Reformatoren

Av Emil Røyrvik

Kommunene er for små, og Norge er for lite. Den norske skolen bruker mye penger og får bare til middels resultater. Staten bør ta penger fra de unge og gi til de gamle. Professor Jørn Rattsø vil reformere. Men han vil ikke inn i EU.

Sosialøkonom Jørn Rattsø vil erstatte fylkene med landsdelsregioner og øke størrelsen på kommunene. Om femti til hundre år, tror han, er svenskegrensen revet. Foto: Rune Petter Ness

Med jevne mellomrom er "Rattsø" et skjellsord, enten ordet brukes av skoleorganisasjoner eller av småkommuner i distriktsnorge. Professor i sosialøkonomi ved NTNU, Jørn Rattsø, fikk for alvor denne statusen etter "Rattsø-utvalgets" NOU-rapport "Et enklere og mer rettferdig inntektssystem for kommuner og fylkeskommuner" i 1996. Rapporten viste at små kommuner i utkantstrøk er de rikeste. Skal man jevne ut velferdstilbudet, må overføringer til utkantene reduseres og bykommuner og regionssentra bør få mer av kaka. Disse konklusjonene provoserte mange. Rattsø forfølger imidlertid flere forskningsmessige retninger - og provoserer langs de fleste av dem, om det nå er velferdstjenester, kommuneøkonomi, skoleforskning eller studiet av føderalisme - altså styringsformer hvor makten er delt mellom sentrale myndigheter og andre politiske enheter.

Brukermakt

Rattsø forklarer at styringsformen i Norge skiller seg ut i forhold til andre land fordi vi har både sterk desentralisering og sterk sentral regulering.
- Desentraliseringen med sterk kontroll pulveriserer ansvaret innen velferdstjenestene, mener han. Derfor vil Rattsø ha reformer som gir klarere ansvar. Det vil i praksis si at staten og andre offentlige organer må slippe litt av kontrollen, og at kommunene må gis større økonomisk selvstendighet. Han mener også det er problematisk at velferdstjenestene i Norge er profesjonsstyrt og at brukerne derfor har liten valgfrihet.
- I dag står tilbudssiden, byråkratiet og politikerne, for sterkt i velferdsstaten. Brukerne, spesielt foreldre og eldre, har for liten valgfrihet. Rattsø spår likevel at brukerne etter hvert vil bli satt mye mer i sentrum. - Ved å snakke om reformer, utfordrer man de etablerte interessene, legger han til. Det har Rattsø selv erfart.

Kommunene mer spennende

Omlag halvparten av forskningstida jobber professoren med kommunal økonomi. Hvorfor i all verden interessere seg for kommuner?
- Jeg betrakter kommunene som mer spennende beslutningstakere enn bedrifter eller husholdninger, på grunn av at de inneholder både politikk og økonomi. Vi kan betrakte kommunene som 435 eksperimenter i beslutningsevne, og det er interessant å studere variasjonen, ulike pressgruppers rolle, og spillet med staten, sier Rattsø. Mer generelt er det studiet av føderalisme han interesserer seg for. Stat-kommune-relasjonen varierer i ulike systemer. Land som Kina, Russland og Sør-Afrika designer slike relasjoner på nytt, og forholdet stat-kommune har fått aktualitet på overnasjonalt nivå, spesielt for EU.
- Norske kommuner og EU-land har mange felles betingelser. Norske kommuner har felles valuta, fri flyt av varer og arbeidskraft, og kan ikke bruke pengepolitikk eller valutapolitikk. Brüssels håndtering av valutaunionen vil møte mange av de samme problemer som den norske staten har med kommunene, sier Rattsø.

EU svekker nasjonalstaten

Han ser det som et faktum at nasjonalstaten svekkes i dag - blant annet av EU - og det regionale og internasjonale styrkes. Det vil si at staten svekkes både ovenfra og nedenfra. Også norske regioner strever med å hevde sin selvstendighet. Et eksempel på det er at flere fylkeskommuner nå oppretter kontorer i Brüssel.
Rattsø er ikke spesielt imponert over effektiviteten i den norske kommunesektoren. Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder sysselsettingen i denne sektoren i forhold til folketallet.
- Ut fra et økonomisk synspunkt bør vi lage sterke regionkommuner, la dagens kommuner være del-kommuner, og la fylkesnivået erstattes av landsdelsregioner. Det er naturligvis ulike hensyn å ta. Det er en utfordring å få til folkestyre i større enheter. Men folkestyret har heller ikke gode vilkår med dagens oppflisede struktur og avmakt. Vi må da også gi avkall på noen av dagens fordeler, som for eksempel nærhet og oversikt. Gevinsten er en kommunesektor som ikke kommer i bakleksa i forhold til den øvrige næringsmessige og teknologiske utvikling, mener Rattsø.
Og det er ikke bare kommunene som er for små, ifølge professoren. - Økonomisk sett er Norge en liten enhet, som en bydel i en storby. Om femti til hundre år, antar han, er svenskegrensen revet.

Ikke Ole Brumm

Rattsø har blitt beskyldt for å ta fra de unge og gi til de gamle. I motsetning til mange andre velger ikke Rattsø et "ja-takk-begge-deler"-argument, og mener at det må omstilles for å møte eldrebølgen.
- På 1980- og 90-tallet har det vært dramatiske endringer i alderssammensetningen, med fallende elevtall og flere eldre. Kommunene maktet ikke omstillingen fra skole til eldreomsorg, sier Rattsø.
- Eldreopprøret var reelt, og med god grunn. Skolens krav om stadig mer penger, er jeg skeptisk til. Den norske skolen ligger i verdenstoppen i bruk av penger, men den har bare middels resultater å vise til. Samtidig som at utgiftene pr. elev har gått i været, synes skolebygg og læremidler å forfalle. Skolen har et alvorlig organisasjonsproblem, mener han.
Årsakene til den relativt dårlige norske skolen finner Rattsø først og fremst i at skolen er formet etter lærernes behov. Lærerorganisasjonene har skapt reguleringer som er ugjennomtrengelige for andre enn dem selv. Politikerne har derfor ikke maktet å styre skolene og har måttet overlate dem til lærerorganisasjonene.
- Mange politikere jeg kjenner, er svært oppgitt over dette, og våger ikke gå inn i problemstillingen. Resultatet er at folk vil flykte ut av den offentlige skolen. I Sverige har det vært sterk oppblomstring av friskoler, organisert av uavhengige lærere, foreldre og andre. Vi vil nok snart få svenske tilstander her også. Og reformer i den offentlige skolen vil presse seg fram av seg selv, mener han.

Mest kjeft fra skolene

Rattsø får slett ikke bare kjeft av småkommunene i distriktsnorge. Det er fra skole-folket skytset er kraftigst.
- Skoleforskning eller skolepolitikk er et utakknemlig område å gå inn i. Mest personlig utskjelt har jeg blitt av skoleorganisasjonene.
Dette ser han i generell forstand som en alvorlig sak. Skytset fra lærerne ser Rattsø på som et utslag av at lærerorganisasjonene føler seg truet når det settes spørsmålstegn ved det etablerte systemet. Dette tydeliggjør hvilke - og hvem sine - interesser som står på spill.
- Reformene er jo ikke til for å skade lærerne, men for å hjelpe elevene. Men lærerne må også være med. Skolesektoren er den siste reformsektoren i alle land. Lærere skulle man tro var frilynte, liberalistiske idealister, men organisasjonene har tatt makten, hevder Rattsø.

Skiller skitt og kanel

Rattsø mener at det er en viktig oppgave for forskere å samle erfaringer fra andre land og bringe dem inn i offentlig debatt. Og enten vi liker det eller ei, så er sosialøkonomien en premissleverandør i debattene som utspiller seg i maktens midte - i skjæringsfeltet mellom politikk og økonomi. Rattsø var selv én av 24 deltakere i finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersens store økonomisamråd i januar. Sosialøkonomien har fra gammelt av en sterk stilling i forhold til makten; "jerntriangelet" Norges Bank, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet. Underlig og undergravende for samfunnsutviklingen, hevder onde tunger. På akademisk folkemunne heter det seg at sosialøkonomien slett ikke befatter seg med de virkelige problemstillingene - faktisk ikke med virkeligheten i det hele tatt. Kjent er historien om de tre forskerne som strandet på en øde øy uten annen proviant enn hermetikk. Utfordringen var å få åpnet boksene. Sosialøkonomen åpnet med replikken: "Sett at vi hadde en boksåpner…" Kritikken er altså at økonomene forenkler og abstraherer seg bort fra den skitne og uregjerlige virkeligheten. Rattsø parerer:
- Forenkling er en metode for å skille det viktige fra det uviktige. Jeg tror den faglige debatt bidrar til å skille skitt
og kanel, bukkene og fårene. Det er lite trolig at et fag kan dominere såpass
over tid hvis det farer med tull.
På vei ut døren trekker vi det vi tror er en rimelig slutning.
- Du er vel EU-tilhenger da?
- Neida, økonomer i Norge er ganske skeptiske til Brüssel-modellen, spesielt fordi oljeøkonomien er vanskelig å tilpasse til valutaunionen.
- Så du er en Norges mann likevel?
- Jeg både jobber, bor og betaler tross alt skatt her da…, men for all del - Norge er alt for lite til å takle det neste årtusen, både kommunene og staten.