Renere elektronikk, takk!
Av Jan Helstad
Elektronikkavfall har vist seg å være en alvorligere forurensningskilde enn man lenge var klar over. Arbeidet med å gjøre norske produkter mer miljøvennlige koordineres av SINTEF Teknologiformidling.
 |
|
Her er endestasjonen for din gamle PC eller TV. Herfra går
de inn på et demonteringsbånd der de blir skrudd og
klippet fra hverandre slik at skal være enklere å resirkulere. |
Ved første blikk ser verken vår gamle datamaskin eller vår TV ut som noen miljøtrussel. Et plastdeksel, en billedskjerm, noen ledninger. Titter vi inni, ser vi noen svarte plastkarameller loddet fast til noen grønne kretskort, et aluminiumchassis, noen blanke aluminiumsylindre og en transformator. Rundt det hele noen flate og noen runde isolerte kobberledninger som garnityr.
Går vi disse komponentene nærmere etter i loddingene, viser de seg imidlertid å inneholde mange miljøfarlige forbindelser - særlig gjelder dette eldre utstyr. Loddetinnet burde hett loddebly siden det inneholder 90% bly. Selv om bare 5% av skrapet på våre deponier er elektronikkavfall, er det årsaken til 30% av blyet i avrenningsvannet. Gamle kondensatorer kan inneholde PCB, det finnes fremdeles brytere med flytende kvikksølv, og både deksler og kretskort kan inneholde flammehemmere som kan være skadelige både i bruk og ved destruksjon.
Baklengs film
Siden 1999 har Norge, som første land i verden, hatt en returordning med en avgift som betales ved kjøp av elektronikk. Denne avgiften finansierer en ordning der den enkelte forbruker har anledning til å levere sitt avdankede elektronikkutstyr i butikkene eller til spesielle oppsamlingsplasser - den såkalte EL-RETUR-ordningen. Dette avfallet bringes blant andre til avfallsbedriften Stena Miljø som har et "baklengs" montasje-bånd. Her skrus eller klippes datamaskinene og TV'ene fra hverandre. Etter at de miljøfarlige delene som kan inneholde kvikksølv, PCB eller kadmium er utsortert, går plast og tre til forbrenning, metaller til omsmelting og kretskort til kverning.
Billedrørene får spesialbehandling. Etter at de er punktert, deles de i to slik at den bakre delen som inneholder blyglass, samles som én fraksjon mens fronten som består av meget tykt bariumglass, går til støvsuging for å fjerne billedsjiktet som ligger som et pulver på innsiden. Alt glasset leveres til bedrifter i Tyskland som smelter om glassfraksjonene for leveranse til produsenter av bl.a. nye billedrør.
- Deres mottaker av glass i Tyskland benytter 15% resirkulert konusglass i nye rør i dag, forteller Fredrik Eide Aass som er avdelingsleder hos Stena Miljø AS på Klemetsrud i Oslo. - Målet er å komme opp i 50%.
Gjenvinning på høyest mulig nivå
 |
|
Avdelingsleder Fredrik Eide Aass ved Stena Miljø AS,
med glasset fra billedrør-fronter. Glasset blir sendt til
Tyskland der det smeltes om og brukes på nytt i nye billedrør.
15% av glasset i nye rør kommer i dag fra resirkulert glass. |
- De primære mål med vår virksomhet er for det første å hindre at skadelig forbindelser kommer ut i miljøet, presiserer Aass. - For det andre skal vi ta vare på ressurser. Når det gjelder billedrør, tar vi vare på 97%. Sett fra samfunnets side tenker man i fire nivåer, og det gjelder alle former for gjenvinning.
- Det beste er å bruke mesteparten av produktet på nytt - bare skifte ut enkelte deler. Dersom ikke det er mulig, må vi gjenvinne mest mulig av materialene. Det vi sitter igjen med, må vi vurdere energiinneholdet av i en eventuell forbrenning, og om det fremdeles måtte være noe igjen, går det til deponi. Noe av det viktigste på det nåværende stadium er å få tak i avfallet. I dag samles 40% av forbrukerelektronikken inn. Både bransjen og myndighetene har som mål å komme opp på 80% i 2004.
Miljøriktig produktutvikling
For å bedre informasjonsflyten i bransjen, slik at produktene i utgangspunktet er best mulig tilpasset gjenvinning, har de nordiske land startet et samarbeidsprosjekt - GreenPack. Prosjektet ledes av Institut för Verkstadsteknisk Forskning(IVF) i Sverige, og det norske brohodet er SINTEF Elektronikk og kybernetikk.
Det viktigste på lang sikt er kildeforbedring. det vil si at produktene konstrueres slik at resirkulasjonen kan skje i de øvre nivåer av dem Aass skisserer, forklarer Dag Ausen, seniorforsker ved SINTEF og leder av Greenpack i Norge.
- Samtidig må vi sikre oss at det som glipper igjennom systemet og havner på fyllinga eller i naturen, gjør minst mulig skade, understreker Ausen. - Noe av det viktigste her er å erstatte blyet i loddetinnet med mer miljøvennlige alternativ. En slik legering finnes forlengst i handelen. Det er en tinn-sølv-kobberlegering med et smeltepunkt som ligger 30 grader høyere enn de legeringene som har vært brukt til nå. Produksjonsprosessene må derfor justeres noe. EU vil sette siste frist for overgang til år 2008, men mange store produsenter, som f.eks Ericsson, har krevet at deres underleverandører blir blyfrie allerede i år.
Treghet på designnivå
- Slike isolerte tekniske endringer som nytt loddetinn vil nok gå greit. Det samme når det gjelder å finne alternative flammehemmere. Det som sitter lengre inne, er å tenke gjenvinning allerede når et nytt produkt designes. Dersom vi får en enkel atskillelse av funksjoner i standardiserte moduler, vil for eksempel datautstyr kunne brukes lenger før det går til full opphugging. Hittil har vi imidlertid hatt problemer med å få designavdelingene i tale. Det gjelder i alle de nordiske land. Vi strever med å få bedriftene til å innse at miljøtenkning fra første strek på tegnebordet vil være god butikk.
Kontakt ved SINTEF: Dag Torstein Ausen
Tlf.: 22 06 75 46
E-post: Dag.T.Ausen@ecy.sintef.no