| Ikke fuck
med norsken min!
 |
Luftige
«moves» ut av «halfpipen» i snowboardkonkurransen
«The Arctic Challenge». Bildet viser en «backside
air», med ekstra bra «tweak».
Foto: Scanpix |
Mange er bekymret for invasjonen av engelsk
i norsk. De frykter for norsk språk og kultur. Men ikke alle
ligger søvnløse om natta av den grunn. Snarere tvert
imot. Hvis de ikke får sove, er det fordi de er rasende fordi
noen vil nekte dem å bruke de engelske ordene. På Institutt
for moderne språk ved NTNU sitter Annjo Klungervik Greenall.
Med doktorgrad i engelsk ville hun se nærmere på hva
som ligger bak noen av holdningene våre til bruken av engelske
låneord i norsk. – Jeg ble fascinert av det voldsomme
engasjementet som legges for dagen, ikke minst fra dem som er for
engelsk i norsk.
SKANDINAVISKE FORSKJELLER
Undersøkelser som ble gjort på nittitallet, viser at
holdningen til engelsk innflytelse i eget språk varierer fra
land til land. I Danmark var et stort flertall positive, og danskene
har adoptert både skrivemåte og uttale av mange engelske
ord direkte. I Sverige var holdningen helt motsatt, og et flertall
ønsket å holde svensk rent for engelsk. Norge var mer
i en mellomstilling. De fleste av de spurte hadde ikke gjort seg
opp en mening, men av dem som mente noe, var flertallet mot. Unge
var likevel mer positive enn voksne, menn mer enn kvinner og oslofolk
mer enn folk fra små byer.
ORDLABBEN
Utgangspunktet for Greenalls undersøkelse var nettstedet
Ordlabben, et samarbeid mellom Språkrådet og Dagbladet.
Her inviteres alle til å komme med forslag til norske varianter
av engelske ord og uttrykk som er i ferd med å erobre språket
vårt.
– Den største gruppa er uten tvil dem som seriøst
kommer med forslag til avløserord. Deretter kommer de useriøse
som ofte foreslår komiske ord og uttrykk, og til sist kommer
dem jeg kaller rebellene. De nekter å diskutere alternative
forslag og avviser hele debatten som idiotisk, forteller Greenall.
ZIPOFF-BUKSE
For å illustrere forskjellen mellom de ytterpunktene, trekker
hun fram ordet zipoff-bukse, denne buksa som ved hjelp av en glidelås
rundt låret kan bli vekselvis kort eller lang. De seriøse
fornorskerne foreslo for eksempel vårbukse, en bukse som er
lang når det kaldt først på dagen, og kort etter
hvert som temperaturen stiger, slik det ofte er om våren.
Eller todelsbukse. Noen litt mindre seriøse foreslo bukser
for dverger og normale. Opprørerne, derimot, avviste hele
diskusjonen. «Dere er alle teite!! Som gidder å diskutere
dette!!!!!!!!» «NEI!!! Ikke la språknissene sitte
å konstruere kunstige ord, språk er et kommunikasjons-
verktøy… Og jeg bare spør, hva er norsk?»
NORSK OG NORSK
Annjo K. Greenall mener at rebellene har et viktig poeng. Språket
er alltid i utvikling. Og det vi oppfatter som norsk i dag, var
i utgangspunktet ikke norsk. – Ta vårt egentlige språk,
gammelnorsk. Det ble totalt fortrengt til fordel for et norsk bygd
på lavtyske dialekter som følge av hanseatenes store
innflytelse. Men ingen vil hevde i dag at vi ikke snakker norsk.
EI ROCKA DAME
Greenall mener at den kjente russiske filosofen Mikhail Baktin har
gitt viktige bidrag til forståelsen av hvordan språket
utvikler seg. – Han framhevet hvordan et fremmedord ikke bare
påvirker språket det blir en del av, men like mye selv
blir påvirket og formet, i en dialog med sine omgivelser.
Ta for eksempel hvordan ordet rock er blitt videreutviklet til ordet
rocka, ei rocka dame. Skulle vi prøve å oversette dette
tilbake til engelsk, a rocky lady, gir det lite mening. Snacksy
og hipt er andre eksempler.
KAMPEN FOR EGEN IDENTITET
Det er likevel neppe historisk kunnskap eller filosofiske betraktninger
som skaper aggresjonen hos dem som vil bruke engelsk i norsk, mener
Greenall. – Dette tror jeg handler om gruppeidentitet og opprør.
Jeg vet ikke sikkert at opprørerne på Ordlabben er
unge, men språkbruken tyder på det. For dem er det norske
gammeldags, bondsk og naivt, mens det internasjonale representert
ved anglo-amerikansk språk og kultur, er det motsatte –
urbant og kult. Ved å bruke engelsk blir de medlemmer av noe
større, noe som bryter grensene for det hjemlige, for foreldre,
for autoriteter. Derfor blir de rasende når noen foreslår
at de ikke skal få lov.
BYTTE AV SPRÅK
Greenall mener at vi ikke bør være altfor bekymret
for engelske låneord i norsk.
– Men det er likevel vanskelig å si om omfanget er blitt
så stort at det kan utgjøre en trussel for språket.
Det man kanskje heller bør være bekymret for, er det
som kalles domenetap, altså at norsk blir fortrengt til fordel
for engelsk slik som vi ser ikke minst her på universitetet.
Da snakker vi ikke lenger om et og annet ord og uttrykk, men om
bytte av språk, at all undervisning og all forskning foregår
på engelsk. Det er en helt annen trussel som vi nok bør
ta på alvor.
ENGELSK ET NORSK SKRIFTSPRÅK
– Vi er på full fart inn i tospråksamfunnet med
norsk og engelsk som skriftspråk side om side. Det mener direktøren
for Språkrådet, Sylfest Lomheim. Og i mange sammenhenger
tror han det må være slik. – Næringslivet
trenger engelsk. Det samme gjør forskningen, men vi må
jobbe aktivt for å sikre norsk som et likeverdig skriftspråk
for framtida. Der ligger utfordringen.
Å LÅNE ER OK
Lomheim er ikke av dem som vil rense språket vårt for
engelsk. Bruk av engelske låneord er en helt naturlig utvikling
mener han.
– Slik har det alltid vært. Jeg tror ikke det er noen
seriøs språkviter som mener at engelske låneord
er en trussel mot det norske språket. At mange ikke-eksperter
er urolige for ut viklingen, tror han mer er et spørsmål
om manglende kunnskap. Å låne kan være OK. Ofte
viser ungdommen stor kreativitet i bruk av språket. Så
lenge det er gøy, er det greit. Men hvis de tror at de trenger
engelsk fordi det ikke finnes gode norske ord, er det helt på
jordet.
KAMPEN STÅR I BARNEHAGEN
Selv om det er greit å låne ord, og engelsk er nyttig
og bra i mange sammenhenger, må det aldri få fortrenge
norsk som skriftspråk slik at norsk bare blir talemål,
understreker Lomheim.
– Det ville være en katastrofe. Derfor er utfordringen
at den oppvoksende slekt lærer seg å sette pris på
språket som rikt, morsomt og fullverdig. Å lære
seg å lese og skrive er ikke nok. Dette dreier seg først
og fremst om holdninger. Kampen om det norske skriftspråket
står derfor i barnehagene og grunnskolen, mener Lomheim.
Tekst: Christian Fossen
Kontakt: Annjo K. Greenall, Institutt for moderne fremmedspråk,
NTNU
Tlf. 73 59 67 90, e-post: annjo.k.greenall@hf.ntnu.no
|
