Tekniske nyvinninger ikke nok

Det er ikke bare flere maskiner og mer subtile kjemiske stoffer vi mangler på sykehusene. Relasjonen mellom lege og pasient har plass for kvalitetsforbedringer.

Trivselen kan forbedres på en rekke områder. Vissheten om at man er godt ivaretatt og ikke glemmes i maskineriet, er en viktig rekonvalesensfaktor, skriver idéhistoriker og professor ved Universitetet i Oslo, Trond Berg Eriksen.

De som skriver om fremtiden og hva den vil bringe, skriver som regel om vitenskapelige og tekniske nyvinninger. Det er vel fordi de fleste av våre forestillinger om utvikling henter modellen fra tekniske fremskritt. Vi oppsøker fremskrittet der det er lettest å få øye på.

Derfor er det ikke uventet at de som drømmer om fremtidens sykehus, også tenker på universale gentester, mikro-PC-er, farmakogenetikk, nanokirurgi og trådløse blodsukkermålere.

Det må være tillatt å mene at slike fabuleringer kan virke enkle og umodne. Ikke fordi det som sies, er feilaktig eller usannsynlig, men de overser så mange påtrengende problemer av helt andre typer.

FORBEDRE LEGE-PASIENT-FORHOLDET

For det er vel ikke egentlig bare flere maskiner og mer subtile kjemiske stoffer vi mangler på sykehusene. Relasjonen mellom lege og pasient har plass for kvalitetsforbedringer. Trivselen kan forbedres på en rekke områder. Tryggheten for at man er godt ivaretatt og ikke glemmes i maskineriet, er en viktig rekonvalesensfaktor. Vanlig høflighet i forholdet til pasienter som en gruppe med små muligheter for selvforsvar, er en etterspurt og sjelden vare.

Det samme er behovet for informasjoner som kan sikre pasientenes aktive medvirkning til rekonvalesensen. Altfor ofte forsvinner forskjellen mellom humanmedisin og veterinærmedisin i kommunikasjonsløse rutiner. Jeg tror det ligger større gevinster og venter i den sosiale utviklingen av sykehusene som behandlingssteder enn i den tekniske utviklingen av medisinens maskineri.

DE RETTE DRØMMENE

Det ville ha vært noe mer modent å nevne den utviklingen som kan eller bør skje på slike områder. For utopier fanger. Fabulerer man tilstrekkelig lenge og intenst om en bestemt fremtid, så kommer den. «Pass deg for hva du ønsker deg» – heter det – «for du vil få det, alt sammen!» Om pasientene derfor skal få det bedre på fremtidens sykehus, må vi sørge for å fabulere videre omkring de rette drømmene.

Hva er det vi ønsker oss mer av? Hva kunne vi greie oss uten? Min overbevisning er at den tekniske utviklingen bare berører halvparten av problemene i helsevesenet i dag. Refleksjoner over sykdommen som en særlig tilstand og sykehuset som et særegent sted, etiske overveielser om menneskerett og menneskeverd, moralske øvelser i taushetsplikt og informasjonsbeskyttelse – alt dette er like viktig som nye, festlige maskiner eller piller med nye farger.

Kan man motivere bistands- og omsorgsyrkene på ideologisk vis etter at de religiøse begrunnelsene er marginalisert? Vil et helsevesen og en forsikringsbransje som ikke ser på annet enn den økonomiske bunnlinjen, kunne levere tjenester av den kvalitet samfunnet trenger?

Vil en medisin som biter på det merkelige skillet mellom selvforskyldte og uforskyldte sykdommer, kunne gjøre jobben sin? Vil den enkle tankefeilen om genetisk informasjon som angivelig lukker og låser fremtiden for den enkeltes liv, kunne forstås rett av den jevne bruker, eller vil troen på genetisk determinasjon bare utnyttes av de sterke kreftene både i politikken og i det medisinske etablissementet som ønsker forskjellbehandling og biologiske klasseskiller?

UTVIKLINGEN IKKE NATURGITT

Historien om Roar Johnsens mottakelse har flere gode poenger. De mest aktuelle er knyttet den nye alderssammensetningen i samfunnet og hva man kan gjøre med den. Bemerkningene om at pasientene trenger en hjelp til fortolkning av gentester, treffer også et viktig punkt.

Men historien har også alle Science Fiction-historiers svakheter. Den fremstiller utviklingen som naturgitt eller teknologidrevet også på felter hvor vi faktisk har et valg. Å forutsette at all utvikling er teknikk-determinert, innebærer en nedvurdering av det politiske og moralske spillerom.

Særlig problematisk blir det på felter hvor moralske hensyn og tekniske utviklingstendenser smeller sammen – som på sykehusfeltet. Her blir teknikk-determinasjon raskt til et ideologisk forsvar for selvoppgivelsen og den moralske resignasjonen. Kunsten må være å betrakte teknikken som redskap for formål som ikke hentes fra teknikkens egen bevegelse. Vi velger å benytte oss av de forskjellige redskapene, fordi vi ønsker å oppnå bestemte effekter, realisere bestemte verdier.

Den blinde utviklingen er ingen verdi. Selv om teknikken leverer forandringer som perler på en snor, leverer den ikke verdier uten at vi uttrykkelig ber om dem.

Trond Berg Eriksen