Tema: KVOTENE KOMMER

Verden forbereder seg på kvotehandel fra 2008 for å få ned utslippet av klimagasser. Her hjemme tjuvstarter vi med utslippskvoter i 2005 - til protester fra industrien. Vil tusener av arbeidsplasser forsvinne? Eller vil dette gi Norge en sjanse til å utvikle en levedyktig, grønn industri?

Gruer ikke for regnskapets time

Illustrasjon: Visual Knowledge AS

En kraftig sluttspurt må til om Norge skal klare sine Kyoto-forpliktelser. Men miljøvernministeren frykter ikke at Norge skal sprekke i oppløpet. Til Gemini sier Børge Brende at han ser det som "absolutt realistisk" at Norge når sine mål.

Med "business as usual" vil Norge slippe ut drivhusgasser tilsvarende 61,1 millioner tonn CO2 i 2010, ifølge Statens forurensingstilsyn. Dette inkluderer ikke utslipp fra eventuelle gasskraftverk. Skulle vi innfridd våre Kyoto-forpliktelser kun på hjemmebane, måtte vi vært nede i et årlig utslipp på 52,5 millioner tonn i perioden 2008-2012. Gapet er 8,6 millioner tonn CO2-ekvivalenter, nesten så stort som det årlige utslippet fra vegtrafikken i Norge (beregnet til 9,6 millioner tonn for 2000).

Gemini: - Er det realisme i at Norge kan bidra til et slikt kutt på så kort tid? Hvor mye skal vi ta gjennom hjemlige tiltak, og hvor mye kan vi "kjøpe oss fri fra" her hjemme ved å handle kvoter ute?

Brende: - Ja, det er absolutt realistisk at vi når våre mål. Gjennom regjeringens tilleggsmelding til klimameldingen har vi lansert tiltak som vil kunne redusere utslippene med 6 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Blant de viktigste er et tidlig kvotesystem for klimagassutslipp fra industrien, kraftforsyning til sokkelen fra land, redusert bruk av fyringsolje og tiltak i avfallssektoren.
- Dette er tiltak som skal settes i verk før Kyoto-perioden begynner i 2008, og vil bidra til at vi nærmer oss det tildelte nivået allerede før forpliktelsesperioden begynner. Norge vil oppfylle sine Kyoto-mål gjennom en kombinasjon av ytterligere tiltak i forpliktelsesperioden og internasjonal kvotehandel.

- Sem-erklæringen slår fast at en vesentlig del av utslippsreduksjonen som må til for å oppfylle Norges forpliktelser, skal skje gjennom nasjonale tiltak. Kyoto-mekanismene, herunder internasjonal kvotehandel, skal være et supplement. Kvotehandel bidrar til at vi vil foreta de globale utslippsreduksjoner som gir størst kutt for pengene. Kvotehandel er altså ikke å "kjøpe seg fri". Men etter regjeringens vurdering vil det være i Norges egen interesse å gjennomføre egne utslippsreduksjoner, fordi vi da vil stå bedre rustet til å møte strengere utslippskrav senere.

Gemini: - Regjeringen Stoltenberg la opp til forhandlinger med prosessindustrien om utslippsreduksjoner fram til 2008. Hvorfor vil ikke dere ha frivillige avtaler?

Brende: - Etter vår vurdering vil et kvotesystem gi større sikkerhet for at det faktisk vil bli gjennomført utslippsreduksjoner, enn bruk av frivillige avtaler. Vi mener også at effektiviteten i et system basert på markedsmessige betingelser vil være bedre enn et frivillig avtalesystem. I det tidlige kvotesystemet vil regjeringen tildele vederlagsfrie kvoter basert på historiske utslipp og i samsvar med ambisjonsnivået for systemet. Kvotesystemet behøver derfor ikke medføre større kostnader for industrien enn en frivillig avtale med samme ambisjonsnivå. Derimot vil kvotesystemet gi økt fleksibilitet i gjennomføringen av nødvendige tiltak, fordi virksomheter som investerer mye og oppnår store reduksjoner, kan selge kvoter.

- Regjeringen ønsker en dialog med industrien om den videre utviklingen av kvotesystemet. Spesielt blir det viktig å få til en tildeling av de vederlagsfrie kvotene som ikke slår skjevt ut for de kvotepliktige.

Gemini: - Kommer regjeringen til å øve påtrykk på andre land med tanke på innføring av tilsvarende tiltak, slik at industrien i land som vi konkurrerer med, blir underlagt samme type krav?

Brende: - Vi ønsker at Norge skal være en pådriver i klimaspørsmål, men vi er ikke alene om å innføre et tidlig kvotesystem. EUs forslag til direktiv om kvotehandel for drivhusgasser tar sikte på oppstart i 2005. I tillegg har Danmark og Storbritannia allerede satt i gang nasjonale kvotesystemer, og i Nederland og Sverige arbeides det med å utforme egne, nasjonale kvotesystemer som skal tre i kraft senest i 2005.

- EUs kvotedirektiv vil få stor betydning for norsk klimapolitikk. Det forslaget som foreligger, er ikke på alle områder tilfredsstillende for Norge. Fordi vi har en annen utslippsstruktur enn EU, vil forslaget dekke maksimalt

30 prosent av utslippene i Norge. I tiden framover vil det være vesentlig for Norge å påvirke EUs behandling av direktivforslaget. Dette vil skje gjennom kontakt med de relevante EU-institusjonene, blant annet en egen arbeidsgruppe for kvotespørsmål i EU, der også Norge kan delta, og ved direkte kontakt med de enkelte medlemsland.

Gemini: - Å betale overtredelsesgebyr blir et alternativ til egne tiltak eller kvotekjøp for bedriftene. Hva vil størrelsen på gebyret bli, og hva vil pengene gå til?

Brende: - Det er ikke bestemt hvor stort overtredelsesgebyret skal være, og det vil ikke bli avgjort før lovforslaget om kvotesystemet legges fram. Når gebyret skal fastsettes, vil vi se på tilsvarende ordninger i andre land - ikke minst dersom vi velger å knytte oss til andre lands tidlige kvotesystemer. I det danske kvotesystemet er overtredelsesgebyret 40 danske kroner per tonn CO2, mens i forslaget til EU-direktiv er det tilsvarende gebyret satt til 50 euro (ca. 400 kroner).
Da Stortinget behandlet tilleggsmeldingen om klimapolitikken, gikk flertallet i energi- og miljøkomiteen (representantene fra regjeringspartiene og SV) inn for at statens inntekter fra overtredelsesgebyret i det tidlige kvotesystemet skal tilbakeføres til industrien i form av støtte til miljø- og omstillingstiltak, eller forskning på miljøteknologi.

Gemini: - Ingen vet hva det vil koste å kjøpe kvoter i et innenlands kvotesystem. Risikerer vi kvotepriser som etter hvert blir så høye at Norge blir et land uten industribedrifter?

Brende: - Nei, kvotesystemet skal ikke være noen trussel mot industrien. Selv om det vil skjerpe klimavirkemidlene overfor industrien, er systemet skånsomt utformet. Kvotene skal tildeles vederlagsfritt innenfor utslippstaket, og overtredelsesgebyret og muligheten for å handle Kyoto-kvoter i utlandet vil være viktige sikkerhetsventiler som vil hindre en for høy kvotepris. Klimakostnadene for industrien i det tidlige kvotesystemet fra 2005 til 2007 skal ikke bli så høye at de medfører nedleggelse av virksomhet som vil være levedyktig i Kyoto-protokollens forpliktelsesperiode fra 2008 til 2012.

Gemini: - Er reduserte utslipp av klimagasser forenlig med fortsatt velstandsutvikling i Norge?

Brende: - Ja. Utviklingen i vestlige land de siste tiårene har vist at økonomisk vekst lar seg kombinere med reduserte miljøutslipp. Energiintensiteten i økonomien - energibruk per enhet brutto nasjonalprodukt - har også gått ned i de fleste industriland.

- Å redusere utslippene av klimagasser vil isolert sett vanligvis koste noe i form av utgifter til rensetiltak, innføring av mer miljøvennlig teknologi, omstruktureringer osv. Men de langsiktige kostnadene av å ikke gjøre noe - og dermed møte konsekvensene av klimaendringene - vil sannsynligvis være langt høyere.

Ti år med CO2-avgift
CO2-avgiften har ikke redusert CO2-utslippene i Norge. Men økningen av utslippene har bremset opp siden den ble innført.
Statistisk sentralbyrå (SSB) har forsøkt å regne ut nøyaktig hvor stor effekt CO2-avgiften har hatt på utslippene av klimagasser her i landet. Beregningene viser at utslippene av CO2 - den viktigste klimagassen - økte med 18,7 prosent fra 1990 til 1999. Uten noen CO2-avgift regner SSB med at CO2-utslippene ville ha økt med 21,1 prosent i den samme perioden.

Siden 1991 har CO2-avgiften vært Norges viktigste virkemiddel for å bremse utslippene av klimagasser. Sammen med Sverige har Norge operert med de høyeste avgiftene pr. tonn CO2 i verden. Men i likhet med mange andre europeiske land, har Norge unntatt mange viktige bransjer fra avgiften. Dette fører, ifølge SSB, til at CO2-avgiften har hatt liten effekt på utslippene i Norge. Men den har likevel bremset litt på den forventede økningen.

I sine beregninger har SSB inkludert en analyse, laget av ECON i 1997, som spesielt tok for seg effekten av CO2-avgiften i forhold til oljeindustrien på norsk sokkel. I 1990 stammet nesten 20 prosent av CO2-utslippene i Norge fra offshorevirksomhet. Olje- og gassektoren ble da også pålagt en relativt høy CO2-avgift.

ECON konkluderte i sin analyse med at effekten av avgiften isolert sett utgjorde en reduksjon på tre prosent i forhold til CO2-utslippet man ville ha hatt fra denne sektoren uten noen avgift i perioden fram til 1997.

Seniorforsker Erik Lindeberg ved SINTEF Petroleumsforskning AS mener avgiften har hatt en mye større effekt på offshorevirksomheten enn som så.

- Det er valgt andre tekniske løsninger på grunn av CO2-avgiften. Tiltak som redusert fakling, elektrifisering av Troll-feltet, større rørledninger, CO2-injeksjon i havbunnen og modernisering av Ekofisk har ført til en CO2-"besparelse" som utgjør rundt 15 prosent av Norges totale utslipp i 1990, sier Lindeberg.

- Uten disse tiltakene som er en følge av CO2-avgiften, og en generell våkenhet når det gjelder utslipp, ville Norges målsetting om å stabilisere CO2-utslippet blitt umulig å nå, understreker han.

Skeptisk til kvoter

Prosessindustrien hadde heller ønsket en avtale med Miljøverndepartementet enn et nasjonalt kvotesystem.

- Kvotemodellen vil bety at pengene forsvinner ut av industrien, og kanskje vil gå til tiltak i land vi konkurrerer med, for eksempel utviklingsland. Forbedringspotensialet må beholdes innenlands - vi må gjøre mest mulig hjemme, sier Ronald Fagernes, saksbehandler ved PIL - Prosessindustriens Landsforening.
- Vi synes det er et paradoks at vi som driver industri i et land med 100 prosent ren energi, skal pålegges et internasjonalt kvotesystem lenge før det skal tas i bruk på internasjonal basis, sier adm. direktør Per Terje Vold i PIL.

Direktør Vold legger ikke skjul på at industrien helst vil vente med kvotehandel til den får et globalt omfang. I perioden fram til dette skjer (2010), foretrekker PIL det de kaller en "bobleløsning". Denne innebærer at det etter avtale med Miljøverndepartementet settes et forpliktende tak på utslipp av klimagasser fra PILs medlemsbedrifter.
- Vi har bevist at dette virker effektivt gjennom klimaavtalen aluminiumsindustrien har inngått med Miljøverndepartementet, sier Ronald Fagernes.

Stortingspolitikerne hadde nok PILs synspunkter i bakhodet da de gjorde sitt vedtak om klimakvoter på tampen av vårsesjonen. Politikerne innser at det vil gi negativ gevinst for det globale klimaet og deres eget omdømme om norsk industri påføres klimaavgifter som gjør at den må legge ned og produksjonen flyttes til lavkostland med mindre klimarestriksjoner. Derfor er det i Stortingets vedtak tatt forbehold om at "kvotesystemet skal utvikles i dialog med industrien".

Kvoter er ok
- Tiltaksanalysen SFT har utarbeidet, viser at det vil være fullt mulig å oppfylle hovedandelen av de norske forpliktelsene gjennom nasjonale tiltak, sier Ingrid Bjotveit, direktør for Næringslivsavdelingen i SFT (Statens forurensingstilsyn).
- Den viser også at mange av de billigste tiltakene er knyttet til de industribransjer som skal inngå i et tidlig kvotesystem.
Vedtaket i Stortinget innebærer at kvotepliktig industri vil bli tildelt 80 prosent av utslippene den hadde i 1990 vederlagsfritt.

Det foreslås også at det legges restriksjoner på salg av kvoter dersom bedrifter legges ned.
- Derfor kan vi ikke se at det foreslåtte kvotesystemet vil bidra til ytterligere nedleggelser av norske industribedrifter, hevder Bjotveit.
- Det er heller vår erfaring at krav om utslippsreduksjoner i prosessindustrien blir snudd til en konkurransefordel, når andre land må følge etter, sier Bjotveit og legger til at Norge ikke er alene om å innføre klimatiltak.
- Det er vår vurdering at et kvotesystem er et effektivt virkemiddel for å redusere klimagassutslippene ved å sette en øvre grense for hvor store de samlede utslippene kan være, supplert med sanksjoner/gebyrer ved overtredelser, avslutter Bjotveit.

Ill: Elin Horn

Slik blir kvotesystemet

Alt etter hva som er billigst, kan den enkelte berørte bedrift:
- enten redusere sitt utslipp, slik at den holder seg innenfor kvoten,
- kjøpe kvoter som frigjøres ved at andre norske kvotebedrifter
iverksetter tiltak,
- kjøpe utslippstillatelser ved å betale for tiltak på nedlagte avfallsfyllinger,
- kjøpe utslippstillatelser ved å betale for tiltak/kvoter utenlands,
- eller betale et overtredelsesgebyr som skal brukes til miljøtiltak.

Målet er at ledige kvoter blir en vare, "framstilt" av bedrifter som kan kutte utslipp på billig vis. De vil fjerne flere kilo utslipp for hver tiltakskrone enn bedrifter som kun har dyre tiltak å ty til. Derfor blir kvotehandel ansett som
en kostnadseffektiv strategi.

Grønn kabelgevinst i det blå?
Oljeplattformer med krafttilførsel fra land kan spare Norge for store CO2-utslipp. Men ifølge forskere er det uvisst hva effekten blir for Europas samlede utslipp.

Gassturbiner som produserer kraft offshore, står for 15 prosent av Norges CO2-utslipp, og utslippene offshore forventes å øke. Derfor vil myndighetene i sterkere grad føre kraft til sokkelen i kabler fra land. Bondevik-regjeringens klimamelding sier at dette "vil kunne være et godt nasjonalt klimatiltak, men de samlede globale miljøeffektene vil måtte vurderes nærmere".

I normalår har ikke vannkraft-Norge overskuddskraft. Da gjenstår to landbaserte forsyningsmuligheter. Enten må vi importere kraft. Eller vi må bygge nye kraftverk i Norge. Her dras gasskraft med CO2-håndtering fram i stortingsmeldingen.

Ill: Elin Horn

Ved kraftimport til sokkelen blir det store miljøspørsmålet: Hvor mye vil komme fra CO2-verstingen kullkraft? Ifølge seniorrådgiver Nils Flatabø ved SINTEF Energiforskning vil dette avhenge av mange forhold, som priser og tilgang på kraft, overføringskapasitet mellom Europa og Norge, og i hvilken grad Tyskland og Polen går fra kull- til gasskraft i Kyoto-avtalens kjølvann.

- I et tiårsperspektiv vil kullkraftens andel av Europas elproduksjon sannsynligvis synke til fordel for gass. Trolig vil det samme gjelde for sammensetningen av en eventuell kraftimport til sokkelen. Vi kan beregne hva denne vil bli under ulike forutsetninger, men ingen har til nå bedt om å få dette utredet, sier Flatabø.

Slik blir CO2-utslippet fra ulike kraftkilder per kilowattime (kWh) kraft, hvis kraften skal leveres offshore (beregnet for Gemini av førsteamanuensis Olav Bolland, NTNU-ekspert på varmekraftverk):

- Dagens gassturbiner - i gjennomsnitt: 640 gram
- Elektrifisering med konvesjonell gasskraft fra Vestlandet: 390 gram
- Elektrifisering med gasskraft fra Kontinentet (lengre transport
av gass og el, mindre gunstig luft- og kjølevannstemperatur): 460 gram
- Elektrifisering med kullkraft fra Kontinentet: 1100 gram

Ifølge Bolland er små gasskraftverk på plattformen et miljømessig interessant alternativ til kabling. Gasskraft i offshore-versjon bringer CO2-utslippet ned i 440 gram per kWh, ifølge Bolland, og kraften blir i de aller fleste tilfeller billigere enn gasskraft fra land. Tre norske plattformer har slike anlegg.

Billigere CO2-fjerning

- Bygg stort, med dagens teknologi for CO2-fjerning. Det vil gjøre CO2-fri gasskraft billigere enn vi kan få til med ny teknologi, hevder norsk ekspert.

* Angir forventet utvikling ved "business as usual". Kilde: SSB og SFT.

Olav Bolland er førsteamanuensis ved NTNU og en av landets fremste eksperter på gasskraft-teknologi. I Norge og i utlandet forskes det på ny teknologi som skal gjøre CO2-fjerning fra gasskraftverk billigere. Men Bolland er mer pessimistisk enn mange andre når det gjelder kostnadskuttet som nye teknologiske løsninger kan gi.

- Min spådom er at ny teknologi kan redusere kostnadene for CO2-fjerning med 10-20 prosent, og ikke 50-70 prosent som noen hevder. Til gjengjeld vil det gå an å senke kostnadene med ca. 50 prosent ved hjelp av dagens teknologi for CO2-fjerning, bare kraftverket bygges stort nok, sier Bolland. For å innkassere denne skalagevinsten må kraftverket ifølge Bolland ha en kapasitet på 1200 megawatt - mot 400 megawatt som det er lagt opp til på Kårstø og Kollsnes.

Tidligere anslag har vist at CO2-fjerning vil fordyre strøm fra gasskraftverk på Vestlandet med 10-15 øre per kilowattime (kWh). Med et storanlegg som skissert, spår Bolland at merkostnaden i stedet blir 5-10 øre per kWh. Skal den nærme seg 5 øre, forutsetter han at fjernet CO2 blir brukt til å øke oljeproduksjonen.
- 5-10 øre er såpass lite at det burde være en akseptabel merkostnad for samfunnet for håndtering av et framtidig miljøproblem, sier Olav Bolland.

Restavfallet skal ikke på dynga lenger

Ill: Elin Horn

Klimameldingen legger opp til at restavfallet ikke lenger skal kastes på søppeldynga.
I stedet for å ligge her og slippe ut giftig metangass, skal avfallet brukes som energikilde.

Johan Hustad på Institutt for termisk energi og vannkraft ved NTNU synes dette er en riktig avgjørelse. Et forbud mot deponering vil bety mer sortering - enten sentralt eller hos forbruker. For folk flest vil forslaget også innebære større bevisstgjøring rundt avfall.

- Jo mer forbrukeren får puttet i de andre søppelboksene (aviser, plast, metall) dess mindre restavfall blir igjen, sier Hustad. - Det vil ta tid og krever en holdningsendring som må bakes inn i kulturen vår. Dagens barn lærer gjennom TV og skole hvilke bokser som skal puttes hvor i søpla.

Mulighetenes marked
Med stadig mer avfall og stadig mindre som skal deponeres, blir det muligheter for å tjene penger på foredling.

Bedriften Energos har vist verden at energi kan gjenvinnes fra avfall i små, lokale forbrenningsanlegg. SINTEF-forsker Helge Rosvold utviklet en spesialovn som gjorde det mulig å brenne restavfall, med og uten matavfall, i små og mellomstore varmesentraler og samtidig innfri strenge miljøkrav. Dermed kunne energien i avfall, alt fra rivingsrester til plast, utnyttes uten langveis transport av brenslet.

Rosvold etablerte et lite firma i 1995, som i dag har vokst til konsernet Energos ASA med 80 ansatte og med fire anlegg i drift i Norge og flere under planlegging.

I tillegg har Energos anlegg i Tyskland, og planlegger nye i Sverige, Tyskland og Østerrike.
Adm. dir. i Energos, Morten A. Berg, sier at bruk av restavfall til energi i særlig grad fører til utfasing av fyringsolje i industrien. Dette gir lavere energipriser for industrien, samtidig som den blir mindre sårbar for svingningene i energimarkedene. Energi fra avfall har også stor konkurransekraft i forbindelse med utbygging av fjernvarme.

- Vi mener regjeringen kan stille strengere krav til kommunene og næringslivet om kildesortering. Energiutnyttelse og materialgjenvinning må sees på som utfyllende virkemidler for å redusere avfallsstrømmen til deponi og for å nå klimamålene, sier Berg.

Etterlyser rettferdighet

Et bedre meteorologisk klima er ikke mulig uten at det samtidig blir et mer rettferdig forhandlingsklima mellom Nord og Sør, hevder eksperter.

Målet må bli at hver verdensborger får sin utslippskvote. Den skal være lik for alle, mener forskningskoordinator Dag Nagoda i Framtiden i våre hender. Han får følge av Jørgen Randers, styreleder i Villmarksfondet og professor i økonomiske konsekvensanalyser ved Handelshøyskolen, BI. Kåre Willoch er derimot skeptisk.

Solidaritet
Effektene av klimautslipp er uomtvistelig globale. Dette har fått en del forskere til å sammenlikne klimatiltak med den såkalte allmenningsproblematikken: Dersom felles innmark er overbeitet, og bøndene i området beslutter å redusere husdyrflokken, er jordbrukerne kollektivt avhengig av full solidaritet. Det nytter ikke om ni av ti bønder slakter ned deler av buskapen, dersom den tiende bonden ser sitt snitt til å sende flere dyr ut på beite. Konsekvensene for de øvrige ni blir da at de taper dobbelt på å være solidariske: De får færre dyr og mister dermed inntekter, samtidig som at overbeitet fortsetter og forringer beitet ytterligere.

- Solidaritet forutsetter rettferdighet, understreker Dag Nagoda. Man må føle at alle betaler sin del av hva fellestiltakene koster. Ingen må sluntre unna, og de som er med, må oppleve at tiltakene er rettferdige.

- Et problem er at man ikke selv rammes direkte av konsekvensene av eget utslipp, sier stipendiat Jørund Buen ved NTNU. Foto: Tore Oksholen

- Det er nok en viss skjevhet i hvem som rammes hardest av klimaendringene, og hvem som har mest skyld for at disse endringene skjer, sier NTNU-stipendiat Jørund Buen ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier.

- Et grunnleggende problem er at man selv ikke rammes direkte av konsekvensene av egne utslipp, sier Buen. Nord slipper ut 80 prosent av klimagasser fra menneskelig aktivitet, og representerer 20 prosent av verdens befolkning - mens Sør kan komme til å bære store deler av de økonomiske materielle og menneskelige kostnadene. Ikke minst fordi disse landene mangler infrastruktur og institusjoner til å takle klimaendringer hvis og når de oppstår.

Verdens 6. største "fotavtrykk"
Bangladesh er et av de land i verden som antas å bli hardest rammet de nærmeste tiårene. Dersom spådommene om økt vannstand i verdenshavene slår til, vil betydelige deler av landet bli satt under vann. 18 prosent av Bangladesh' areal vil bli oversvømmet ved én meters havstigning.
Norge kan komme til å havne i andre enden av skadeskalaen. Et varmere klima kan gi mer dyrkbar mark hos oss. (Forutsatt at ikke Golfstrømmen snur: Da kan vi tvert imot i verste fall gå en ny istid i møte.)

Verdens villmarksfond la i sommer fram en ny rapport som fikk navnet "Den levende planeten 2002". 144 land er med i beregningen, og det viser seg at Ola Nordmann setter verdens sjette største "økologiske fotavtrykk".

En nasjons økologiske fotavtrykk er det totale areal som trengs for å produsere den mengden fødevarer landets befolkning konsumerer; opprettholde nasjonens energiforbruk, samt gi rom for landets infrastruktur.

Det kreves store naturområder for å opprettholde vårt forbruk, så store at hvis alle verdens forbruksføtter var som våre, ville vi trengt et areal 4,2 ganger større enn Jordens.
- Rapporten viser at den nåværende verdensorden ikke er bærekraftig. Den rike verden er nødt til å gjøre noe. Dette gjelder i særlig grad Norge, sier medforfatter av rapporten, Jørgen Randers.

USA utenfor
Samtidig er det store problemet for den globale "klima-allmenning" at den største miljøsynderen - USA - står på utsiden av gjerdet.

- USAs miljøpolitikk er skandaløs, sier Kåre Willoch. - Statistikken forteller oss at energiforbruket målt mot brutto nasjonalprodukt er dobbelt så høyt i USA som i Japan. Og Japan er absolutt ikke blant de beste i miljøklassen. Men japanerne har vist at det er mulig å produsere samme velstand med et langt lavere energiforbruk. Derfor må amerikanerne snart komme på banen, sier Willoch.
Dag Nagoda i FIVH følger opp Willochs analyse med å advare mot å forvente for mye av Koyoto-avtalen.

- Kyoto-protokollen er nesten ubrukelig. Det er ikke engang sikkert at den vil bidra til reduksjoner - særlig fordi at USA ikke er med, sier Nagoda. Han ser mest betydning i avtalens prinsipielle sider.

- Det som er verdifullt med denne protokollen, er rammeverket den tilbyr. Slik sett representerer den et første skritt.

- Mener du dermed at ordningen med klimakvoter er verdiløs?

- Nei, definitivt ikke. Kvoteordningen er et virkemiddel som godt kan fungere. Men den kan komme til å bli verdiløs dersom det blir større tilbud enn etterspørsel av kvoter - USA er ikke med, og Russland og Ukraina har hatt en økonomisk nedgangsperiode etter 1990, og har dermed et overskudd av kvoter, sier Nagoda.

- I prinsippet kan kvotesystemet godt fungere, men det kommer an på taket på markedet. Hvis det strammes inn, vil etterspørselen ta igjen tilbudet.

USAs president har rett i én ting: Om vi skal unngå farlige klimaendringer, må også u-land sette i verk tiltak. Så langt har man mislykkes totalt med akkurat det, konstaterer Nagoda.

Jørgen Randers understreker at man må ha en lang tidshorisont for å kunne si at kvotesystemet skal ha merkbar effekt på miljøet.

- På lang sikt vil dette hjelpe i høyeste grad. Det sentrale nå er å få et system på plass. Det er viktigere for meg at kvotesystemet er etablert, enn at det er et godt system. Når man først har det på plass, vil det være enklere å stramme til etter hvert.

Virkelighetsgap
Nagoda tror det hersker et gap i virkelighetsoppfatning mellom u-land og i-land, og at det er en vesentlig årsak til Sørs manglende miljøengasjement.

- U-land ser på klimaødeleggelsene som et utviklingsproblem, et menneskelig problem - sult, naturkatastrofer osv. Menneskene som bor i Sør, bærer store kostnader ved vår klimapolitikk. Så lenge det er slik, er de lite interessert i å være med på våre tiltak, sier Nagoda.

Sett fra den tredje verden er det ifølge FIVH-forskeren ikke sikkert at tiltak som for eksempel Norge har pålagt seg, virker overvettes imponerende.

- Norge sier at vi har forpliktet oss til å redusere våre utslipp ned til 1990-nivå pluss én prosent. Men u-landene oppfatter dette som at vi har fått en rett til å slippe ut mer enn hva vi gjorde i 1990. Poenget er at vi, trass i frivillige pålegg, likevel slipper ut store mengder klimagasser - mye mer enn de fleste land i Sør gjør.

Rettferdighet
U-landene trenger en miljøutviklingsavtale, mener Nagoda: En avtale som sikrer den 3. verden rett til økonomisk utvikling samtidig som mer omfattende klimatiltak innføres.

- Så snart man får ratifisert Kyotoprotokollen, må man tenke neste fase, og tenke rettferdighet. Da har jeg tro på en per kapita-løsning: At hvert menneske på kloden tildeles en gitt utslippskvote. Disse kvotene kan godt være omsettelige, sier Nagoda og får prinsipiell støtte av Randers.

- I et hundreårsperspektiv vil det antakelig bli realisert. Men poenget for meg er at jeg heller vil ha på plass et ikke-perfekt system nå, enn å vente på et bedre system i morgen.

Willoch har liten tro på at en løsning som Nagoda foreslår, vil være politisk realiserbar.
- Lik kvote for alle er idealistisk greit, men praktisk ugjennomførlig. Man må legge seg på systemer som er gjennomførbare. Den håpløse motstanden mot miljøpolitikk som føres i USA, viser du hvor vanskelig dette er, sier Willoch.

Norge uviktig?
Fra næringslivet blir det argumentert med at det har liten hensikt å påføre norsk industri miljøbegrensninger, ettersom Norges utslipp er ubetydelig i verdensmålestokk. Willoch har lite sans for dette argumentet.

- Jeg synes argumentasjonen er på grensen til det umoralske. Om man føler seg som verdensborger - og det har man etter min oppfatning plikt til - kan man ikke overlate dette til de store nasjonene. Vi kan ikke med noen rett reise en internasjonal opinion hvis vi ikke vil gjøre noe selv.

- Tror du kvotehandel vil ha ønsket effekt, når USA går sine egne veier - og snart kommer en gigantnasjon som Kina for fullt?

- Jeg tror kineserne, bedre enn USA, vil være i stand til å produsere samme velstand med mindre energi. Men det ligger i sakens natur at de likevel vil forurense mange ganger mer enn USA, siden de er så mange. Dette understreker behovet for internasjonal regulering, poengterer Kåre Willoch.
Randers mener industriens problemer vil bli mye mindre dersom man velger å gå inn for en gradvis utfasing, framfor å utsette tiltakene og bli tvunget til å gjennomføre utslippene på kort tid. Randers sitter i miljøstyret i Dow Chemicals, et amerikansk kjemikonsern med 50 000 ansatte. Miljøstyret ba administrasjonen om å lage en plan for hvordan man skal redusere utslippene mange ganger Kyoto-kravene over ti år.

- Dette gjøres frivillig, fordi selskapet tror kravene vil komme uansett, sier Randers .
- Når firma som Dow Chemicals gjør det de gjør, vil det skape en situasjon hvor det på sikt ikke lenger vil være mulig å unngå slike tiltak, mener han.

Etter Johannesburg
Opprinnelig var meningen at verdenskonferansen i Johannesburg skulle vært brukt til å feire ikrafttredelsen av Kyoto-avtalen. Slik gikk det ikke. Likevel regner man med at avtalen ratifiseres om ikke så lenge. Men dette er bare begynnelsen.

- For stor teknologioptimisme

- Politikere har en for optimistisk holdning til at ny teknologi skal redusere våre utslipp i framtida, mener forskningssjef Inge Gran ved SINTEF. - Det er ikke gitt at de nye teknologiene det forskes på, vil bli billigere enn de som benyttes i dag, og det er store usikkerhetsmomenter forbundet med mange av dem.

Politikerne undervurderer omfanget av problemet, mener Gran. - Det vil være vanskelig for oss å komme opp med ny og revolusjonerende teknologi innen 2008. Dessuten tar implementering av ny teknologi tid. For eksempel vil det ta mange år å legge til rette for utvidet bruk av varmepumper, et tiltak som vil redusere behovet for gasskraft.

På lang sikt vil land som ikke tar sikte på deponering av CO2, få problemer, mener Gran. Han tror det kan bli en ny næring for Norge å ta imot CO2 for deponering i reservoarer i Nordsjøen. - Men det krever at vi utvikler en infrastruktur for fordeling av CO2 til feltene, understreker han.

Kyotoprotokollen - underveis
Som et av de første vestlige industriland har Norge ratifisert Kyoto-protokollen om utslipp av klimagasser. Men USA står utenfor.

Både Russland og Canada har signalisert at de vil ratifisere Kyoto-protokollen. Det er ventet at EU og Japan vil ratifisere protokollen om kort tid. Dermed ligger avtalen an til å bli satt ut i livet.
For at Kyoto-protokollen skal tre i kraft, må minst 55 land, herunder industriland som til sammen står for minst 55 prosent av industrilandenes samlede CO2-utslipp i 1990, ratifisere avtalen. Spørsmålet om ikrafttredelse er derfor nå utelukkende et i-landsansvar.

Kyoto-protokollen er en juridisk bindende avtale under Klimakonvensjonen om reduksjoner i utslipp av seks klimagasser. Protokollen ble vedtatt i 1997, og forplikter Norge til å begrense sine utslipp av klimagasser i perioden 2008-12 til maksimalt én prosent over utslippsnivået i 1990.
USA er verdens største klimaskurk og sto i 1990 for 36,1 prosent av i-landenes CO2-utslipp. Nå tyder signalene likevel på at avtalen vil tre i kraft. I løpet av konferansen i Johannesburg ble det klart at både Russland og Canada var klar til å signere avtalen. Det polske parlamentet godkjente avtalen tidligere i august. Dermed vil Polen kunne ratifisere Kyoto-avtalen om kort tid.

Japan fikk store innrømmelser i fjor sommer under klimamøtet i Bonn der landet krevde store fratrekk i sitt utslippsregnskap for skogtiltak. Det samme fikk Russland på klimamøtet i Marrakesh i fjor høst. Den siste innrømmelsen til russerne tilsvarer omtrent like mye som Norges totale utslipp av klimagasser i 1999.

USA blir stående helt alene utenfor Kyoto-avtalen. Australia mener det vil bli for dyrt for landet å kutte klimautslipp.

Av Svein Tønseth, Tora Saltnes, Tore Oksholen, Åse Dragland, Arne Asphjell og Nina E. Tveter