|

| Ansvarlige redaktører: |
 |
Anne Katharine Dahl, NTNU |
 |
Gunnar Sand, SINTEF |
| Redaktør SINTEF: |
 |
Åse Dragland |
| Redaktører NTNU: |
 |
Jan Erik Kaarø og Nina E. Tveter (daglig
red.) |
|
Best med ball
Nå kan fotballspillerne legge ned veto mot upopulære intervall-treninger.
Ballen gir like effektiv kondisjonstrening.
Av Tore Hugubakken
Når fotballsesongen sparkes i gang om våren, er det ikke
lite trening de beste spillerne har lagt bak seg gjennom vinteren. Særlig
legges det vekt på utholdenhetstreningen, den som skal bidra til
at spillerne holder koken i nitti minutter.
Intervalltrening med høy eller maks intensitet over kort tid
som «doggies», eller langkjøring er lenge blitt
sett på som den beste formen for utholdenhetstrening. Ikke alle
fotballspillere er like begeistret for slik trening uten ball. Likevel
har metoden vært praktisert uten særlige motforestillinger
i mange år. Nå viser imidlertid ny treningsforskning at det
finnes fullgode alternativ til intervalltrening for å bedre kondisjonen.
Og det inkluderer det kjæreste fotballspillerne har lærkula.
Kondis med kule
Forskerne Jan Hoff og Jan Helgerud har lenge ment at trening med ball
også er svært effektivt. Nå har de fått dokumentasjon
på sine antakelser.
De har sammenlignet oksygenopptaket til godt trente førstedivisjonsspillere,
både når de driver intervalltrening på tredemølle
og når de trener med ball. Konklusjonen er at både five-a-side-
trening og spesielle dribleløyper med ball gir like stor effekt
på utholdenheten som den gode, gamle intervalltreningen gjør.
Five-a-side
Five-a-side er småspill på en avgrenset bane og med fem spillere,
inkludert målmann. Færre spillere på banen gjør
at hver enkelt blir mer aktiv.
I studien ble flere baller plassert i hvert mål slik at en raskt
kunne sette i gang nytt spill når ballen gikk utenfor målet.
Da unngikk en pausene. To ekstra spillere på hvert lag ble plassert
som vegg, slik at en også her unngikk avbrytelser i spillet.
Men for at denne treningen skal være effektiv nok, fant forskerne
ut at det var nødvendig med en aktiv trener som kunne piske opp
innsatsen.
Dribleløypa best for de beste
Den andre balløvelsen forskerne testet ut, var ei spesialdesignet
dribleløype. Her måtte spillerne forsere både kjegler
og hekker mens de førte ballen. De måtte også følge
et nøye angitt løpemønster. Testene ble utført
med to ganger fire minutters intervaller. Også her ble sluttresultatet
at denne treningen var like effektiv som en intervalltrening.
Forskerne fant videre ut at spillere som hadde den beste utholdenheten
i utgangspunktet, ikke hadde like stor gevinst av småspillet med
ball som de med litt lavere utholdenhet. For de aller best trente spillerne
anbefalte forskerne spesielt dribleløypa. Denne viste seg å
være mest effektiv for denne gruppa.
Faktorer for utholdenhet
Det er tre fysiologiske faktorer som er avgjørende for en utholdenhetsprestasjon:
maksimalt oksygenopptak, melkesyreterskel og arbeidsøkonomi.
Maksimalt oksygenopptak er et mål på musklenes evne til å
ta opp og bruke oksygen i energiproduksjonen. Dette er den viktigste faktoren
for utholdenhet, og det er denne forskerne har testet ut. Målet
med utholdenhetstrening blir dermed å øke kroppens evne til
å ta opp og utnytte oksygen ved hardt fysisk arbeid. Mest effektivt
blir det når arbeidsintensiteten er høy med trening like
over og rundt nivået hvor det forbrukes mer oksygen enn det tas
opp. Den mest effektive pulssonen er 85-95 prosent av maksimal hjertefrekvens.
Kontakt ved NTNU: Jan Hoff
Institutt for sirkulasjon og medisinsk bildediagnostikk
Tlf: 73 59 17 79
E-post: jan.hoff@medisin.ntnu.no
|
|