Det "farlige" fjernsynet

Av Lisa Olstad

I fjernsynets barndom ville Barne- og ungdoms-
avdelingen i NRK helst lage programmer som fikk barna til å gjøre helt andre ting enn å glo på skjermen.

De fleste nordmenn mellom 25 og 50 år har minst én ting til felles: På 60- eller 70-tallet, til bestemte klokkeslett på bestemte dager i uka, satte de seg mer eller mindre forventningsfullt ned foran fjernsynsskjermen for å se "Du og jeg og vi to" med Ragne Tangen. Eller "Lekestue" med Vibeke Sæther. Eller saklige "Falkeklubben", eller dødskule "Halvsju". Eller noe annet som velmenende mennesker på Marienlyst fant passende for aldersgruppen.
For vi snakker om en monopoltid, da ingen kabler eller parabolantenner forsynte den oppvoksende slekt med 24-timers i tilbud i alle farger og kategorier. Det var Norsk rikskringkasting eller ingenting.
Hva ville Barne- og ungdomsavdelingen (BUA) i NRK med programmene de laget? Hvilke målsettinger og ideologier lå bak?
Det bestemte medieviter Eva Bakøy (45) seg for å finne ut. I høst tok hun dr.philos.-graden ved NTNU, med avhandlingen "Med fjernsynet i barnas tjeneste. NRK-fjernsynets programvirksomhet for barn på 60- og 70-tallet". Her viser hun hvordan norsk barne-TV gjennom disse to tiårene forandret seg i takt med rådende ideologier.

Den lykkelige barndom

Det begynte i det små. På tidlig 60-tall ble det sendt ett program i uken for småbarnsgruppen (3-7 år) og ett for de større barna (7-14 år). Men tilbudet økte ganske raskt, og ved tiårets slutt kunne de minste - som det ble satset mest på - se barne-TV seks dager i uken.
- Det som kjennetegner perioden, sier Bakøy, er en opptatthet av ikke å skape ufred i de tusen hjem. Innføringen av det nye TV-mediet hadde avfødt mange skrekkvisjoner, og programskaperne la seg på en klar ikke-provokasjonslinje.
For småbarna begynte det med "Kosekroken". Siden kom "Eventyrstund", "Du og jeg og vi to", "Pernille og Mr. Nelson", "Pompel & Pilt", små filmer, barne- og dukketeater, leke- og aktiviseringsprogram. Det var lite ren pedagogikk og få faktaprogrammer, men mye lek, fantasi og eventyr. NRK måtte for all del bevise at fjernsynet ikke behøvde å passivisere barna, men tvert imot aktivisere til lek. Mange var også opptatt av at fjernsynet kunne bli en trussel mot litteraturen. Høytlesning av barnebøker hadde derfor høy prioritet.
- Det var lite problemorientering, lite om hvordan barn hadde det. Barndommen ble definert som en lykkelig tid. Bare ungene ble beskyttet mot verdens ondskap, gikk det greit. Vi finner mange paralleller til 50-tallets barnelitteratur, men idyllen var gjerne enda et hakk mer uttalt på TV, nettopp fordi mediet var så kontroversielt, forklarer Bakøy.

Gagns menneske

Også for de større barna var 60-tallsprogrammene klart ikke-provoserende. Men her ble det mindre dikking og mer læring. "Falkeklubben" var det store for denne aldersgruppen - en liksomklubb hvor man lærte praktiske ferdigheter. Andre programmer inneholdt hobbykurs og konkurranser, med stor grad av interaktivitet mellom programlederne og seerne. - Igjen var det viktig å bevise at fjernsyn ikke passiviserte. Det beste programmet var det som fikk barna til å gjøre noe annet enn å se på TV. Man hadde jo klart for seg, også på Marienlyst, at TV kunne ødelegge barnet, smiler Bakøy. - Selv om det samtidig rådet en optimistisk tro på at fjernsynet kunne bidra til å heve den kulturelle standard. Derfor ble det satset sterkt på dramatisering av klassikerne, som "Greven av Monte Christo", "Den sorte tulipan" og "Lille lord Fauntleroy".
De store barna skulle dessuten oppdras til samfunnsnyttige mennesker. BUA arrangerte derfor flere innsamlingsaksjoner; mange vil sikkert huske den hvor Wenche Myhre var frontfigur for innsamling til et sykehus i Gaza.

Mammaene som forsvant

1970-tallet brakte til å begynne med få endringer i småbarnsprogrammene. Man var fortsatt opptatt av å beskytte, av lek og av kreativitet. - Den største forskjellen var at programmene ble mer elegant laget, sier Bakøy.
Men programmene ble samtidig mer uttalt pedagogiske. Barne-TV skulle kompensere for manglende barnehagetilbud og åndsfattig hjemmemiljø, og gi det "underprivilegerte" barnet litt sårt tiltrengt stimulans. Dette var barnehagetanten Vibeke Sæthers store tiår, med "Lekestue" til alle tider og i endeløse repriser. Det var også tiåret for onkel Lauritz og bamsen Teodor i "Så rart". Det handlet om begrepsinnlæring, om undring over hverdagslivets mangfoldigheter, om folkeskikk og god moral.
Samtidig forsvant troen på at barn alltid har det lett og alltid bør beskyttes. 70-tallet var tiåret da skilsmissene ble mange og mammaene forsvant ut i arbeidslivet. Man innså at barn - også på grunn av fjernsynet, antok man - ikke lenger levde så beskyttet; og tok konsekvensen av dette ved å lage problemorienterte programmer, som serien om Kalle Fürsts trumpete sønn Mathis. Under kyndig veiledning av barnepsykologene Magne Raundalen og Åse Gruda Skard, for sikkerhets skyld.
Litt forsiktig politikk dukket også opp på slutten av tiåret, med temaer som naturvern, distriktspolitikk og kultur. "Stian med sekken" var et program som tok sikte på å lære barna toleranse for fremmede kulturer.

Venstrevridd

For skolebarna var endringene større på 70-tallet. De fikk egne (men ikke videre populære) nyhetssendinger - "Globus" og "Månedsmagasinet" - ut fra den tankegang at de så Dagsrevyen i alle fall, og derfor trengte bakgrunnsstoff med ord de kunne forstå.
Samtidig ble barne-TV et forum for rettigheter. En førende idé ble at BUA skulle ta på seg en slags barneombudsfunksjon. At barne-TV skulle være en stemme for norske barn, så de ikke ble oversett når politiske vedtak skulle fattes. 70-tallet var den politiske venstresidens glanstid, og barne-TV ble politisert på en helt ny måte; for eksempel ved at barn ble bedt om å uttale seg om politiske spørsmål. "Kremmerhuset" problematiserte temaet barn som forbrukere. Dramatisering av klassikerne ble erstattet med nyskrevet samtidsdramatikk, som serien om samegutten Ante. Kjønnsproblematikk, og flukten fra landsbygda, var politisk korrekte temaer i BUA. - Mange av programmene fikk kritikk for å være venstrevridde, og de var slett ikke alltid nøytrale. Jeg fant en god del politiske grunntoner, og tror mange barn ble tildelt en politisk rolle de ikke var modne for, sier Bakøy.
Mot slutten av tiåret ble programmene for de litt eldre barna - for eksempel "Lefsa" - mer lekende og programlederstilen kjappere. Men først med "Halvsju", som kom i 1979, klarte BUA å produsere et program som gikk rett hjem hos aldersgruppen.
- Jeg ser denne utviklingen som et uttrykk for at barndommen fra da av ikke bare ble oppfattet som en forberedelse til voksenlivet, men som en periode hvor barna sto i et litt opprørsk forhold til autoritetene, og skulle ha lov til det, sier Bakøy.

TV ikke viktigst

Forskeren er forsiktig med å mene noe om hva NRKs barneprogrammer på 60- og 70-tallet gjorde med de unge seerne: - Det er farlig å generalisere, og vanskelig å skille ut fjernsynet som egen faktor. Til syvende og sist er det nok skolen og hjemmet som teller mest, tror hun.
Heller ikke vil hun ha bombastiske synspunkter på om ungene den gangen så bedre eller dårligere TV enn barn gjør i dag.
- Men jeg tror kanskje de tidlige programmene ivaretok en seriøsitet i forhold til verden, en kontemplasjon og fordypning, som vi ser mindre av nå. Dagens underholdnings-TV bringer mer virkelighetsflukt enn på 60-tallet, både på godt og på vondt, mener medieforsker Eva Bakøy.