OM GEMINI

Tema: Fare, fare krigsmann

Aldri har risikoen for bruk av atomvåpen vært større enn i dag. Når smeller det?

Les kommentaren av Reiulf Steen «krigen ingen vil overleve»

Motstandens ansikt
Ole Kopreitan er blitt synonymt med kampen mot atomvåpen. I et kvart århundre har han vært Nei til atomvåpens ansikt utad. Mens det store flertallet mistet interessen etter den kalde krigens slutt, holdt «Ole Kopp» fanen hevet. Foto: Tore Oksholen

Der vandrer en underlig gråsprengt en rundt på Karl Johan. Han er imot atomvåpen. Han triller på en doning han noen ganger kaller «mitt meningsapotek», andre ganger «en genial kommunikasjonsmessig tilsnikelse». Ole Kopreitan, Ole Kopp blant venner, var først blant likemenn da Nei til atomvåpen (NTA) ble stiftet i 1979. Han gir seg aldri. I dag er han daglig leder i NTA. Men snakker han nå for døve ører?

– Jeg holder helst kjeft, men er velvillig til stede. Nei til atomvåpen feirer 25-års jubileum denne høsten. Tidlig på åttitallet hadde organisasjonen 130 000 medlemmer. Den gangen var den kalde krigen iskald – 1979 var året da Sovjet invaderte Afghanistan, det var året da Ronald Reagan ble valgt til USAs president og raskt festet merkelappen «Ondskapens imperium » på den andre supermakten. I dag er den ene supermakten forsvunnet, mens den andre er blitt en hypermakt. I år har NTAs medlemsavis et opplag på 20 000, og få synes å bry seg.

SCENARIO I: ATOMTERRORISME Mutual Assured Destructon – MAD – utgjorde den kalde krigens nukleære forsikringspolise. Resonnementet var som følger: Verken USA eller Sovjetunionen ville være sinnssyke nok til å sette i gang et kjernefysisk angrep på motstanderen, når de visste at hvis bare noen få prosenter av motstanderens atomvåpenarsenal overlevde førsteslaget, var det mer enn nok til å forvandle angriperens territorium til et eneste stort krater. Samme resonnement gjaldt for de øvrige legale atomvåpenmaktene – Storbritannia, Frankrike og Kina. I dag kan vi neppe stole på MAD som livsforsikring. Et tankesprang bringer meg til et annet absurd akronym: NUTS – Nuclear Utility Terrorist Syndrome. Hva om en av verdens Osama’er får tak i en atombombe?

USA vil lage miniatomvåpen, og globale terrorister prøver å skaffe seg kjernefysiske våpen. Samtidig har Nei til atomvåpen mistet over 100 000 medlemmer. Vi har sluttet å bry oss. Fotomontasje: Raymond Nilsson

FRA MAD TIL NUTS
– Når vi ser at visse grupperinger er villig til å styrte fly inn i bygninger fulle av folk, eller skyte flyktende barn i ryggen, eller spre nervegass på T-banestasjoner: Da er det ikke så mange moralske grenser igjen. Professor II ved NTNUs Institutt for sosiologi og statsvitenskap, Nils Petter Gleditsch, henviser til noen høyt profilerte terroraksjoner fra de siste årene. Det er hans svar på spørsmålet om også terrorister har moralske anfektelser.

– Aksjonene i henholdsvis Beslan, New York og Tokyo ble begått av grupper med klart definerte, på sitt vis rasjonelle, mål. Men man må forstå at de har verdimessige prioriteringer som skiller seg skarpt ut. Ofte er man vel så opptatt av det hinsidige som av det dennesidige. Da spiller noen tusen døde underordnet rolle. Konfliktenes tematiske innhold varierer – tsjetsjenske aktivister bak Beslan-massakren kjemper mot en russisk okkupasjonsmakt. Al Qaeda-nettverket slåss mot israelsk sionisme/ amerikansk imperialisme. Den japanske sekten Aum Shinrikyo kjemper for sine obskure religiøse mål. Hva de åpenbart har til felles, er viljen til å gå svært hensynsløst til verks. I en slik sammenheng må man være forberedt på at hemningene mot å bruke kjernefysiske våpen er redusert, sier Gleditsch.

FOREBYGGEREN
– Å kjempe mot kjernefysisk krig er den ultimative form for forebyggende helsearbeid, sier NTNU-professor i samfunnsmedisin, Bjørn Hilt. Han ledet Norske leger mot atomvåpen i ti år, og er nå visepresident i International Physicians for the Prevention of Nuclear War. Foto: Studio Lasse Berre

ATOMTERROR KOMMER
– Blir det ingen endring i politikken på området, vil atomterrorisme bli realitet. Vi har nettopp forlatt gatevrimmelen på Karl Johan og tatt heisen opp i elfenbenstårnet, for anledningen utført i betong og glass, hvor Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi) har flyttet inn. Mens ivrige tenåringer flokker seg omkring Kopreitans buttons på Egertorget, oppsøker vi den personen som antakelig vet mest om atomvåpenterrorisme for øyeblikket. Forsker Morten Bremer Mærli skuer ut av trelagsvinduet og ned på den lydløse steinørkenen som heter C.J. Hambros plass, og plukker fram en tykk papirlefse fra bokhyllen sin. Den inneholder avhandlingen han disputerte med tidligere i år: Crude Nukes on the Loose. Å lage en enkel, primitiv atombombe er ikke så vanskelig som man kanskje tror, poengterer Mærli, som selv er fysiker av bakgrunn – før han stiller oss følgende spørsmål:

– Hva tror du er mest interessant for terrorister, å kjøpe a-våpen, eller å lage dem selv? Geminis utsendte grunner på spørsmålet et øyeblikk, kommer så i hu flere internasjonale filmthrillere, og lander på at det letteste måtte bli å kjøpe et.

– Mange vil vel svare som deg, men jeg tror det blir for vanskelig. Verdens lagere av atomvåpen er jevnt over godt sikret. Å skulle slå seg inn i ett av dem, og komme seg unna, er enklere sagt enn gjort, sier Mærli.

– Dertil kommer utfordringer knyttet til bruk og levering av våpnene. Sannsynligvis er det lettere å skaffe til veie råstoffet for a-bomben, anriket uran, ved å stjele eller kjøpe. Straks man har skaffet seg råvarene, er neste skritt å ordne en oppskrift. Den finner man på nettet. Faktisk har Federation of American Scientists hjelpsomt nok lagt ut flere skisser til hvordan en enkel bombe kan lages. Arbeidstegninger så vel som pedagogiske forklaringer ligger ute på hjemmesidene deres. Dette kan de gjøre fordi kunnskapen er velkjent. Atomvåpnene som ble produsert for snart seksti år siden, er ikke bare gammeldagse – de er også primitive, med en design som er godt kjent i faglitteraturen.

Hvor mye råstoff er det så som skal til?

– Mindre enn du tror, kan Mærli fortelle. Hiroshimabomben veide 60 kilo. Med den høye egenvekten er ikke dette mer enn at det får plass i to-tre melkekartonger. Det er heller ikke så mye som skal til for å få det spaltbare materialet til å eksplodere i tilstrekkelig grad til at effekten blir mer enn sterk nok. Av Hiroshimabombens 60 kilo anriket uran var det ikke mer enn 700 gram som faktisk fisjonerte. Virkningsgraden var med andre ord på litt over en prosent. Om man tenker seg en virkningsgrad på bare noen få promille, er effekten likevel hundre ganger kraftigere enn den største konvensjonelle bomben som noen gang har vært sluppet. I et tettbefolket område kan dette bli katastrofalt. I tillegg kommer den psykologiske effekten.

LETT Å LAGE A-BOMBE
Nesten hvem som helst kan mekke sammen en atombombe, bare de først får tak i litt anriket uran. Oppskriften er enkel, og finnes på nettet. – Faren for atomterrorisme er til stede, advarer Nupi-forsker Morten Bremer Mærli. – Men for å bli en «vellykket» atomterrorist må man være svært motivert og tilstrekkelig hensynsløs, og dessuten ha den nødvendige tekniske kompetanse. Foto: Tore Oksholen

STERKE MOTIVER MÅ TIL
Men hvis det er så enkelt å stjele uran for å lage seg en atombombe: Hvorfor har ingen gjort dette allerede?

– I utgangspunktet er sannsynligheten liten for at terrorister skulle være tilstrekkelig motivert til å gjøre det som er nødvendig for å skaffe seg atombombe, og så ta den i bruk, sier Mærli.

– Men risikoen er ikke fraværende: Her er vi inne på generell risikoanalyse. En opplevd fare er lik sannsynligheten for at den vil inntreffe, multiplisert med hvor omfattende konsekvensene er dersom katastrofen inntreffer. En trussel er stor selv om faren for at den inntreffer, er liten, dersom konsekvensene er alvorlige nok. De fleste terrorister ser på seg selv som frihetskjempere av et eller annet slag. Da kan det være at å drepe tusener av mennesker som strengt tatt ikke har gjort seg skyldig i noe som helst, ikke passer inn i terroristenes selvbilde. En annen ting Nupi-forskeren peker på, er at mange terrorister har strategiske ambisjoner. Det kan dreie seg om et territorium man ønsker kontroll over, eller det kan dreie seg om andre politiske mål. Uansett dreier det seg om internasjonal anerkjennelse, eller i det minste aksept. Slikt bifall fra omverdenen kan man ikke gjøre regning med, om man sprenger atombomber for å drepe uskyldige.

– Så har du de rent praktiske sidene. Terrorister flest har begrensede resurser, og faren for å mislykkes er stor, noe som blant annet innebærer høy risiko for at en selv mister livet i forsøket, sier Mærli. For å bli «vellykket» atomterrorist må man altså være svært motivert, tilstrekkelig hensynsløs – og man må ha den nødvendige tekniske kompetanse. Sannsynligvis er motivasjonen mer enn god nok i visse grupperinger, fastslår Mærli, og viser til at en av Osama bin Ladens nærme medarbeidere prøvde å skaffe spaltbart materiale i Tyskland i 1998, men ble avslørt. Det er også funnet enkle skisser av atomvåpen i Talibangruppers militærleirer i Afghanistan. Som om ikke det var nok: Aum Sinriko-sekten hadde sin egen urangruve, og undersøkte markedet aktivt for å skaffe seg den nødvendige teknologien for å lage atomvåpen.

TERROREN HAR REDUSERT HEMNINGENE
Enten de slåss for politiske eller religiøse mål: Hva terrororganisasjoner har til felles, er en vilje til å gå svært hensynsløst til verks. – Da må vi også være forberedt på at hemningene mot å bruke kjernefysiske våpen er redusert, sier fredsforsker Nils Petter Gleditsch. Foto: Tom Hansen

SKREMMENDE ARV
– Vi må begrense terroristers mulighet til å lage enkle atomvåpen. Får de først tak i anriket uran, er vi ille ute. Dermed handler dette med andre ord om å hindre dem i å skaffe seg spaltbart våpenmateriale, sier Mærli. I praksis er dette enklere sagt enn gjort. Arven etter den kalde krigen er skremmende. Ikke bare ble det produsert mer enn tre millioner kilo spaltbart materiale gjennom disse tiårene: Gjentatte forsøk på tyveri og smugling viser også at sikkerheten ikke på noen måte er god nok. Å sørge for en bedre kontroll burde være praktisk mulig, siden teknologien for sikring og verifikasjon finnes. Men i dag snur atommaktene – med USA i spissen – ryggen til slike tiltak, sier Mærli, og nevner «krigen mot terror» spesielt.

– Den pågående terrorkrigen har svekket muligheten for å få til et felles avtaleverk mot spredning av atomvåpenteknologi og spaltbart materiale. Dermed er det blitt lettere for terrorister å skaffe seg atomvåpen. USAs alenegang i verden er et stort paradoks i en tid hvor internasjonalt samarbeid er viktigere enn noensinne.

FOLKET PASSERER REVY
De flokker seg raskt rundt aktivisten. Allerede før han har fått foldet ut alle brettene med buttons, plakater og NTA-aviser, støttet de halvt oppsmuldrete papplatene mot hverandre, hengt filtduker med meningsmerker over dem så de ikke ramler sammen, lagt avisene i sirlige stabler – så er de der. Noen eldre, mest unge, byborgere, studenter, turister: De titter og plukker etter en button som uttrykker akkurat det de mener. Forbud mot Barbie, Ikke mobb kameraten min, lange filosofiske resonnementer om tilværelsen, klemt sammen i sekspunkts skrift, Lenin i blodrød emalje. Han har også en del buttons som advarer mot atomvåpen. Slik kommer Ole Kopreitan i kontakt med dem han er ute etter.

Hvem er så det? – Alle. Jeg har regnet ut at på en god lørdag passerer 75 000–100 000 personer kjerra mi. Det betyr mellom én og 15 millioner i løpet av et år. Så på to-tre år har hele den norske befolkning passert, mener han.

SCENARIO II: ATOMKRIG VED UHELL Visste du at etter å ha vært våken i ett døgn kommer man i en tilstand som tilsvarer en effektiv promille på 1,3? Da er du ganske pussa. Bjørn Hilt er professor II ved Arbeidsmedisinsk avdeling, NTNU. Han er lege og burde vite noe om promille. Sykehusleger må titt og ofte gå todøgnsvakter i helgene, selv om de kan legge seg og sove hvis natta er rolig.

– Det er selvsagt ikke bra å gå så lange vakter. Men det er større grunn til bekymring at de som har makt til å sette i gang en global utryddelse, har like lange vakter. Det er i alles interesse at de er i best mulig stand til å gjøre gode og edruelige vurderinger av det pågående trusselbildet, sier han. Hilt viser til at russisk personell som sitter i kommandosentralene og passer på at ingen iverksetter atomangrep mot fedrelandet, ofte går todøgnsvakter.

FORSKNING KAN MISBRUKES
– Det er alltid en fare for at uskyldige, avgrensede grunnforskningsprosjekter kan bli satt sammen med en rekke andre prosjekter og oppdagelser, og i verste fall ende opp som atomvåpenforskning. Ingen kan gardere seg mot slikt misbruk, sier Bjørn Røe. Han er professor i byplanlegging ved NTNU, og mangeårig medlem av Nei til atomvåpen. Foto: NTNU Info/Synnøve Ressem

DA DET NESTEN SMALT
Den klassiske oppskriften på å utløse en atomkrig ved uhell, er feilvurderinger i forbindelse med falske angrepsvarsler. For den slags inntreffer alltid: Instrumenter henger seg opp, datamaskiner krasjer. I 1995 fanget russiske radarer opp sporsignaler fra en rakett på vei opp av Norskehavet. Raketten så ut til å være Trident, et strategisk kjernefysisk missil, avfyrt fra en amerikansk ubåt i Norskehavet. Datamaskinene projiserte rakettens kurs, og regnet seg fram til at målet var Moskva. Russlands president Boris Jeltsin ble varslet, atomkofferten åpnet, og presidenten hadde bare noen minutter på seg til å beslutte om motangrep skulle iverksettes.

I mellomtida fant man ut at missilets bane var feilberegnet. Det dreide seg om en forskningsrakett avfyrt fra Andøya, en rakett som hadde til mål å samle inn vitenskapelige data om nordlyset.Atomangrepet ble avlyst. Dette var i 1995, snart ti år siden. I dag er den kalde krigen definitivt over. Bjørn Hilt var leder for Norske leger mot atomvåpen fram til i år, og er nå visepresident i IPPNW – International Physicians for the Prevention of Nuclear War. Hilt begrunner engasjementet slik: – Å kjempe mot kjernefysisk krig er den ultimative form for forebyggende helsearbeid.

SCENARIO III: REGIONALE ATOMKRIGER I januar 1987 forberedte den indiske armeen en større militærøvelse langs grensa til den pakistanske delstaten Sind. Siden Sind var et befestet område for en av Pakistans sterkeste separatistbevegelser, konkluderte pakistanske myndigheter med at India kunne være i ferd med å forberede et massivt militært angrep. Pakistan svarte med å flytte store hærstyrker mot grensa. De to nasjonene hadde på det tidspunkt allerede utkjempet tre kriger. Det nye var at nå hadde både India og Pakistan etter all sannsynlighet anskaffet atomvåpen. Situasjonen roet seg etter intens diplomatisk virksomhet, men i 2002 kom en ny topp, ettersom India mistenkte Pakistan for å støtte separatistbevegelser i Kashmir militært. Også denne gangen lyktes diplomatiet. Til neste gang.

GLOBAL SIKKERHET
Slik kartet viser, er faren for bruk av atomvåpen reell flere steder i verden. Derfor utfordrer Ingrid Eide i Nei til atomvåpen NTNU til å etablere en mastergrad i global sikkerhet. Ill.: Jan Ketil Rød, Geografisk Institutt

DEMOKRATI HJELPER
– Sannsynligheten for at slike regionale kriger skal eskalere til bruk av kjernevåpen, er fremdeles svært aktuell, sier professor Nils Petter Gleditsch. – India og Pakistan er ikke de eneste nasjonene som har en historie med langvarig gjensidig fiendskap, og hvor minst ett land har anskaffet atomvåpen. Nord-Korea versus Sør-Korea (Nord har a-våpen), og Israel (atommakt) versus de arabiske nabolandene, er to områder hvor man frykter at en større konflikt kan ende i bruk av atomvåpen. Likevel tror Gleditsch at faren for at slike regionale konflikter skal ende i bruk av atomvåpen, er mindre i dag:

– Når det gjelder India og Pakistan, ser vi en tendens til at de to landene er blitt mer forsiktig med å la konfliktene trappe opp til et farlig høyt nivå. En egen variant av regionale kriger er den hvor en liten atommakt bruker sitt kjernefysiske potensial til å true en stormakt. Dette er en type trussel som USA er blitt stadig mer opptatt av – at «bandittstater» som Nord- Korea, truet av hungersnød og politisk sammenbrudd, skulle finne på å true amerikanerne med kjernefysiske våpen. Men dette er en type trussel som Gleditsch har liten tro på.

– En nasjon som Nord-Korea må vite hvor altomfattende gjengjeldelsen vil kunne bli. Man må anta at denne innsikten vil virke avskrekkende. Som fredsforsker har Gleditsch vært sentral i å forske fram et forhold som har vunnet inter- nasjonal aksept: Demokratiske nasjoner fører ikke krig mot hverandre. Men demokratier kan godt oppføre seg meget krigersk mot diktaturer. Dermed skulle et langsiktig botemiddel mot regionale kriger – også atomkriger – være utbredelse av demokrati.

MEN IKKE HER HOS OSS?
Mange uhyggelige scenarier kan listes opp: atomterrorisme, atomkrig ved uhell, regionale atomkriger, eller miniatomvåpen. Både forskere og politikere advarer om at atomtrusselen øker. Noen steder er mer i faresonen enn andre, og nordmenn kan nok fortsatt sove trygt. Men skal vi fortsette å kunne det, må noe gjøres med det internasjonale avtaleverket. Ill.: Mads Nordtvedt

AVTALER MÅ TIL
Et mer hurtigvirkende botemiddel er å forsterke det internasjonale avtaleverket, understreker Gleditsch. Men her råder pessimismen. Nupi-forskeren Mærli mener endog å konstatere at utviklingen går feil vei. – Atommaktene snur ryggen til aktuelle tiltak. Ikkespredningsavtalen knaker i sammenføyningene. Også her fører president Bush an, i negativ forstand, mener han. Etter hans vurdering er Bush-regimet for det første for lite opptatt av sikring av kjernefysisk materiale. Mye kunne – og burde – vært gjort, ved hjelp av forholdsvis enkle midler. Men tiltakene fordrer samarbeid over landegrensene, noe som altså ser ut til å være svært vanskelig. For det andre legges det for lite vekt på kontroll: Hvordan atommaktene håndterer sitt kjernefysiske arsenal; og kontroll av at wannabe-atommakter og atomterrorister ikke får tak i dem.

– Her trengs det mer vilje, men også mer evne, sier Mærli. Han oppfordrer til økt satsing på opplæring og utdanning av våpeninspektører. Mærli advarer om at slike holdninger som Bush-regimet legger for dagen, er med på å undergrave selve fundamentet i ikkespredningsavtalen, som i sin tid ble inngått for å hindre nye nasjoner i å skaffe seg a-våpen:

– Denne avtalen hvilte på en intensjonserklæring fra atommaktene om at de, i det lange løp, aktet å avskaffe sine kjernefysiske arsenal. Derfor er det svært skadelig at atommakter som USA nå viser tegn til å ville gi atomvåpen en viktigere rolle i sine militære strategier.

SCENARIO IV: MINIATOMVÅPEN Kjernefysiske våpen har til felles en – bokstavelig talt – avskrekkende effekt: De skal bare vurderes brukt når alle andre alternativ er uttømt. Også her ser vi tegn til at tenkningen er i endring. USA planlegger å utvikle nye typer «smarte» atomvåpen som forventes å ha håndterbare skadevirkninger. Det dreier seg om to typer våpensystem: Det ene er såkalte «bunker-busters», kjernefysiske missiler som borer seg langt ned i grunnen før de eksploderer. Slike kan være velegnet til å sprenge underjordiske befestninger – kommandosentraler, tilfluktsrom og liknende. Den andre typen er en presisjonsstyrt og modernisert utgave av bomben som ble sluppet over Hiroshima. Våpenet er tenkt å avskrekke andre stater fra å angripe USA med kjemiske eller biologiske våpen. Men dette bryter med etablerte normer. Kopreitan forklarer:

– USA har bestemt seg for en gjennomgang av landets kjernevåpenstrategi. Her åpnes for nye bruksområder for atomvåpen, slik at man bryter med etablert praksis, som heter «kjernefysisk styrketilpasning» og er å betrakte som en negativ sikkerhetsgaranti: Vi skyter ikke på deg med a-våpen hvis ikke du skyter på oss med a-våpen.

– Hvis USA gjør alvor av å ta slike våpen i bruk, representerer det en frontkollisjon med ikkespredningsavtalen og et prinsipielt brudd med etablerte strategier, hvor man lover å avstå fra å bruke atomvåpen med mindre man selv blir angrepet med slike, sier Mærli.

– «Mini-nukes» kan skape en helt ny dynamikk omkring spredning av atomvåpen. Også legen Bjørn Hilt er svært skeptisk til introduksjonen av slike minivåpen. – Faren er at man tror de ikke gjør stort større skade enn konvensjonelle våpen, og at sperrene mot å anvende dem dermed bygges ned, sier han. – Introduksjonen av slike bunker busters er en av grunnene til at faren for at bruk av atomvåpen aldri har vært større enn i dag. Det paradoksale er at opinionen synes å tro det motsatte, sier Bjørn Hilt.

HVA MÅ GJØRES?
Hver dag når Ole Kopreitan låser seg inn i første etasje i bygården i Storgata hvor Nei til atomvåpen holder til, stiger han inn i Norges eldste heis. Det gir perspektiver på tilværelsen, mener han.

Hvorfor forandre på noe som fungerer helt utmerket? I likhet med den velbrukte heisen fungerer Ole Kopreitan helt tilfredsstillende. Den uoppslitelige aktivisten arbeider nå med det praktiske omkring NTAs 25-årsjubileum. Vel inne i de overfylte lokalene, føler vi oss hensatt tiår tilbake. Gulnede avisbunker og velbrukte plakater tapetserer veggene. Selv forsvinner Kopreitan ut i kjøkkenalkoven og smører seg noen brødskiver, mens vi blir sittende og studere plakatene. En av dem fester seg i minnet: Bildet av en atomrakett som, på sin vei inn mot målet, endres til en sommerfugl som setter seg på en blomstergrein. Den plakaten hang på oppslagstavlene rundt om på Blindern tidlig på åttitallet. Kopreitan snakker om falsk bevissthet.

– Jeg har viet mitt liv til bekjempelse av falsk bevissthet, i marxistisk terminologi: opinionstrykket som gjør folk til bevisstløse idioter. Det er beklagelig å si det, men denne kritikken rammer også i stor grad Akademia, konstaterer Kopreitan. Hvordan da? – Jeg snakker om den tendensen akademikere har til å fokusere ensidig på sine smale forskningsfelt. Det, og lønna si, da.

MANGE BEKKER SMÅ…
– Det er en tendens til at grunnforskningen splittes opp i en slik grad at forskere sitter rundt om og holder på med sine avgrensede prosjekt, som hver for seg er uskyldige nok, men som, når de settes sammen med en rad andre prosjekter, kan ende opp som i verste fall atomvåpenforskning. Det er mangeårig medlem i NTA, professor Bjørn Røe ved NTNU, som sier dette.

– Heller ikke forskere ved NTNU kan gardere seg mot at deres forskning blir misbrukt, sier Røe. Han mener man må se mer på hvordan universitetene kan bidra aktivt i kampen mot atomvåpen. Nyvalgt leder for NTA, Ingrid Eide, sender i denne anledning en utfordring til NTNU:

– NTNU bør etablere en mastergrad i global sikkerhet, sier hun, og holder opp den svenske lederen for våpeninspektørene i Irak, Hans Blix, opp som et eksempel til etterfølgelse.

– Verdenssamfunnet trenger mange fagfolk som Blix. Slik kompetanse bygges ikke over natta, men i systematiske, tverrfaglige studier som tar for seg vekselvirkningen mellom våpenteknologisk kunnskap og etisk skjønn, sier hun.

– Den brede teknisk-naturvitenskapelige tradisjonen vi finner i Trondheim, kombinert med innsikt i globalisering og med blikk for praktiske utfordringer, er den beste plattformen man kan tenke seg for en mastergrad i global sikkerhet.

GLOBAL SIKKERHET
Petter Aaslestad er dekanus ved Det historisk-filosofiske fakultet, NTNU. HF-fakultetet har det overordnede ansvaret for globalisering som et av universitetets seks satsingsområder.

– Global sikkerhet vedrører svært mange felt i dagenes kunnskapssamfunn, fra elektronikk til religion, og det er opplagt at universitetene kan bidra til ny viten innenfor dette feltet, sier Aaslestad. HF-dekanen setter pris på den utfordringa Ingrid Eide kommer med. Han signaliserer at det kan være aktuelt å ta inn de elementene hun etterlyser, i den mastergraden som er under planlegging.

– Vi er allerede i gang med tenkning omkring etablering av en tverrfaglig og tverrfakultær master på globalisering. Vi merker stor interesse for dette i fagmiljøene, men vi har så langt ikke tenkt i så konkrete og spesifikke baner som Ingrid Eide utfordrer oss til, sier Petter Aaslestad.

MENINGER ER SÅ MANGT
Det er vanskelig å få øye på Kopreitan i menneskevrimmelen som omkranser den vindskeive konstruksjonen hans. Hva snakker han om? Jeg spurte ham om det på vei dit den morgenen. Han svarte:

– Minst mulig. Jeg er velvillig til stede. Folk ytrer seg på så mange vis. Som du ser, har jeg en plakat av den tidligere israelske atomteknikeren Mordechai Vanunu, han som avslørte en gang for alle at Israel hadde skaffet seg atomvåpen, og som måtte bøte med en langvarig fengselsstraff. En mann som var med et israelsk reisefølge, harket opp den største spyttklysa han fikk opp, og plasserte den midt i panna på Vanunu. Meninger er så mangt. Det gjelder å ikke gi opp.

Av Tore Oksholen