Se illustrasjonene i stort format under

Sannsynligvis er det flat skjerm på pc-en du bruker på jobben, men i de fleste stuer dominerer fortsatt den gamle, voluminøse skjermen vi kjenner helt siden tv-ens barndom.

Nå begynner imidlertid salget av flate TV-skjermer å ta seg opp, og produsentene regner med at produksjonen av CRT*-skjermer for i-landsmarkedet vil være slutt innen fem år.

Vi har hatt enklere former for LCD*-skjermer lenge. De ble først tatt i bruk i kalkulatorer, armbåndsur og senere i mobiltelefoner og alle typer display i instrumenter. Etter hvert som teknologien ble utviklet, dukket den opp i fargeskjermer til datamaskiner. Nå står TV-markedet for tur.

Den største fordelen til LCD-skjermene er at de opptar liten plass og at de ikke har noen flimring. I tillegg har de et mye lavere strømforbruk og mindre stråling enn CRT-skjermer.

Den gamle CRT-skjermen virker ved at en elektronstråle sveiper over skjermen som er belagt med et materiale som sender ut lys når det treffes av elektroner. Elektronstrålen styres igjen av elektromagneter som er tilkoblet signalet fra TV-mottakeren eller skjermkortet i datamaskinen. Når det gjelder LCD-skjermer, er det imidlertid ikke snakk om en elektronstråle – det er kun lys som sendes ut.

Ulempen med LCD-skjermer hittil har vært betraktningsvinkel. Skjermene burde helst sees rett forfra, men det er sterkt forbedret på nyere skjermer. Dette har vært en viktig forutsetning for anvendelse i TV-er.
SINTEF har arbeidet med å utvikle store LCD-skjermer i sort/hvitt for idrettsanlegg, flyterminaler og andre steder der man har behov for store opplysningstavler.

Andre typer flatskjermer på vei inn i butikkene er OLED og plasmaskjermer.

CRT = Cathode Ray Tube
LCD = Liquid Crystal Display

Tekst: Jan Helstad

Illustrasjoner: Raymond Nilsson, SINTEF Media
Vitenskapelig rådgiver: Ragnar Fagerberg, SINTEF Materialer og kjemi