TEMA: Såkorn på steingrunn?

Ideene yngler i Norge, men blir sjelden til lønnsom industri. Mangler vi kulturen for å få resultater?

Norge er et av verdens rikeste land. Det skyldes i stor grad vår oljevirksomhet og dyktighet innen offshore oljeproduksjon.

Olje og gass kommer til å forbli de viktigste inntektskildene for Norge i mange tiår framover. Samtidig må vi få fram nye næringer som etter hvert kan ta over. Her står det ikke like bra til.

Foto: Rune Petter Ness

Det rusler en mann med gråsprengt skjegg over Gløshaugen. Ved siden av går en gammel airedaleterrier. De smetter inn gjennom døra på Institutt for Energi og prosessteknikk, tar heisen opp i fjerde og forskanser seg inne på et kontor.

Professor emeritus Einar Brendeng er i sitt 80. år og jobber daglig sine åtte timer på kontoret. Hans forskningsinnsats og nyskapingsevne er en medvirkende årsak til at vi i dag kan realisere gassfeltet Snøhvit – tidenes største industriprosjekt i Nord-Norge.

Nasjonen Norge har et problem. Det kalles verdiskapingsgapet. Om seks til ti år vil Norges inntekter fra petroleumsindustrien gå ned. Samtidig forventes utgiftene til alders- og uførepensjoner å stige fra 9,2 prosent av BNP i 2002 til nærmere 20 prosent i 2050.

erdiskapingsgapet beregnes til å være mellom150 og 300 milliarder kroner allerede i 2020. Nyskaping og innovasjon synes å være regjeringens svar på problemet. Norge skal rett og slett bli et av verdens mest nyskapende land.

Men hva skjer i Norge på nyskapingsfronten? Hva er det som hemmer og fremmer innovasjon og nyskaping? Hvem står for nyskapingen, og hva bør det satses på? Hvordan står det til med den norske mentaliteten på området, og bør vi kanskje se til andre land for å lære de riktige knepene?

Ikke bare nytt

Generelt har Norge hatt liten tradisjon innen industri og produksjon av ferdigvarer, og fortsatt holder vi oss mest til råvarer og halvfabrikata. Det er også på denne fronten vi har drevet mest nyskaping. Men hva mener vi egentlig når vi snakker om nyskaping og innovasjon?

Ingen vil vel bestride bindersen eller ostehøvelen som nyskaping, eller en søkemotor som finner hurtig informasjon på Internett. Men nyskaping og innovasjon er også videreutvikling innenfor eksisterende teknologi og bedrifter.

Dette skjer i stor grad i petroleumsindustrien og krever langsiktig tenking. Innovasjon er også forbedring av produksjonsprosesser som sikrer bedrifter nye kontrakter og dermed forhindrer konkurser. Med andre ord betyr ikke nyskaping og innovasjon nødvendigvis nye bedrifter tuftet på nye, glupe ideer.

Dette poenget er professor Ingvald Strømmen ved NTNU snar med å trekke fram når temaet er nyskaping: – Opp gjennom årene har vi hatt en fabelaktig nyskapingsevne i Norge. Det vi i dag høster store inntekter på, er nyskapingen vi har fått til de siste 25-30 årene. Nemlig petroleumsindustrien og havbruksnæringa. Vi må ikke glemme det.

Både nytt og gammelt

SINTEF-direktør Gunnar Sand støtter denne tankegangen.

– Hvert år hjelper forskningsmiljøet 2000 eksisterende bedrifter med å videreutvikle produkter og prosesser som skaper sikrere og flere arbeidsplasser. Dette er en del av nyskapings-Norge.

– Siden det har blitt lagt ned 17 000 industriarbeidsplasser i Norge bare det siste året, vil det være avgjørende for Norges framtidige økonomiske bæreevne at vi klarer å videreutvikle hovednæringene våre. Dette må skje ved å yte hjelp til eksisterende industri, men også ved at vi får fram ny industri i størrelsesorden et par hundre millioner kroner i året, mener Sand. Han poengterer at det årlig springer bortimot 20 bedrifter ut fra miljøet rundt NTNU og SINTEF i Trondheim.

Skrivebordet til professor Brendeng er fylt med lysark og notater til et foredrag han forbereder. Rundt om ligger det bunker med skrivebøker og mapper. I hylla står en boks med Pedegree Pal hundekjeks. De mange bokhyllene er fylt med gulnede permer og støvete bøker. Her er spor etter et langt forskerliv.

– Det er riktig at noen kaller meg bestefar til Snøhvitfeltet, sier han og smiler, – men det er det jo ikke jeg som står bak. De brune øynene ser lure ut. – Jeg sørget bare for å overbevise folk om at de måtte ta doktorgrad på temaet.

Den må han dra lenger ut på landet med. Einar Brendeng ble nemlig utnevnt til Ridder av 1. klasse i St.Olavs Orden i september i fjor.

Mangler kremmerånd

EUs innovasjonsmålinger viser at Norge ligger langt etter de andre EU-landene.

– Vi har ideene og teknologien, men er altfor dårlige på kommersialisering. Norge henger langt etter når forskning skal gjøres om til industri. Det sier divisjonsdirektør Knut B. Haanæs som har ansvaret for innovasjon og brukerrettet forskning i Norges forskningsråd.

Svein A. Knudsen, oppfinner, nyetablerer og tidligere formann i Norsk Oppfinnerforening, er enig med Haanæs:

– Vi har ingen tradisjon innenfor salg, som faktisk er den viktigste biten når det kommer til stykket. En av årsakene til dette, mener Knudsen, er at personer med høyere utdanning er oppfostret i et miljø hvor salg blir sett på som noe «mindreverdig».

– Teknologer tenker ikke business. De har problemer med å oppsøke folk og selge sine produkter. Å være kremmer blir sett på som noe negativt i Norge, og det er ikke knyttet noen status til det.

Einar Brendeng har alltid hatt en nyskaper i seg. På 50/60–tallet jobber han med isolasjonsteknikk for store fryselager. Det resulterer i H.M. Kongens gullmedalje for NTHs prisoppgave i 1961.

Senere utvikler han isolasjonssystemer for fryseskip. Kunnskapen baner vei for de største norske LNG-skipene med kuletanker som Moss Rosenberg Verft utviklet. Skipene har fremdeles en markedsandel på 60 prosent av verdens LNG-flåte, og ble nominert som en av ti fremste norske ingeniørbragder i det 20. århundre.

Litt til mange

Det finnes to måter å fordele nyskapingsmidler på. Enten litt til mange, eller mer til få.

Mange mener at små nasjoner som Norge, med begrensede ressurser når det gjelder folk og kapital, bør konsentrere kreftene om et begrenset antall felt for å oppnå varige virkninger.

I dag praktiserer politikerne næringsnøytralitet: De «sår» et tynt lag med virkemidler utover alle felter og lar markedet selv bestemme hva som skal vokse opp. NTNU-professor Ingvald Strømmen er klokkeklar når han sier at næringsnøytralitet ikke fremmer innovasjon. Næringsnøytralitet betyr å ha overtro på markedet. Sånt virker ikke.

– Vi vet hvor vi er gode, sier Gunnar Sand, – derfor bør vi bruke kunnskapen til å utvikle oss videre på disse områdene først. Vi bør velge satsingsområder kynisk. Norge ble i sin tid bygd på selektive prosjekter som vannkraft, sjøfart, havbruk og olje og gass. Det er her de norske fortrinnene finnes.

Mentalitet

Både Danmark og Sverige har en langt større tradisjon for produksjon av ferdigvarer. For svenskenes del basert på blant annet produksjon av Volvo og Saab. Danskene satser på en rekke små nisjeprodukter og er flinke til å tjene penger på det meste.

Den danske regjering har nettopp lansert «Vekst med vilje», hvor målet er å bidra til å skape et best mulig grunnlag for vekst i bedrifter og produksjon.

I Finland tok selve statsministeren plass i førersetet da de bestemte seg for å satse stort på forskning for å bli best på telekommunikasjon. Fra å være en nasjon som var kjent for sine gummistøvler, vodka og badstuer, frontet de nå mobilteknologien. Hvorfor fikk de det til? Mange mener Finland har en mentalitet, tradisjon og kultur som er annerledes enn i Norge.

Finnene har lært mye av sin historie, de fikk sin selvstendighet sent og har en stor nabo i øst. Derfor er overlevelsesstrategier sentrale på alle nivå. Mens Norge har en jantelov som lever i beste velgående, tar den finske mentaliteten vare på talentene og legger til rette for dem.

– Finnene analyserer situasjonen og finner ut hva som er gode løsninger, deretter setter de disse ut i livet. I Norge debatterer vi, det er stadige omkamper om budsjetter og satsingsområder, og det tar tid å handle, sier SINTEF-direktør Gunnar Sand.

Samspill og støtteapparat

Så hvordan fremme nyskaping i Norge? Ingvald Strømmen mener det i større grad må satses på nye samarbeidsformer som bygger på samspill. – Sluttbruker må inn tidligere, og samarbeid mellom industri, forsker og de som sitter med kapital, bør være mulig. Dette vil gi kortere utviklingstid og øke sjansen for kommersiell suksess, sier han.

I SINTEFS utviklings- og investeringsselskap, Sinvent, har man opprettet et støtteapparat (Investment engine) for å få til et samspill mellom gründer og hjelpeapparat. På alle utviklingstrinn sitter det folk og ressurser som kan faget og pusher gründere gjennom de ulike hindrene fram til etablert bedrift.

Her er eksperter på patentsøknader, personer som er i tett kontakt med investeringsmiljø, og konsulenter som kan markedsundersøkelser. Et eget styre vurderer til slutt om ideen skal over i en investeringsfase eller ikke, setter opp selskap og følger firmaet videre framover.

Brendeng har snakket seg varm, og vi har kommet et stykke ned i lysarkene på skrivebordet.

– På slutten av 70-tallet begynte vi å jobbe med prosessimulatorer som kunne simulere LNG-produksjon. – Vi kjente til hvordan anleggene fungerte, men spiralvarmerørsveksleren som er essensiell i produksjonen av LNG, var for oss og resten av verden en sort boks.

irmaet Air Products i USA hadde nærmest monopol på store LNG-anlegg med blandet kuldemedium og propan for-kjølingsanlegg og ville selvfølgelig ikke dele denne kunnskapen. Vi bestemte oss for å knekke koden. Einar Brendeng får et ivrig drag i stemmen.

– Vi hadde rimelig oversikt over resten av anlegget. Det var den avanserte varmeveksleren som var hodepinen.

I jakten på en løsning overbeviser Brendeng stadig flere studenter til å skrive hovedoppgaver og doktorgrader på temaet. Forskningen på varmeveksleren resulterer i 12 doktorgrader og et stort antall sivilingeniører.

Utdanning

Professor Torbjørn Digernes ved NTNU mener universitetet også har en rolle i å utdanne kandidater som etablerer bedrifter eller driver nyskaping i eksisterende bedrifter. For å gjøre det, må nyskapingskunnskap inn i studieløpet. Kunnskap som forlater universitetet mellom to ører, utnyttes lettere enn den som forlater oss mellom to permer, sier han.

Her er bedriften FAST Search & Transfer et godt eksempel. Samme år som John Lervik forlot NTNU med en doktorgrad på komprimering av digitale bilder og videosignaler i lomma, ble bedriften etablert. Forretningsideen var å utvikle en søkemotor for bruk på Internett.

I dag er FAST nummer to blant de teknologiselskapene som har vokst raskest i Europa de siste fem årene. Lervik gir mye av æren til professorene på NTNU som la vekt på undervisning og forskning som hadde et matnyttig formål, i tillegg til en sterk teoretisk forankring.

For å trene unge gründere i å tenke sluttbruk, har NTNU startet Entreprenørskolen, et nytt studietilbud og fag for studenter i 3. og 4. klasse. Et annet tiltak for å hjelpe til med knoppskyting er Innovasjonssenter Gløshaugen, et fysisk kontorfelleskap eller veksthus for personer med tilknytning til NTNU og SINTEF.

Studenter og lærerkrefter oppmuntres til å engasjere seg i bedriftsetablering, og et støtteapparat for veiledning og finansiering er blitt tilgjengelig. Studenter kan utvikle sin bedriftsidé som en del av studiet. Etter tre års drift er senteret fullt, og inkubatoren er oppegående med bedrifter inn og ut.

Kunnskap om patenter

I fjor registrerte Norge bare halvparten så mange høyteknologi-patenter i Europa som gjennomsnittet av EU-landene.

orskningsorganisasjonene har forskjellig praksis når det gjelder å søke om behandling av patenter. SINTEF har innsett nytten av å få ryddet opp i patentvrimmelen, og etablerer nå et sentralt register for å få oversikt over samtlige patenter i sitt miljø.

Magnus Hakvåg, konstituert leder for gruppen for selvstendig næringsdrivende i Tekna, mener manglende kunnskap om patentbeskyttelse er en av grunnene til at Norge sliter med å starte opp nye bedrifter og utvikle nye produkter i eksisterende industri. En patentbeskyttelse koster flesk og er ikke alltid riktig verktøy i alle situasjoner.

– En tredjedel av all forskning innenfor teknologi og industri er bortkastet, da teknologien allerede er patentbeskyttet og teknologien kjent. – Vi finner opp kruttet på nytt. En henvendelse til Patentstyret i Oslo i forkant av forskningsarbeidet vil være lønnsomt. Da vil en få svar på om et tenkt produkt er mulig å beskytte og om noen allerede har patent på ideen, sier Hakvåg.

TTO hjelper gründerne

Loven om arbeidstakeroppfinnelser ble revidert for drøyt et år siden, og universitetsansatte mistet fordelen med patentrettigheter til egne oppfinnelser knyttet til forskningen de drev. Universitetet overtok denne eiendomsretten, men samtidig ble det slått fast at universitet skal ha som sentral oppgave å være støtteapparat og kommersialisere forskningsresultater med potensial.

Nå etableres det såkalte Technology Transfer Offices (TTO) ved landets største universiteter. Kontorene skal sikre, foredle, markedsføre og selge bruks- og eiendomsrett til ideer og oppfinnelser fra universitetsmiljøet. TTO skal bli en pådriver for å få fram nye, levedyktige bedrifter. Innen 2005 skal det skje minst 30 teknologibaserte knoppskytinger med utgangspunkt i NTNU/SINTEF-miljøet.

En viktig forutsetning for at idé skal bli verdi, er at det finnes virkemidler som monner.

Det er i utgangspunktet lite risikokapital i Norge, penger som er livgivende i startfasen av et prosjekt. Stadig færre investorer tar sjansen på å satse penger på høyrisikoprosjekter, som et nytt produkt og bedrift jo er.

Regionale såkornfond har som oppgave å investere i bedrifter i en tidlig vekstfase, men der rekker ikke kapitalen til alle som bør nyte godt av den. Staten har i flere omganger lansert programmer som skal fremme nyskaping og bedriftsetableringer, både FORNY-programmet og SkatteFunn er slike. Sistnevnte er en skattefradragsordning for forskning og utvikling. Prosjekter med en samlet ramme på 11,5 milliarder kroner er til nå godkjent, og regjeringen kaller den en suksess.

Fra og med januar 2004 er det kjempen Innovasjon Norge som forvalter nærmere 20 milliarder til innovasjon og internasjonalisering. En sammenslåing av SND, Norges Eksportråd, Statens veiledningskontor for oppfinnere og Norges Turistråd sørger for det. Et av de overordnede målene er å tilby næringslivet tjenester gjennom hele livssyklusen – fra gründerprosjekt til etablert bedrift.

Parallelt med at Brendeng og kollegene jobber med spiralvarmerørsveksleren, blir planene for Snøhvitfeltet lagt. En rammeavtale med Statoil i 1984 setter fart i prosjektet. Og mens blekket på kontrakten tørker, er Brendeng og kollegene godt i gang.

– Målet vårt var jo hele tiden å muliggjøre Snøhvit siden vi visste at LNG var den eneste måten å transportere gass fra nord til Europa på. Etter hvert så vi at det var muligheter, men vi trengte et forsøksanlegg. Våre teoretiske beregninger måtte testes ut.

Så tørker kildene ut, bevilgningene stopper opp og det blir usikkerhet rundt Snøhvit-realiseringen.

Akademia versus Petter Smart

I dag, to tiår senere, vet vi at Snøhvitgassen skal i land. Hvem skal ha ansvaret for å legge nye gullegg som kan gi utvikling og nyskaping?

Skal universitetene og forskningsinstitusjonene sitte i førersetet? Eller skal vi satse mer på oppfinnere og enslige innovatører?

– Vi må tenke på universitetsmiljøene som lokomotivene for nyskaping. For eksempel er viktige områder som bioteknologi og IT bygd opp rundt forskningsmiljøene, sier Knut Haanæs i Forskningsrådet. Professor Ingvald Strømmen er enig og mener det må bygges opp en kultur på universitetene for å tenke nyskaping og sluttbruk av produkter.

Professor Torbjørn Digernes mener at universitetene må beherske flere roller. – De vitenskapelige ansatte som absolutt ønsker å drive nyskaping, må få lov til det, men vi må også være åpne for at kunnskap som utvikles på universitetene, industrialiseres gjennom andre.

Men det finnes også mange andre som står for innovasjon i Norge, og som ikke er knyttet til utdannings- eller forskningsinstitusjonene. Mange av disse føler at det er en skjev maktbalanse.

– Forskningsmiljøene stiller med stor makt og gjerne litt arroganse, mens innovatørene møter altfor ofte veggen, sier oppfinner og innovatør Torger Tveter. – Vi blir stående utenfor og har et annet språk og en annen tilnærming til nyskaping i forskningsmiljøene.

Svein Knudsen har skrevet bok om norske oppfinnelser og hevder at de store oppfinnerne vanligvis er de som er mer opptatt av patenter enn av publisering, de som våger å leke med etablerte sannheter og sprenge noen grenser. Derfor er det viktig å se utenfor de etablerte miljøene.

I 1987 setter staten inn et krafttak gjennom SPUNG-prosjektet for å bygge opp norsk kompetanse på utnyttelse av naturgass. Dette tar Norge flere skritt nærmere realiseringen av Snøhvit.

Statoil inngår et samarbeid med det tyske firmaet Linde om å teste ut grunnlaget for en spiralrørsvarmeveksler. Forsøkene viser at det er mulig å lage en bedre og mindre varmeveksler enn den Air Products produserer. Dermed er verdensmonopolet brutt.

Rammeavtalen som blir inngått med Statoil i 1984, er et Columbi egg, skulle det vise seg. Statoil eier i dag en prosess for produksjon av LNG sammen med det tyske selskapet Linde.

Tidligere Statoilsjef Olav Fjell har uttalt at uten Brendengs framsynthet og visjoner i 1984 og det harde forskningsarbeidet i de påfølgende årene, ville Snøhvitutbyggingen neppe vært en realitet i dag.

Der vi har lykkes og hvorfor

Når nasjonen Norge har lykkes på enkelte områder, er det fordi vi har villet det. Da vi på 70-tallet fant oljen, ville amerikanske oljeselskaper kjøpe norsk sokkel.

Men vi bestemte oss for at dette skulle vi gjøre selv. Regjeringen opprettet Statoil til å forvalte de norske ressursene på havbunnen. Også universitetene tok utfordringen. Lærerkrefter ble blant annet hentet fra USA, og i løpet av en kort periode hadde NTH bygd opp utdanning rettet mot petroleumsindustrien.

Dette høster vi ennå gevinster av. 70- og 80-tallet var gullalderen hvor forskning og næringsutvikling gikk hånd i hånd Store verdier ble skapt i løpet av kort tid. Både eksportinntekter og arbeidsplasser gikk til værs, og staten satset. Den inntok førersetet.

Langsiktighet og forutsigbarhet er noe som de aller fleste etterspør, med adresse til politikere og investorer.

– De største innovasjonsprosjektene i Norge akkurat nå er Snøhvitfeltet i Barentshavet, der det er investert 46 milliarder kroner, og Ormen Lange utenfor Midt-Norge, der det vil bli investert 60 milliarder. Dette er komplekse utviklingsoppgaver som ble muliggjort med langsiktig forskning i en periode på 20-30 år, og med støtte fra både stat og næring, sier SINTEF-direktør Gunnar Sand.

– I dag ligger investeringen fra Statens side i utvikling av oljeteknologi på et lavmål. Oljeindustrien kaster av seg 100 milliarder kroner i året, mens investeringene i teknologi som kan gi oss større utbytte, er på snaue 100 millioner kroner i året.

En promille av inntektene investeres for å sikre framtidige oljeinntekter. Det er ikke mye. Vi har ingen store teknologi- og utviklingsprosjekter i dag, som vi kan høste av om 10-15 år.

Mange problemer av nasjonal interesse overlates dermed til selskapene. Staten, som er den største eieren på norsk sokkel, ser ikke ut til å bry seg om å være med å styre utviklingen lenger, sier Gunnar Sand.

Det sitter en aldrende mann på sitt kontor på Gløshaugen. Forskeren og nyskaperen Einar Brendeng hviler ikke på sine laurbær. I tillegg til aktivitetene rundt LNG har han de siste ti årene vært spesielt engasjert i å utvikle nye produkter i samarbeid med kunder. Gründere med lovende ideer har fått hjelp av hans spisskompetanse. Det har resultert i nye produkter og løsninger. Kan vi lære noe av hans historie?

Tekst: ANNE LISE AAKERVIK

Research: Nina Tveter, Åse Dragland, Elin Fugelsnes og Arne Asphjell