OM GEMINI

EMIL RØYRVIK (32) er utdannet sosialantropolog ved NTNU. Han er forsker ved SINTEF Teknologiledelse, der han arbeider med læring, kunnskap og kultur i arbeidslivet. Foto:Roar Øhlander

* Praktisk talt alt truer våre ego. Utenfra og innenfra. Fra Dagbladets forsider om fett til hverdagsfilosofene i våre sofistikerte realityserier som fokuserer på at «jeg jobber hele tida med å være meg sjøl». Et øyeblikks uoppmerksomhet og – vips – jeg er blitt en annen. En inautentisk kopi, en kloning. Jeg går på line. Kan vippes ned når som helst. Og truslene er enorme. Forføreriske snilefisker av noen spilleautomater, verre enn sirenenes sang, lokker oss inn sin favn av lys, lyd og klingende mynt. Det er snart bare den aller nederste linoleumen av samfunnets sosiale lag som klamrer seg til sin selvmedlidende avhengighet av tobakkens tomhet. Og om kort tid slukker sukkeret slukøret sitt lys på himmelen av inntagbar føde.

Barn må vi unngå å lage, vi kan jo bli avhengige av nærhet, og kjærlighet er høyrisiko. Heller et hopp i et strikk. Det er rent og fint og (bokstavelig og paradoksalt nok) «no strings attached». I vårt forbilledlige USA, som er langt framme på alle viktige områder, får heldigvis filmstjernene skikkelig behandling for sexavhengighet. Mat er heller ikke bra. Det har vi visst lenge. Du risikerer å bli rund.

* Våre oppblåste selv må fri seg fra alt som vi tror gjør oss ufri. Det autonome individet er vår siste ukrenkelige skanse. Beskyttet som det er av menneskerettighetene. Men dumme er vi ikke, så frykten for å bli avhengig av å være uavhengig murrer hele tiden under overflaten. En amerikansk vitsetegning trykket tvilens brodd og meldte presist at «I’m seriously thinking about quitting non-smoking».

* Samtidig som korstoget mot avhengighetens laster ruller over slagmarken, føres den medisinske kampen for å kvitte oss med alle ikke fullt så selvpåførte plager. Som Utopias samuraier svinger de teknologiske nyvinningene veien åpen mot den lidelsesfrie eksistens. Det sekulære paradis på jord. Snart kvitter vi oss med døden selv. Vi kan ikke godta å være avhengige av å dø. Jon Alvheim ville vært sjokkert og rystet, og kanskje enda verre ting vi ikke tør tenke på.
Uansett alle ressursene vi kan stile til helsens helbred, uansett om vi brukte alle tilgjengelige midler på HELSE-NORGE, vil gapet bare øke mellom det vi teoretisk, teknologisk og emosjonelt gjerne vil gjøre, og det vi økonomisk, praktisk og faktisk har muligheten til å gjøre. Vi vil bli mer og mer rystet. Til vi skrangler, av den ene eller andre grunnen.

* Nils Arne Eggen levde hver dag i sin trenergjerning opp til et av Rosenborgs kjente postulater: «vi skal ha humør – og ikke bare godt!» Oversatt til sykesjargong må det lyde «vi skal ha helse – og ikke bare god!».