| Temakommentaren
av
Reiulf Steen
«Krigen ingen vil overleve»
Les
tema: «Fare, fare krigsmann»
Vi må kreve at atomvåpnene
blir brakt tilbake til den politiske dagsordenen. Vi kan ikke lenger
finne oss i at menneskehetens fortsatte eksistens blir en brikke
i et maktspill der løgnen, som i Vietnam og Irak, ofte spiller
en viktigere rolle enn sannheten, skriver Reiulf Steen, tidligere
politiker og diplomat.
 |
Reiulf Steen
Foto:
Nina Hanssen |
Idet jeg skal begynne på denne
artikkelen, leser jeg i Vårt Land at kirkens debatt om helvete
befinner seg på frysepunktet. Det virker som om det kirkelige
hierarki har sluttet å interessere seg for helvete, i hvert
fall er det ingen som ytrer seg offentlig om det saken gjelder;
de som ytrer seg, sørger for å være intetsigende.
De fleste – ser det ut som –
er kommet til den konklusjon at læren om helvete ikke lar
seg forene med læren om den allmektige og samtidig kjærlige
Gud. Dette er en utvikling vi bør hilse med glede. Kanskje
er tiden inne til å interessere seg for noe som er viktigere
for livet på jorden, ja, for hele menneskehetens fortsatte
eksistens, de kjernefysiske våpnene?
MINNER FRA EN FJERN FORTID
Men nei, noen slik interesse er det heller ikke mulig å spore,
verken i det kirkelige hierarki, i det politiske hierarki eller
i andre hierarkier. I motsetning til situasjonen i 1970- og 1980-
årene, er det heller ingen interesse å spore hos folk
flest. De store demonstrasjonene med titusener av deltagere under
banneret «Nei til atomvåpen» er blitt minner fra
en fortid som synes fjern.
KRIGSTÅKA
Den store dokumentarfilmen «The Fog of War» gikk i sommer
på norske kinoer. Der forteller Robert McNamara, amerikansk
forsvarsminister under presidentene John F. Kennedy og Lyndon B.
Johnson, om sine erfaringer med kriger som har funnet sted i løpet
av hans liv, og som han for Vietnam- krigens vedkommende hadde et
hovedansvar for. Han erkjenner sine feilgrep, og beretter hvordan
krigen bygde på forestillinger som alle viste seg å
være gale. Et hovedargument for krigen var den såkalte
dominoteorien, den som gikk ut på at dersom Vietnam ble kommunistisk,
ville alle de andre landene i Sørøst-Asia falle for
kommunismen lik brikkene i et dominospill.
Nå konstaterer McNamara at teorien
var gal. Det eksisterte ingen slik fare. En annen antagelse gikk
ut på at vietnamesernes kamp, først mot den franske
kolonimakten og deretter mot USA, var en verdenskommunistisk konspirasjon.
Man så bort fra at de to kommunistiske supermaktene, Sovjetunionen
og Kina, var i konflikt med hverandre, og man så bort fra
det historiske motsetningsforhold – som etter hvert munnet
ut i væpnet konflikt –mellom Vietnam og Kina. I det
hele tatt: Man så bort fra alt som talte imot at USA skulle
engasjere seg i en krig landet var dømt til å tape.
Vi kan observere en tilsvarende situasjon i dag; administrasjonen
i Det hvite hus og Pentagon benekter alle realiteter for å
kunne begrunne sin krig i Irak.
UNNSKYLD!
Robert McNamaras erkjennelser og bekjennelser om Vietnam kom ikke
overraskende. Han har gjort det samme mange ganger tidligere; til
og med vært i Hanoi for – slik oppfattes det –
å be om unnskyldning. Det er når McNamara i filmen begynner
å snakke om den altødeleggende trussel fra atomvåpnene
at oppmerksomheten virkelig blir skjerpet. Det han der sier, har
vi hørt fra Ole Kopreitan og «Nei til atomvåpen»
i flere tiår.
FØRSTESLAGSSTRATEGIEN
Forskjellen mellom Ole Kopreitan og McNamara, en ikke uvesentlig
forskjell, er at sistnevnte i alle de år han var forsvarsminister,
hadde et tungt ansvar for den såkalte førsteslagsstrategien.
Denne strategien gikk ut på at NATO, les USA, kunne bruke
atomvåpen først dersom Vesten var utsatt for overhengende
fare i forbindelse med et angrep fra Sovjetunionen. Førsteslagsstrategien
ble begrunnet med Sovjetunionens overlegenhet på de konvensjonelle
våpnenes, særlig panservåpnenes område.
McNamara var ikke og er ikke uvitende om de kjernefysiske våpnenes
ødeleggende kraft. Likefullt var han forberedt på å
bruke dem.
MENNESKEHETENS SISTE KRIG
Men ikke nå. Nå sier McNamara det han burde sagt hele
tiden, at dersom disse kreftene blir utløst, vil menneskeheten
oppleve sin dommedag, sitt helvete, menneskehetens siste krig, den
ingen vil komme til å overleve. Vi må kreve at atomvåpnene
blir brakt tilbake til den politiske dagsordenen. Vi kan ikke lenger
finne oss i at menneskehetens fortsatte eksistens blir en brikke
i et maktspill der løgnen, som i Vietnam og Irak, ofte spiller
en viktigere rolle enn sannheten.
Av Reiulf Steen
|
