Varm Winther

Svein Winther (46) synes at Sintefs visjon «Teknologi for et bedre samfunn» bør eksporteres til Afrika.

Av Åse Dragland
Foto: Rune Petter Ness, Montasje: Raymond Nilsson

Latteren hans høres i gangene. Den kvikke replikken smeller til og løser opp stemningen i de mest seriøse forsamlinger. Svein Winther liker å bygge broer mellom ulike miljø og dra i gang prosjekt på tvers.

Trass i at arbeidsfeltet hans er optiske målesystemer og materialfysikk, engasjerer han seg sterkt i andre arbeidsfelt og har et utall baller i lufta til enhver tid.

Som nå når han prøver å få til et samarbeid mellom Norad og ledelsen i SINTEF. Det har allerede vært samtaler med direktør Tove Strand, og flere vil det bli. Tanken er å bidra til SINTEF-lignende institusjoner i Afrika, basert på kunnskap og erfaring fra den norske forskningsstiftelsen.

Kom Afrika-ideen flytende på ei fjøl?
Nei, det er ingen ny tanke å eksportere SINTEF-modellen ut til u-land. Vi har flere institutter som har jobbet med dette i årevis og lagt den faglige grunnen for bistand i land som trenger å bygge seg opp, blant annet i Makedonia.

Men i stedet for å handle fra prosjekt til prosjekt, var vi en liten gjeng idealister som ønsket å ta SINTEF-hatten på og tenke i litt større målestokk. Ingen enkeltavdeling i SINTEF kan bygge opp en institusjon i Uganda, det må være stor- SINTEF som gjør dette.

Hva er det med dette som trigger deg?
For det første kan jeg ikke tenke meg en bedre praktisering av slagordet vårt «Teknologi for et bedre samfunn». U-land har en fattig, ikke skolert befolkning, men også universiteter eller høyskoler der kompetansen sitter.

Det handler om å få menneskene her til å gjøre noe fornuftig for landet og hjelpe industrien rundt seg. En slik modell er det SINTEF etterlever. Vi er gode på å drive oppdragsforskning og bygge norsk industri. Derfor må vi lære dette bort til andre. U-landene må selv utvikle sine egne institusjoner; vi kan bare komme med de gode rådene.

Du har allerede lært en del afrikanere prosjektledelse?
Ja, prosjektlederkurs i Harare er absolutt det morsomste jeg har gjort. Jeg har i mange år lært nyansatte i SINTEF om forløpet i et prosjekt: oppstart, kundeforhold, kontraktskriving etc. Men det ble mer fart i sakene da jeg ble oppringt for å kurse seks afrikanere tilsatt på et forskningsinstitutt i Zimbabwe.

Neste gang var det ti, og så kom forespørselen om jeg likså godt kunne dra ned til Harare i Zimbabwe for å delta i et større Noradprosjekt. Forskjellen mellom å kurse afrikanere og nordmenn kan knapt beskrives. Der nordmenn gjør feil og tråkker i salaten, danser afrikanerne i salaten.

Du regnes som en brobygger på flere plan i SINTEF. En person som drar på tvers. Blant annet har du nå blitt overflyttet som forskningssjef fra et institutt til et annet for å samle fotonikk- og optikkmiljøet i organisasjonen?
Ja, i dag er dette miljøet spredt på tre ulike avdelinger. Men kunden bryr seg jo ikke om at profilen varerier litt fra avdeling til avdeling, de vil bare ha en løsning. Nå jobber jeg med å få til en enhet som i alle fall har felles marked, salg og økonomistyring.

I tillegg reiser du ut på skolene og jobber for rekruttering av ungdom naturvitenskapen?
Ja, jeg er en av flere forskere som ønsker å øke interessen for realfag.

Derfor lager vi populærvitenskapelige foredrag for elevene. For meg innebærer det å rigge opp en bråte med lasere ute på skolene og fortelle elevene hva en laser egentlig er. Jeg bruker mye tid og lite Power Point for å si det slik. Og det gjør antakelig inntrykk, for lenge etterpå er det ungdommer som sender meg e-post og «ikke ante at forskning var så spennende».

Hva er siste nytt på aktivitetsfronten?

Først og fremst å bidra til at satsingen på nanoteknologi i Norge blir en suksess. Jeg er SINTEFs representant i en liten gruppe som skal foreslå nye forskningsprogrammer. Dette er et utrolig fascinerende fagfelt der bare fantasien setter begrensning.

Dernest har jeg fryktelig lyst til å dra i gang prosjekter innen måleteknikker for idrett. Tenk deg spydkasting der vi kan måle både vinkel på spydet og krafta i kastet med videokamera. Idrettsutøveren kan få umiddelbar tilbakemelding for å justere og kunne gjøre det perfekte kast. Eller tenk på høydehopp. Ingen vet jo hvor høyt folk EGENTLIG hopper når de går over lista. Er ikke dette interessant, eller? Og Sembs fotballkamper – jeg tror han ville gitt mye for å få kampene gjengitt i fugleperspektiv slik at han kunne spole fram og tilbake og se spillernes posisjoner. Ingen sak, spør du meg!