Globalisering

Som vi har sett gjennom store demonstrasjoner når verdens ledende nasjoner møtes, vekker den økende globalisering av økonomisk aktivitet sterke følelser. Friere markeder styrt av kapitalkreftenes interne logikk ser ikke ut til å gi noen snarlig løsning på klodens presserende problemer innenfor helse, utdanning og miljø, og med rimelig fordeling av materielle goder. Det er heller ikke å vente, da dette ventes oppnådd som sekundæreffekter.
Resultatene i vitenskap og teknologi har bestandig vært globalt tilgjengelige, når man ser bort fra at kunnskap temporært blir holdt tilbake for egen økonomisk utnyttelse. Vitenskapsfolk har alltid pleiet internasjonale nettverk. Disse har primært vært innen vår egen kulturkrets, USA og Europa. Størstedelen av verdens befolkning befinner seg andre steder. Vi må regne med at i fremtiden vil de befolkningsrike nasjoner dominere verdens kunnskapstilfang. Videre vil den økonomiske globalisering følges av en tettere kunnskapsmessig og kulturell globalisering. Dette krever at vi må ha en strategisk holdning til hvilke samarbeidspartnere som er viktigst for oss, hvor vi ser økonomiske relasjoner og i vitenskapelige og kulturelle relasjoner i sammenheng.
Regjeringen har pekt ut fire hovedsamarbeidsland i Asia. Dette må følges opp med ressurser også til forsknings- og utdanningssamarbeid. Den planlagte økning i forskningsinnsatsen må derfor omfatte midler til doktorstipendiater og gjesteforskere fra disse og andre land som vi ser som hovedsamarbeidspartnere. Det vil skape nettverk gjennom mennesker, og det beste resultatet får vi gjennom å satse på ungdom under utdanning. Det vil gi det sikreste grunnlag for fremtidige og varige relasjoner, økonomisk så vel som kulturelt og sosialt.

Emil Spjøtvoll
Rektor, NTNU