Torskebarn på billigsalg

Oppdretts-Norge produserer torskeyngel som aldri før. Men ingen står i kø for å fø videre på de skjeggete krabatene. Investorene på matfisksida har ikke ynglet like raskt som torsken.

Av Svein Tønseth

Dette nurket er et såkalt hjuldyr – babymat for oppdretts­torsken. Hjuldyr lar seg dyrke. Dermed kan oppdrettere sette torske­yngel til verden året . rundt. Foto: Tora Bardal, NTNU

Som babymat for oppdretts­torsken har de små damene gjort yngelprodusentene i stand til å sette torskeyngel til verden kontinuerlig, året rundt. Et viktig skritt, om Norge skal få til torskeoppdrett av format, ifølge Jon Arne Grøttum, fagsjef for oppdrett av marin fisk i Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening(FHL).
– Helårlige yngelleveranser har vært alfa og omega med tanke på utnyttelsen av produksjonskapasiteten i laksenærin­gas matfiskanlegg. Det blir like viktig for torskeoppdretterne, sier Grøttum.

– Fullverdig matpakke
Hildur bor i et tidligere slaktehus. Den fredete bygningen ble havbrukslaboratorium for drøyt 15 år siden. SINTEF Fiskeri og havbruk, som holder hus bak de gamle murveggene, var først ute her til lands med å dyrke levende fôr til fiskeyngel.
Min lille venninne er etterkommer av hjuldyr som kom i hus i laboratoriebygget i Trondheim i 1986. Her har mange av dagens norske produsenter av torske­yngel vært på besøk siden da – for å lære seg å fôre og stelle småkryp av hennes slag.
Som laksen lar torsken seg lure til å gyte hele året ved hjelp av lysmanipulering. Men mens lakseyngel klarer seg på tørrfôr fra måltid én, må torsken ha levende babymat.

I naturen lever torskeyngel av smådyr som vanligvis blomstrer opp kun om våren. Om disse var eneste mulige næringskilde for torskebarna, ville det bli yngelnedkomst hos oppdretterne bare deler av året. Naturens fôrtilgang kan også svinge med vær og vind. Med Hildur & co forsvinner disse begrensningene. For Hildur kan dyrkes av mennesker. I tillegg spiser hun villig det hun må for å bli sikringskost for torskebarn.
– Med riktig ernæring er disse småtassene en fullverdig matpakke for yngelen. Men får de ikke tilgang på de rette stoffene, er de ikke mer verdifulle for torsken enn et matpapir, forklarer Hildurs matmor, SINTEF-forsker Gunvor Øie. Kapitaltørke bekymrer
På sitt kontor noen steinkast unna, sitter fagsjef Grøttum med tall som viser at 17 norske yngelprodusenter var aktive i 2002, og at de i fjor fikk fram 2,5 millioner femgrams torskeyngel. Ved denne vektgrensa er yngelen forbi de kritiske fasene.

Drøyt halvparten ble alet opp med dyrkede hjuldyr som startfôr. «Produsert intensivt», på fagspråket. Resten vokste opp i to store anlegg som utnytter naturens fôrtilgang. Grøttum spår at sistnevnte produksjonsform vil bli et supplement i framtida, og at intensive anlegg vil stå for en økende andel av yngelproduksjonen framover.
2,5 millioner yngel er en dobling fra året før.

I år tilsier prognosene en ny fordobling. Men fagsjefen i FHL har ikke hatt mye anledning til å glede seg over veksten. Til det er han for bekymret over det som skjer – eller rettere sagt ikke skjer – på matfisksida. Det bygges så få matfiskanlegg at det med hans ord «blir en utfordring å få avsatt den yngelen som nå produseres». Prisen på yngelen har rast i vår.
Grøttums forklaring er at det er trange tider i laksenæringa, som i annen norsk eksportindustri. Lakseprodusentene investerer derfor ikke i matfiskanlegg for torsk i forventet grad. Grunnet laksekrisa tør heller ikke bankene satse på torsk, sukker han.
Grøttum viser til at det offentlige, representert ved SND, har gått tungt inn i mange yngelanlegg for torsk. Nå peker han på at staten frasier seg ansvaret for neste ledd i kjeden. Han understreker at han ikke ønsker subsidier, men håper det offentlige vil bidra til etablering av fond med risikovillig kapital for de som vil satse på matfisksida.
– Ellers er jeg redd at både anlegg og verdifull kompetanse på yngelsida vil falle fra. Det er tragisk om en kortsiktig nedtur i lakseindustrien skulle få slike konsekvenser.

Norske oppdrettere fikk fram 2,5 millioner torskeyngel i fjor. En fordobling fra året før. rundt. Foto: Rune Petter Ness

For åleoppdretterne var oppblomstringen et problem. Men japanske biologer merket seg med interesse at det tydeligvis gikk an å dyrke hjuldyr. I Østen har mange fiskeslag siden da blitt alet opp med hjuldyr som startfôr. Europa tok etter, blant annet med piggvar. Da interessen for torskefarmer våknet i Norge på 80-tallet, mente SINTEF-forskere det var mulig å satse likedan.
– Det var som å banne i kjerka den gangen, har en av SINTEF-veteranene fortalt. Han og kollegene forsøkte likevel – og var de første som fikk torskeyngel i tusentall til å leve opp på dyrket føde. Gjennombruddet i laboratoriet kom i 1987. Seinere inviterte SINTEF med seg Havforskningsinstituttet. I oppskalerte forsøk klarte partnerne i 1993 å fø opp en halv million yngel. De serverte dyrkede hjuldyr som startfôr, og fulgte opp med det dyrkbare krepsdyret Artemia på menyen da yngelen vokste til.
I Norge begynte de første interessentene å bygge yngelanlegg for torsk etter intensivmodellen på slutten av 90-tallet. Selskapet Cod Culture Norway, som nå eies av den internasjonale oppdrettsgiganten Nutreco, er blant de som har satset tyngst. Anlegget utenfor Bergen har en teoretisk kapasitet på 10 millioner yngel i året.

– Ennå er vi ikke i nærheten av dette taket. Vi går etter jevn vekst, og kommer i år til å produsere en million yngel, sier daglig leder Finn Christian Skjennum. Han er ikke skremt av prisfallet i yngelens spotmarked, men understreker at selskapet er heldigere stilt enn mange. – Som integrert selskap er vi sikret avsetning internt, sier Skjennum.

Sex kun i nødsfall
En godværsdag drar jeg over Trondheimsfjorden for å besøke slektninger av Hildur. I svære plastkar på Stadsbygd i Fosen har hun mange av dem.
Ved fjorden ligger et moderne næringsbygg, bygd i sjøhusstil med smårutede vinduer og fasadeplater av profilert, dyprød aluminium. I entreen lukter det saltvann. På kontoret innafor venter Børge Søraas med nytrukket kaffe. Han er daglig leder i Fosen Aquasenter, en lokal bedrift som driver intensiv produksjon av torskeyngel – med SINTEF i rollen som driftsansvarlig i oppbyggingsfasen. SND ville ha det slik.

Stolt viser Søraas vei gjennom larve- og yngelavdelingene. I svære glassfiberkar i det høyloftede bygget vrimler det med torskebarn i ulike aldere. Bedriften har satt torskeyngel til i verden i fire etapper siden oppstarten i fjor. Med lastebil gikk den første gruppa til en matfiskprodusent på Trøndelagskysten i mars. Der skal ungtorsken vokse videre i sjøen – med oppdrettlaks som naboer. Totalt forventer bedriften å sette knapt 300 000 yngel i sjøen år. Anlegget er dimensjonert for en produksjon på fem millioner yngel.

Søraas legger ikke skjul på at han kunne vært prisnedgangen foruten. Han sier han er innforstått med at yngelprisen på sikt må enda lenger ned. Men i startfasen hadde han håpet på høye priser. Han utelukker imidlertid ikke at prisfal-let kan slå positivt ut.
– Kanskje er yngelen nå så billig at den lokker investorer ned fra gjerdet og får dem til å satse på matfiskanlegg, undrer Søraas.
Han åpner døra inn til bedriftens fôrkjøkken. Jeg går opp ei tretrapp og ser ned i et svært plastkar. Luft og oksygen som føres inn nede i karet, får det til å boble i ei tynn, gråbrun suppe. Her bor Hildurs slektninger.
– Rundt 1,8 milliarder av dem bare i dette karet, opplyser røkter Helen Helgesen.

Karet rommer et rent kvinnesamfunn. Så lenge alt er bra i hjuldyr-kulturer, er det hunndyr i alle eggene. Først hvis noe går galt, legger de små dyrene en annen type egg. Noen blir en ny sort hunndyr. Andre blir hanndyr, som kun har kjønnsorganer. De lever bare noen timer, og har én oppgave: å formere seg. Resultatet blir såkalte hvile-egg, som i naturen kan ligge nedgravd i flere år i påvente av bedre forhold.
– Hjuldyr har sex kun i nødsfall, forklarer SINTEF-forsker Gunvor Øie, som er med på turen til Fosen.

Utfordringer gjenstår
I plastkaret spiser Hildurs slektninger brødgjær, algepasta og fettstoffer fra små marine dyr. Røkterne som omgir dem har nok å gjøre. Underveis til yngelens «matfat» tappes hjuldyrene over i mindre kar, der de godgjør seg på utvalgte fettsyrer det siste døgnet. På vei inn og ut av disse karene må hjuldyrene vaskes i siler for å få bakterier unna. Røkter Helen og kollegene avslutter syklusen med å bære det nyvaskede fôret over til yngelen i bøtter. Siste skiftet avsluttes ved midnatt.
– Vi er gardbrukere, og vant til dette med fôring, vi, smiler Helen.
I naborommet dyrker bedriften det lille krepsdyret Artemia, som yngelen får når den har vokst fra babymaten, og før den er stor nok til å få tørrfôr. På vei ut av «kjøkkenrommene» snakker oppdretter Børge og forsker Gunvor om utfordringer som ennå gjenstår ved intensiv-drift: Håndteringen av det levende fôret må automatiseres, og tettheten av hjuldyr per milliliter vann må opp, for å øke lønnsomheten.

Gunvor Øie advarer alle mot å tro at alle problemer er løst når det gjelder intensiv produksjon av torskeyngel, selv om det har gått glatt til nå. Hun spår at sykdomsutbrudd vil komme etter hvert som tettheten i produksjonkarene vil øke.
– Men denne næringa har nådd langt på kort tid. Derfor er det håp om at problemer kan ryddes relativt raskt av veien, sier hun.
Gjennom et vindu ser jeg fjæra der Stadsbygdas fiskerbønder rustet seg for å ro til Lofoten i gamle dager. De ble udødeliggjort av Johan Bojer i «Den siste viking».

– Nå er Lofoten kommet hit i stedet, sier Børge Søraas.
Det er Hildur & co sin fortjeneste.