Nei til nyvinning

EMIL RØYRVIK (31) er utdannet sosialantropolog ved NTNU. Han er forsker ved SINTEF Teknologiledelse, der han arbeider med læring, kunnskap og kultur i arbeidslivet. Foto: Roar Øhlander

At vårt gode land og folk ikke kan påberope seg å være verdensmestere i noe viktig, ville være ufint å komme trekkende med. Riktignok prøver vi å bygge oss en verdensmesterrolle som fredsmeklere, og var nær på å innkassere gullmedaljen i Midtøsten, men kollapsen var total på oppløpssida og nå mures Vestbredden igjen. Godt da, at vi har vinterleker å bruke tida på.

*
Nå skulle de enfoldige blant oss tro, tatt i betraktning Norges betydelige merittliste på disse feltene, at vi har vært med på å utvikle og fornye disse idrettene. Aldeles ikke. Vi har tvert imot ytet imponerende motstand mot alle tilløp til nyvinninger. I vintersportens innovasjonshistorie må Norges bidrag som brems trekkes frem som totalt enestående.

*
I ur-grenen langrenn var vi ikke bare selvsagte motstandere mot skøyting da det ble introdusert, vi satte systematisk eksempel langt tidligere ved å være mot fiksfakserier som staver og skismurning, for ikke å snakke om de moralsk forkastelige glassfiberskiene – og naturligvis alle typer nye øvelser, fra stafett til fellesstart, til jaktstart og sprint. At det i det hele tatt ble positivt betraktet å bruke ski i langrenn, forblir et mysterium.

*
Innen hoppsporten husker vi alle hvordan Jan Bokløv ble utledd og uthengt for sine uskjønne og skjeve hopp, og vår innbitte motstand mot styggedommen da noen mellomeuropeere endelig skjønte poenget. Godt at frelseren fra Finland, som har fått våre slanke smågutter nærmest til å hoppe ut av sin gode hoppdress, ikke har funnet på noe radikalt nytt med teknikken. Syndefallet, gapestokken og utdrivelsen fra det norske paradiset ville naturligvis vært ugjendrivelig. Og kvinner i hoppbakken? Ja, det også nå.
På isens arena var naturligvis klappskøytene noe urent som trengte seg ublygt på, men nå er heldigvis ikke skøytesporten slik skrudd sammen at det uventede ikke kan skje. I siste VM på skøyter så verden en innovasjon av høyeste klasse. Ut av ingenting kom en kar slingrende som en slange på skøytene, og det med bare et par år på is på baken, inn til verdensrekord som verdensmester.

*
Hva sier så denne innbitte motstanden mot nyvinninger i vintersporten om den norske folkesjela? Nasjonens vugge er som kjent svøpt i vintersportens klær, og er ennå vår moderne tids tyngste identitetsmarkør. For den observante kikker har motstanden mot innovasjon pussig nok tatt form av estetiske barrierer. «Man kan ikke gå og skreve og breie seg utover hele sporet» (til skiskøytingen), «jeg må jo si at det ikke er pent og stilrent å se ham hoppe som ei kråke» (til V-stilen i hopp), «det er mye å gå på før teknikken blir slepen» (til slangeskjæret og skøyter). Er det virkelig mulig at nordmenn er slike kraftestetikere som reagerer kontant og nådeløst på uskjønn idrett og lar estetikk telle mer enn effektivitet?

Hva sier denne begrensingens dypstruktur i bunnen av våre sinn om mulighetene til nyskaping på andre samfunnsområder?

Innovasjonsforskningen viser at det er mekanismer som i vintersporten som forandrer historien: En epileptisk svenske tilfeldigvis med hoppski på beina, en rulleskøytefyr som ville gjøre noe annet, en skiløper som absolutt ville ha med seg børsa også i konkurransesporet.

Etter at vi tapte for Danmark i racet om Grønland, har vi projisert våre ambisjoner over på idrettsbanen. Tilsynelatende har vi forbyttet den virkelige verden med idrettens symbolske arena, men tatt våre bidrag til utvikling av vinteridrettene i betraktning, kan vi vel like gjerne la være å bytte tilbake.