Kompetanse som råvare

Foto: Rune Petter Ness

Vi har igjen hatt en sak om en forsker som har fått vanskeligheter med å få arbeidstillatelse i Norge etter endt doktorutdannelse. I Aftenposten kunne vi nylig lese et oppslag om norske bedrifter på jakt etter folk med IT-kompetanse i India. Enten for at de skulle fristes til å komme til Norge, eller for å sikre billig arbeidskraft til filialbedrifter i India. Spørsmålet stilles om vi er deltakere i en ny form for kolonialisme, hvor råvarene er hjernekraft.
Dette reiser et moralsk dilemma. Ved å tillate utlendinger å bosette seg i Norge etter endt utdanning eller forsøke å importere kompetanse fra andre land, skaper vi da ikke større forskjeller mellom rike og fattige land? Som nasjon som tar et globalt ansvar, burde vi ikke nøye oss med å la folk ta utdannelsen her og deretter sende dem hjem igjen? Jeg tror det siste er en like gal strategi som den som rekrutterer uhemmet. Hvis formålet er å fremme en raskest mulig global utvikling, må vi ha en balanse mellom å knytte til oss kompetente personer og bare være en utdanningsprodusent. Virkningen av utdanning og forskning i Norge blir størst hvis vi skaper stabile nettverk mot fattige land. Det er gjennom mennesker kompetanseoverføringen skjer. Derfor bør vi ha folk fra utviklingsland som arbeider i Norge og som samtidig har sterk forankring i sine hjemland. De vil skape nettverk for varig og gjensidig utvikling. Men vi bør være selektive. Dette bør primært skje på områder hvor både Norge og våre samarbeidsland har sterke nasjonale interesser.

Emil Spjøtvoll
Rektor, NTNU