Manisk måling

En tid tilbake ble nasjonen Norge IQ-testet. Vi fikk solid informasjon om at drikkfeldige trøndere på 70 pluss er de smarteste, at å ikke trene, ikke røyke og ikke lese VG er sunt for hjerneaktiviteten. Stemmer du Venstre og ikke liker kongehuset i tillegg, kan du begynne å kladde på søknaden til De Intelligentes Forbund. I de tusen hjem satt barn og gamle tanter og frydet seg over at kjendiser og politikere tross alt kom ganske dårlig ut av det. Hjemme satt også Kristin Clemet, som visstnok ikke våget å delta fordi vinnerens IQ skulle offentliggjøres. Ikke rart en statsråd som er så opptatt av måling av kvalitet i utdanning og forskning, blir svett på ryggen av noe så viktig og presist som en IQ-test. Ikke rart, for det er selve Vestens suksesshistorie hun rører ved.

*
Europeerne lærte seg kvantifiseringens kunst rundt år 1300, da vi bygget den første mekaniske klokken – og kanonen, naturligvis. Da ble folk tvunget til å tenke tiden og rommet som oppstykkede og avgrensbare enheter (hvordan skulle man ellers få kanonkula til å treffe de riktige hodene). Så fikk vi navigasjonskart til sjøs, perspektiv-maleriet og regnskapsføringen. Siden den gang har Vesten vært manisk opptatt av telling og måling, spør bare dem som kom ut for geitekillingen som kunne telle til ti.

*
Da forskerne i det fjortende århundre begynte å tenke på fordelene ikke bare med å måle størrelse, men også mer uhåndgripelige kvaliteter som lys og varme, bevegelse og farge, tok de sats og ville gjerne også kvantifisere kvaliteter som dyd, visshet og nåde. Ja, hvorfor ikke? I dag oversvømmes vi av alskens ulv i geitekilling-klær og mørkemenn med målebånd. Evalueringer, kontrollører, revisjoner, overvåkere og ikke minst kvalitetssikrere. Organisasjonene har moralske regnskap og måler sin intellektuelle kapital, og skal du bli leder, må følelsene tallfestes i EQ. Vi har investeringsmål, moralmål, produktivitetsmål, HMS-mål og fotballmål. Den innbitte tallfestingens (innbilte) presisjon målbinder de mange målløse blant oss.

I middelalderen dyrket man omtrentlighetens kunst, opererte mer med tidsbredder enn tidspunkter og var høyst uinteressert i å måle noe som helst. De gamle europeerne levde i et daglig, og ikke et så rent lite angstbitersk, drama rundt frelse og fortapelse, mens vi i dag har avskaffet alle drama og opphøyet pengene til Gud, regnskapsføreren til sønn og dyrker presisjonen som den hellige ånd. Vi kjenner prisen på alt men ikke verdien av noe. Pornopung eller ikke, tekniske studier gjør deg aldri til en stor elsker.

*
Da Nick Cave vant pris i MTV Music Awards, nektet han å motta prisen med omtrent følgende kommentar: Jeg støtter ikke noe arrangement som bygger på den vanvittige idé at man kan konkurrere og måles i musikk. Hver lørdag kan det trofaste NRK-publikum se musikalske kunstnere måles og veksles i klingende mynt på direkten med Dan Børge.

*
Middelalderen var et univers av kvalitet, ikke kvantitet. Vesten i dag er motsatt, besatt av kvantitet og skranten på kvaliteter. Med denne kvantitetsreformen på 1300-tallet, som naturligvis også er det rettmessige navn på Clemet sin reform, startet også vårt teknologiske og økonomiske løft. Noen vil vel også si fundamentet for vårt demokrati. Fra å være kvalitetsbevisste barbarer vinglende i verdens utkant hengende i Guds snøre, til med makt og metermål trekke himmelen ned på jorden og bevege oss til dens midte. Hvorfor det skjedde, er en gåte. Hvor presise de enn er, våre dyrebare måleinstrumenter, svarene åpenbares neppe i en IQ-test eller tusen.

Emil Røyrvik

EMIL RØYRVIK (31) er utdannet sosialantropolog ved NTNU. Han er forsker ved SINTEF Teknologiledelse, der han arbeider med læring, kunnskap og kultur i arbeidslivet.