| BNP (Bare Noe Pølsevev)
 |
EMIL
RØYRVIK (31) er utdannet sosialantropolog ved NTNU.
Han er forsker ved SINTEF Teknologiledelse, der han arbeider med
læring, kunnskap og kultur i arbeidslivet.
Foto: Roar Øhlander |
Da Fredrick Winslow Taylor i 1911 utga sine prinsipper
for vitenskapelig ledelse av bedrifter, ga han Vestens late arbeidere
et så heftig tupp i ræva at det kjennes ennå. Murere
gikk fra 120 til 350 murstein per mann per time. Taylor traff med spikeren
i hodet, og vi passet våre tær. Siden har vi løpt.
Med protestantismens knugende beskyttelse må vi i dag si at vi har
lykkes sånn noenlunde med å få skviset maksimalt ut
av folk. Våre naturressurser derimot, dem skalter og forvalter vi
slumsete og sløsete lik en Imelda Marcos vimsende rundt i en skobutikk.
Siden midten av det attende århundre og fram til i dag har vi ødelagt
mer av naturen enn i hele vår tidligere historie. Og hvem har skylda?
Økonomene selvsagt – det sier seg selv.
*
Av alle vitenskaper er økonomi suverent den mest uanstendige. Og
samtidig helt uforståelig for oss alle. Også mange med hjernebark
utover det normale har kjøpt økonomiens hovedtese om at
én sillion egoister til sammen vil utgjøre samfunnets felles
beste.
*
Finansdepartementet er sjefdepartementet, men tungetalen som finansens
yppersteprester prediker, er talen til folk som ikke engang gjør
forskjell på pluss og minus. For BNP er opprydding etter en menneskeskapt
naturkatastrofe like bra eller dårlig som bygging av et sykehus
eller investeringer i forskning. Omtrent alt av problemer regnes i BNP.
Om det er saksøking eller opprydning av giftig avfall, fjerning
av drivhusgasser og plast-kaffekopper, eller det handler om utgifter til
fengsler og behandling av kreft eller narkomane. Alle utgifter er vekst,
uavhengig av om samfunnet vinner eller taper.
*
Hva om vi forsøkte å tenke. Hva om økonomien ikke
var organisert rundt de livløse abstraksjonene til avansert bokholderi,
men heller rundt menneskelige og biologiske realiteter? Dagens industrielle
system er som en sofagris. Det spiser for mye junkfood og trener for lite.
Avfall subsidieres, og naturressurser prises alt for lavt. Hele økonomien
er mindre enn ti prosent – trolig bare noen få prosent –
så energieffektiv som fysikkens lover tillater. Men hva bryr vel
det en bokholder?
*
Hvordan i himmelens navn skulle en bedrift organisere seg hvis ingenting
som kom inn i produksjonen, kunne kastes, og alt som ble produsert, ville
komme tilbake i en eller annen form? Jorden har drevet slik lenge. Støy
og avfall burde selvsagt forsvinne som kloakken og stanken forsvant fra
storbygatene i det nittende århundre.
*
Kunne det ikke vært godt både for oss andre og for bokholderne
selv å la dem slippe ansvaret med å definere verden for oss?
Et minstekrav må i alle fall være at de tar i bruk minustegnet
på kalkulatoren. Skal vi få fart på den neste (post)industrielle
revolusjon, må vi få ingeniørene til å gå
løs på sofagrisen med slakterkniv.
*
En ikke helt urimelig tanke er å ta naturen like mye på alvor
som protestantismen og Taylor tar arbeiderne, men heller enn å tyne
folk som maskiner (eventuelt sparke dem ut til fordel for maskiner), kan
vi fjerne alle de ineffektive materialene og de bortkasta kilowatt-timene
– og samtidig ansette mange folk til å få gjort det. |
