Norge prioriterer kunnskap - men kun i festtaler

Adm. dir. Roar Arntzen, SINTEF

Tidlig på året er det alltid hyggelig å være en del av forsknings-Norge. Sentrale politikere og ledere for næringslivet er skjønt enige om at vi må vi satse mer på å utvikle kunnskap - spesielt innen naturvitenskap og næringsrettet forskning. Dette gir meg øyeblikk hvor jeg nesten glemmer siste års budsjettbehandling i Stortinget, hvor intensjonene tidlig på året var de samme, men hvor det motsatte skjedde. Norges mål om å komme opp på OECD-nivå hva gjelder forskning og utvikling, har stått i alle forskningsmeldinger siden 80-tallet, uten at det synes å ha forpliktet noen. Om vi nok en gang skal bli nødt til å registrere at målene blir forlatt, vil vise seg.

Hvordan kan det ha seg at et velstående land, hvor nær alle innser at vi har behov for å utvikle et sterkere næringsliv, og at dette må skje ved å utvikle og anvende ny kunnskap, likevel ikke makter å samle seg rundt mer enn festtaler når dette skal settes ut i livet? En enkel ingeniør uten dypere skolering i samfunns- og menneskekunnskap finner kun ett svar - rikdomsdrevet makelighet. Pengestrømmen fra Nordsjøen gjør det umulig å iverksette tiltak som har en langsiktig inntjeningshorisont. Selv de mulighetene vi har til å øke verdiene av våre olje- og gassressurser, neglisjeres. Vår satsing på forskning mot denne sektoren er på et historisk lavmål. Midler til kortsiktig forbruk går foran. Problemstillingen er i ferd med å bli alvorlig for Norge som nasjon. Og den må adresseres med større alvor enn tilfellet har vært til nå. Forsknings-Norge kan ikke gjøre så mye annet enn å si ifra. Det er våre politikere som må omsette varslene til handling.