Svart protest mot hvite misjonærer

Den sosiale ulikheten mellom de svarte og de hvite misjonærene gjorde at flere afrikanske prester brøt med Misjonsselskapet. Foto: utlånt fra Misjonshøgskolen i Stavanger

De svarte zuluprestene i Sør-Afrika snøt seg i hånda i protest før de hilste på norske misjonærer. De mislikte at misjonærene overtok holdninger fra de hvite sør-afrikanerne.

- After all they are only natives. Slik kommenterte den norske misjonæren Nils Follesøe i 1930 det han anså som utidig oppførsel fra svarte prester.

De norske misjonærene i Sør-Afrika havnet i 1920-årene i klemme mellom forventninger fra den afrikanske menigheten, det hvite settlersamfunnet og den sentrale misjonsledelsen. En massiv svart protest bidro til at det ble vurdert å avvikle virksomheten på misjonsmarken, hvor det første evangeliske frøet ble sådd rundt 1850. Alvoret i situasjonen kan illustreres ved at Misjonsselskapets generalsekretær i 1929 dro ens ærend til Zululand for å mekle i striden mellom svarte prester og norske evangelister.

Den svarte protesten og de norske misjonærenes negative holdning til afrikanernes krav om geistlig selvstyre, er kjernen i historiker Hanna Mellemsethers doktorgradsavhandling. Hun har studert de norske misjonærene - med den politiske og økonomiske utvikling i Sør-Afrika som bakteppe.

Mellemsether mener å påvise hvordan misjonærenes sosiale omgang og giftemål med settlere, ubevisst påvirket deres syn på zuluene. Vellykkede forretningsmenn, hvalfangere og misjonærfamilier ble en egen norsk stamme i Sør-Afrika. Og født og oppvokst i Zululand ervervet misjonærbarna en kulturell kompetanse som ga nøkkelposisjoner i britenes koloniadministrasjon.

Ikke rasister
Til forskjell fra på andre misjonsmarker, gikk misjonsembetene i arv. Slående var det også at et flertall bosatte seg i området etter endt tjeneste. Disse aspektene bidro ifølge Mellemsether ubevisst å farge misjonærens holdninger til de svarte. Følgelig stusset de ikke over etiketten som tilsa at under kirkekaffen skulle de svarte, uansett rang, sitte på bakken, mens hvite menighetsmedlemmer ble plassert på verandaen. Men den sosiale ulikheten avfødte motstand blant en stadig mer opplyst zulubefolkning. Flere afrikanske prester brøt med Misjonsselskapet. Protestene fikk forskjellige uttrykk; alt fra offentlig agitasjon til å snyte seg i hånda før en hilste på misjonærer.

Til tross for sosial segregering vil ikke Mellemsether omtale de norske misjonærene som rasister. - Praksisen minner om rasisme, men ingen ting i de normative teoriene underbygger dette. Hun mener et evolusjonistisk kultursyn er forklaringen. Ikke-kristne kulturer var per definisjon på et lavere utviklingstrinn, og åndelig gjenfødelse ble ansett som en både nødvendig og tilstrekkelig årsak til verdslig utvikling. Misjonærene ønsket å løfte zulukulturen opp fra den hedenske hengemyr. Samtidig bar de på en paternalistisk oppfatning om "development on their own lines". Dette ga dårlige kår i et jordsmonn hvor kravet om selvstyre og sosial likhet fikk stadig ny næring. Avhandlingen er utført ved Historisk institutt, NTNU med hovedveileder professor Jarle Simensen.

Av Trond Oldertrøen

* Kontakt ved NTNU: Hanna Mellemsether
Tl.f: 73 59 64 47
E-post: Hanna Mellemsether@hf.ntnu.no