter tre døgn i koma, iført dressjakka jeg hadde på da jeg ankom. Ingen hadde brydd seg med å ta den av meg, sier Terje, og fortsetter bittert:

– Uansett hvor mye penger og personell som puttes inn i psykiatrien, så vil det ikke hjelpe hvis ikke holdningene endres. Terje forklarer at pleierne stort sett begrenset seg til å snakke med de minst syke.

– Å snakke med alvorlig deprimerte, angstfylte mennesker, det klarte de ikke, sier han. Opplevelsen av avvisning gjorde ham redd for nye innleggelser.

– Tanken på ei sykehusseng var et kaldt gufs som gjorde meg dårligere når jeg begynte å bli syk. Også fra ett av 90-tallets ettervernshjem har han minner om avvisning. Der var pleierne ifølge Terje «nesten bare på kontoret». Han husker lange dager alene i dyp depresjon under dyna, mens latteren bølget fra kontorrommet. Gruppebolig i ei vanlig blokk har han også prøvd. Der syntes han stigmatiseringen ble en belastning. – Da er det mye bedre her, sier Terje og peker ut over sine 55 kvadratmeter i Asker. – Jeg tror ikke jeg kunne blitt så bra så raskt noe annet sted.

VOKTER MIDLENE Marit Bugten er leder av Landsforeningen for pårørende innen psykiatri, avdeling Trøndelag. Hun stiller spørsmål om hvordan Trondheim kommune disponerer de øremerkede psykiatrimidlene. Så langt kan kommunen bare redegjøre for at det bor mennesker med psykiske lidelser i seks av 84 omsorgsboliger, alle finansiert gjennom Opptrappingsplanen for psykiatri. Foto: Rune Petter Ness

PRAGMATISME ELLER IDEOLOGI?
SINTEFs skjemaer forteller verken om pasienters frustrasjon eller om deres gleder. Ifølge seniorforsker Helge Hagen går det kun an å gjette hvorfor svarene er som de er.

– Både denne og de tidligere undersøkelsene tyder på at behandlerne lenge har vært skeptiske til nytteverdien av institusjonsopphold for store grupper av pasienter. Det er grunn til å tro at Opptrappingsplanens fokusering på omsorgsboliger har styrket denne skepsisen ytterligere, sier Hagen. Gunnar Morken, førsteamanuensis ved NTNU og overlege ved Østmarka psykiatriske sykehus i Trondheim, sier at ønsket om utskrivning og normalisering av tilværelsen for inneliggende pasienter har vært der lenge. Om kryssene i kategorien «burde vært andre steder» sier Morken:

– Det er nok slik at en del av disse pasientene er i en gråsone der det vil være en del behandlere utenfor sykehusene som mener disse pasienten har det best når de er innlagt på sykehus. Morken tror også en del behandlere gjerne uttrykker like mye hva de ønsker for pasienten som hva som er realistisk ut fra pasientens helsetilstand. SINTEFs Helge Hagen utelukker ikke at flere av de 1700 omtalte avkryssingene avspeiler en kasteballproblematikk mellom stat og kommune. Han ser heller ikke bort fra at behandlere ved noen av de nye behandlingssentrene i folks lokalsamfunn – de distriktspsykiatriske sentrene (DPS) – har brukt skjemaene til å ytre en slags sjølkritikk.

FLAGGSKIP I STØPESKJEEN
Da skjemaene ble utfylt, var 1440 av de 4200 innlagte pasientene nettopp ved DPS-er. 2371 var ved psykiatriske sykehus, og 389 ved psykiatriske sykehjem – institusjoner som nå avvikles. I stedet for å tilby sykehjemsplasser, satser myndighetene på aktiv behandling ved DPS-ene. Sentrene er et av flaggskipene i opptrappingsplanen. Mange er i en oppbyggingsfase. Fullt utbygd skal de være psykiatriske lokalsykehus. Spesielt ved DPS-ene er det mange pasienter som ifølge behandlerne burde vært utskrevet, 45 prosent mot 40 for sektoren som helhet. Ifølge Hagen kan dette være et uttrykk for at behandlere ved flere DPS-er ikke er fornøyd med tilbudet de har rukket å bygge opp.

Psykiater og forskningssjef Torleif Ruud ved SINTEF Helse er den som har forsket mest på DPS-tilbudet. Han påpeker at det er stor variasjon mellom DPS-ene når det gjelder andel pasienter som burde hatt andre tilbud. Ruud antar at det først og fremst skyldes varierende kommunale tilbud.

– Samtidig vet vi at det er store forskjeller mellom DPS-ene målt i ressurser. Det er grunn til å tro at også disse forskjellene slår ut i ulik bruk av døgnplasser, sier han. Ruud tror DPS-svarene avspeiler flere forhold: Noen av pasientene er kanskje plassert på rett sted i utgangspunktet og er nå i en forberedelsesfase til nye tilbud. Andre skulle hatt et tilbud som ikke finnes og blir plassert i DPS fordi det er det nærmeste alternativet.

– Dette er ikke nødvendigvis negativt for pasienten. Det kan tvert imot være et godt tilbud. Men det er mer ressurskrevende enn vedkommende trenger, sier Ruud. Uansett hvorfor kryssene kom der de gjorde i SINTEFs rubikker, gir de ett udiskutabelt budskap, ifølge forskerne Ruud og Hagen: Norge bygger ikke kommunale omsorgsboliger for psykisk syke i den takt behandlerne mener er nødvendig.

ØREMERKING UTEN VERDI
Ved utgangen av 2003, etter halvgått løp i Opptrappingsplanen, var 1137 kommunale omsorgsboliger bygd med tilskudd fra opptrappingsplanen, ifølge tall gjengitt i siste statsbudsjett. Målet i planen er 3400 slike boliger for hele tiårsperioden. Men hvor mange av boligene forbeholdes psykisk syke, som forutsatt?

I Trondheim undrer medlemmene av Landsforeningen for pårørende innen psykiatri på det. Den 23. juni i fjor stilte foreningen et brev til Trondheim kommune. Brevet etterlyser en oversikt over hvor mange med psykiske lidelser som har fått tildelt omsorgsbolig etter at opptrappingsplanen kom i gang. Svaret har latt vente på seg.

– Vårt inntrykk er at Trondheim kommune ikke vil øremerke noen midler, men legge alle i en pott og deretter dele ut til dem som trenger det mest. Da havner de psykisk syke bakerst i køen, det vet vi, sier de pårørendes leder i Trondheim, Marit Bugten, oppgitt. På Fylkeshuset i Trondheim sitter Arve Almvik. Han er Fylkesmannens forlengede arm når det gjelder opptrappingsplanen i Sør-Trøndelag. Almviks rolle er å kontrollere hvordan kommunene forvalter pengene som kommer i tildelingsbrev, signert av Erna Solberg – og er øremerket psykiatrien.

– Trondheim kommune har så langt mottatt støtte til å bygge 84 omsorgsboliger for psykisk syke, forteller Almvik. Boligene er nå ferdigstilt.

– Vet du hvor mange av disse som er bebodd av mennesker med psykiske lidelser?

– Nei.Vi har ingen slik oversikt, svarer Almvik.

– Hvordan kan dere da vite at midlene kommer psykisk syke til gode?

– For oss som forvalter disse boenhetene, er en omsorgsbolig en omsorgsbolig. Pengene har gått til å finansiere omsorgsboligprosjekt av ulik karakter. Det har vi valgt å gjøre blant annet for å spare driftsmidler.

– Betyr det at det eksempelvis kan bo eldre pleietrengende i boliger som egentlig er øremerket psykiatriske pasienter?

– Ja, og omvendt, svarer Almvik, og henviser oss til kommunen for mer info om hvem som bor hvor.

DEN STORE REFORMEN Opptrappingsplanen for psykisk helse er en av Norges største helsereformer. Den skal bedre tilbudet til psykisk syke både kvalitativt og kvantitativt. Vedtatt av Stortinget i 1999 som åtteårig plan (1999-2006). Utvidet med to år i 2003. Bebuder tilskudd til investeringer på i alt ca 6,3 mrd. kroner. Statlige årlige tilskudd til driftsutgifter skal økes med ca 4,6 mrd.1998-kroner i forhold til 1998. (Kilde: Sosial- og helsedirektoratet) Foto: Photodisc

DIAGNOSE TELLER IKKE
Hos Trondheim kommune bekrefter rådgiver Marit Sivertsen det Almvik har sagt: Kommunen har en politikk som gjør at det er behovet for hjelp – og ikke diagnosen – som avgjør hvem som får tildelt en omsorgsbolig. Sivertsen er heller ikke sikker på hvem som bor hvor i de ulike omsorgsboligene.

– Men restkvoten, altså de 43 omsorgsboligene som skal ferdigstilles i 2005, er øremerket psykisk syke, forsikrer hun. Like etter får Gemini kopi av et brev. Det er datert 26.11.04 og er fra Fylkesmannen i Sør- Trøndelag til Trondheim kommune.

Her står blant annet: «Trondheim kommune har inntil 2003 mottatt til sammen 84 omsorgsboligplasser finansiert gjennom opptrappingsplanen for psykisk helse. Så langt Fylkesmannen kjenner til er det kun boligene i Erling Skakkes gate som er øremerket personer med psykiske lidelser. De resterende benyttes som en del av kommunens samlede boligmasse». Av en tabell i brevet framgår det at det i Erling Skakkes gate kun er seks omsorgsleiligheter. Om fylkesmannen har rett, betyr det at kommunen har delt ut 78 leiligheter til pleietrengende av ulik karakter, men alle finansiert med øremerkede psykiatripenger.

DEN LANGE RINGERUNDEN
Vet sentrale myndigheter hvor mange av de ferdigstilte boligene rundt om i landet som er tatt i bruk, og hvem som bor der? Gemini spør Helse- og omsorgsdepartementet over telefon. En saksbehandler viser til departementets hjemmeside og pressemeldingen «Fordeling av midler til psykisk helsearbeid i kommunene».

Her står det om økte bevilgninger – og at 1137 boliger var sluttført ifølge tall fra Husbanken. Så ringer vi Kommunal- og regionaldepartementet. Etter mye om og men blir vi satt over til Kommunalavdelingen. Som etter en intern spørrerunde ber oss kontakte Sosial- og helsedirektoratet. Etter en lang ringerunde i direktoratet vet vi fortsatt ikke hvor mange av de ferdigstilte boligene som er tatt i bruk og om de er bebodd av personer med psykiske lidelser.

Til slutt blir vi satt over til informasjonsavdelingen, som innrømmer at det ikke finnes en nasjonal oversikt over kommunenes omsorgsboliger og bruken av dem. De bekrefter også at direktoratet skal være kontrollinstans for kommunene når det gjelder øremerkede midler over opptrappingsplanen. Litt seinere kommer en mail fra prosjektdirektør Mari Trommald i Sosial- og helsedirektoratet. Den sier blant annet: «Vi har per i dag ikke statistikk på antall omsorgsboliger som faktisk er tatt i bruk, men dette er lagt inn i rapporteringsskjema for 2004.

Vi vet cirka hvor mange som er ferdigstilt og dette får vi fra Husbanken. Per i dag vet vi heller ikke på detaljnivå hvem som bebor boligene som er bygd for øremerkede midler. Vi arbeider med å få bedre statistikk fra psykisk helsearbeid i kommunene. Vi forutsetter at omsorgsboligene som er bygd for øremerkede midler i Opptrappingsplanen blir brukt til mennesker med psykiske lidelser. Det er fylkesmennene som får inn rapporteringer på øremerkede midler fra kommunene. Fylkesmennene rapporterer videre til oss.»

SENGEPOSTER I ENDRING Før sto sykehus og psykiatriske sykehjem for brorparten av døgntilbudet i psykiatrien. Nå er sykehjemmene under avvikling. Ifølge Opptrappingsplanen skal de omgjøres til mer behandlingsorienterte enheter (distriktspsykiatriske sentra, DPS) eller trappes ned etter hvert som kommunale omsorgstjenester bygges ut. Fullt utbygd skal DPS-ene være fullverdige lokalsykehus. I dag er mellom 70 og 80 i drift. Bildet er fra Leistad DPS utenfor Trondheim. Foto: Christina B. Winge

IKKE BARE IDYLL
Utenfor Terje Forbergs stuevindu i Asker er det gråhvit formiddag. Fotografen kommer. Vi rusler ut, alle tre.

– Ser dere! Vi har fjordgløtt, som meglerne ville sagt, ler Terje.

– Og ingen gjennomgangstrafikk. Tenk å bo i en blindvei så nær Oslo! Terje påpeker at det er omgivelsene og bygningsmassen han liker. Betjeningen på det døgnbemannede kontoret er han ikke like tilfreds med.

– De holder på å begå samme feil som sykehusene. Er altfor mye på kontoret, noe jeg og flere har sagt til dem. For meg virker det som at den type ukultur og neglisjering som har preget de psykiatriske institusjonene, har flyttet med som nissen på lasset til de kommunale omsorgsboligene. Det er visstnok blitt bedre nå. I det siste har jeg vært der borte bare ved fellesmiddagene, sier han og peker mot fellesstua og kontoret. Neste dag besøker jeg Bente Stein Mathisen noen kilometer unna – øverste leder i Asker kommune innenfor psykisk helse. Hun forklarer at de har tatt Terjes kritikk alvorlig.

– Kontorarbeid kommer vi ikke unna, ikke minst grunnet dokumentasjonskravene. Men nå har vi instruert alle om at det er viktig å komme den enkelte i møte og hilse når beboere kommer på stua, forklare hvorfor de eventuelt er opptatt og når de er tilgjengelige igjen. Det er viktig å bli møtt og sett, sier Stein Mathisen. Asker huser to store psykiatriske sykehus. Etter utskriving ønsker mange pasienter å bo nettopp her. Stein Mathisen har lange lister over utskrivningsklare pasienter som ønsker bolig. Samtidig har kommunen brukt sin kvote av opptrappingsplanens tilskudd til omsorgsboliger. Fordelingsnøkkelen baserer seg på innbyggertall og ga 36 tilskudd til Asker. De 36 boligene sto klar i 2002.

– Og der bor det kun psykisk syke?

– Ja, vi har vært nøye med det, understreker Bente Stein Mathisen. Tilskuddene fra opptrappingsplanen er like, enten de går til grisgrendte strøk eller urbane pressområder.

– Resten av utbyggingskostnadene må vi lånefinansiere. I Asker er tomteerverv og infrastruktur dyrt. Flere av våre beboere ender opp med ei månedlig husleie på 7 600 kroner med strøm. Røyker de, har de ikke råd til middag hver dag. Jeg synes det er uverdig, sier Bente Stein Mathisen.

«LITT LYKKELIG»
– Penger til mat har jeg, sier Terje Forberg der vi spaserer i hans landlige nabolag.

– Men det blir ikke noe igjen verken til pubrunder, kafebesøk eller ferieturer. På den hardfrosne snøen går Terje og snakker om livet sitt i dag. Innimellom kommer noen dystre minner fra tidligere år. Han forteller om to tvangsinnleggelser som ble innledet ved at politifolk la ham i golvet hjemme med røffe bevegelser og påførte ham håndjern. En gang ble han slept ut i strømpelesten.

– De lot meg ikke ta med verken tannbørste eller barbersaker. På sykehuset måtte jeg låne en medpasients barbermaskin og hadde konstant angst for å få HIV, forteller han. For Terje ble kontrasten stor da han en gang trengte vanlig medisinsk akutthjelp.

– Jeg falt på vei ut av en kafé og mistet bevisstheten. Politiet kom og ble med i ambulansen. Trøstet meg og var hyggelige. De trodde kanskje jeg var en vanlig pasient, da. I alle fall ble jeg møtt med helt andre holdninger enn jeg var vant til fra den kanten. Sju år har gått siden Terjes forrige innleggelse i psykiatrien. Han håper inderlig det var den siste.

– Alle vet hvor godt det er å bli bra av en forkjølelse. Tenk deg den følelsen jeg har, jeg som synes jeg holder på å bli frisk av schizofreni, sier Terje. Han ser på meg. Leter etter de riktige ordene.

– Du kan godt skrive at jeg er litt lykkelig...

Av Svein Tønseth, Maria Landrø Evensen og Christina B.Winge