| |
2020:
En havbruksodyssé
Oppdrettsfisk som beiter. Merder
som seiler sørover
og leverer fisken selv. Store, autonome anlegg som flyter
fritt på havet. Det kan bli framtidas fiskeoppdrett.
 |
| Illustrasjon:
SINTEF Fiskeri og havbruk |
|
Himmelen er granittgrå. Regnet blåser
i ville kast over vannflaten, og bølgene blir høyere
og høyere for hvert minutt. Vi er midt i Atlanteren, og alt
vi ser er hav, hav og mer hav.
Da, på en bølgetopp, får du øye på
et blinkende oransje lys. Et skip, tenker du. Det er det eneste
som ferdes her på åpent hav.
Du får øye på de oransje blinkene igjen. Denne
gangen lyser et voldsomt lynnedslag opp havoverflaten.
Synet som møter deg, er som hentet ut av en James Bond-film.
Det oransje lyset sitter ikke på masten av et lasteskip,men
på taket av en slags flytende base. Fire lange armer strekker
seg ut fra kolossen, og på hver av disse henger det seks halvkuler.
Idet det neste lynet flerrer himmelen, lander et fly på en
av utstikkerne. Ut stiger, ikke James Bond, men en kontrollør
som skal sjekke hva som utløste alarmen denne overflatebaserte
basestasjonen nylig sendte til land.
VISJONÆRT
– Vi tenker oss et anlegg som styrer seg selv. Vi er tilbake
på landjorda og året 2005. Ved SINTEF Fiskeri og havbruk
fantaserer forsker Pål Lader rundt de mange mulighetene som
teknologien tilbyr oppdrettsnæringen.
På dataskjermen hans bølger presentasjonsvideoen av
prosjektet «IntelliSTRUCT». En visjon han ser for seg
satt ut i havet innen et par årtier. – Det er bare fantasien
som setter grenser når det gjelder utviklingsmulighetene for
fiskeoppdrettsanlegg til havs. Vi kan… og …. og kanskje
til og med… . Forslagene slenges utover skrivebordet av den
entusiastiske forsker Lader. La oss se på dem i tur og orden.
DRA TIL HAVS!
– En overflatebasert basestasjon skal, som navnet tilsier,
flyte på havoverflaten, uten noen form for forankring. I motsetning
til dagens anlegg som legges i fjordarmer og lignende stille farvann,
skal dette anlegget legges flere mil fra land, på åpent
hav. Lader og kollegenes tanker følger en internasjonal trend.
I magasinet Wired sto det våren 2004 en artikkel med tittelen
«The Bluewater Revolution» som omhandler hvordan havene
må tas i bruk for fiskeoppdrett. Samme høst ble det
avholdt en konferanse i Irland med temaet «Farming the Deep
Blue». Her deltok forskere fra USA, Canada, New Zealand og
en mengde europeiske land, deriblant Norge.
– Det er ikke så mange fjorder rundt om i verden. Derfor
må vi tenke alternativt. Hvor er det plass? På havet.
Å flytte oppdrettsanleggene til havs vil gi mange fordeler.
For det første avlaster det kystsonen, som ofte er et konfliktområde
på grunn av konkurranse mellom mange brukere. For det andre
gir slike anlegg mindre konsentrert forurensing, både på
grunn av fôringen og fordi anleggene befinner seg så
langt fra andre levende miljøer. Dessuten gjør den
reduserte tettheten mellom merdene at smittefaren minker, og tilgangen
på friskt vann og naturlige omgivelser bedrer kvaliteten.
Jeg regner med at fisk fra havanlegg vil få et kvalitets-
og miljøstempel som gjør den mer attraktiv enn kollegene
fra landnære anlegg, ivrer Lader.
MARITIM BEITESAU
Merdene, eller nettene hvor fisken lever sitt liv i fangenskap,
har også lyse framtidsutsikter, ifølge SINTEFs havforskere.
– En mulighet er å la fisken beite som sauene gjør
på fjellet. Merdene kan være autonome og plassere seg
til det beste for fisken til enhver tid. Er det mat å få
noen kilometer østover, flytter merden seg dit, slik at innbyggerne
kan spise. Er det høye bølger, flytter den seg lenger
ned i dypet. Fisk kan nemlig også bli sjøsyke og trives
ikke i merder som kastes opp og ned av ti meter høye bølger.
Hvis en båt nærmer seg, synker merden for å unngå
å bli truffet, forteller Pål Lader. Helt uavhengige
vil merdene likevel ikke bli. De kan hekte seg på en av stasjonene
som er langs basens fire armer.
– Kanskje kopler de seg til en slik kontrollstasjon for å
motta informasjon eller for å bli inspisert. Disse detaljene
har vi ikke kommet til ennå, forklarer Lader.
ALLVITENDE
I midten av det flytende vidunderet er anleggets orakel, selve hjernen
i basestasjonen. Denne sentralen skal ha full oversikt over alt
som foregår i miljøet rundt anlegget, som temperatur,
værforhold, næringsstoffer, oksygennivå, bølger
og strøm.
– Sentralen vil til enhver tid kunne gi merdene informasjon
om omgivelsene og plassere seg optimalt i forhold til dataene den
samler. Vi ser også for oss at den beveger seg mot land hvis
det blir nødvendig med reparasjoner, eller at merdene eller
hele anlegget nærmer seg land når fisken er slakteferdig.
En annen mulighet er at basen forflytter seg sørover til
de landene som vil kjøpe fisken når den registrerer
at fisken er klar for levering. Her er det bare å utnytte
mulighetene og tenke nytt, mener Lader.
– Det ultimate hadde jo vært at fisken ikke merket at
den var i fangenskap. Det er det vi jobber fram imot, sier forskeren
ved SINTEF.
SMART TILPASNING
Bakgrunnen for forskernes science fiction-aktige planer er et forskningsprosjekt
som er støttet av Forskningsrådet og som skal gå
over fem år. Hovedtanken i dette prosjektet er kybernetikk,
eller automatisk kontroll, og SINTEF Fiskeri og havbruk samarbeider
med Institutt for marin teknikk ved NTNU.
– Denne næringen befinner seg fortsatt i steinalderen
når det gjelder teknologi. Vi vil prøve å ta
et skritt videre og se mulighetene for framtidas fiskeoppdrett.
De fleste av dagens anlegg er primitive, de enkleste består
stort sett av et rør som er lagt i en ring med et nett under.
Ved å anvende kybernetikk kan vi utvikle mer hensiktsmessige
anlegg. I dag lages konstruksjonene sterke nok til å tåle
store påkjenninger, men i framtida vil vi heller bruke smarte
strukturer som tilpasser seg omgivelsene. En merd som har fleksible
komponenter, kan endre fasong og plassering i forhold til omgivelsene
og dermed skape bedre levekår for fisken. Pål Lader
understreker imidlertid at havsanlegget foreløpig bare er
en visjon og at det gjenstår mange spørsmål som
må besvares og problemer som må løses.
– Vi har bare jobbet med dette prosjektet i ett år og
har et langt lerret å bleke. Vi håper å stå
igjen med en eller annen generisk prototyp på et anlegg når
prosjektet er avsluttet, eller kanskje en komponent som kan kobles
til eksisterende anlegg og gjøre dem automatisk kontrollerte.
Vi kan ikke ta steget fra dagens anlegg til basestasjoner på
havet i ett trinn, og det er viktig at vi kan bruke deler av teknologien
til å nå delmål underveis som er viktige for næringen.
Men innen 15-20 år tror jeg vi vil se oppdrettsanlegg lik
den vi presenterer her i bruk.
Av Maria Landrø Evensen
Kontakt: Pål Lader, SINTEF Fiskeri
og havbruk
Tlf.: 73 59 76 92, e-post: pal.lader@sintef.no
|
|
