30 år med lakseoppdrett

Av Anne-Lise Aakervik

18 000 smolt plasket rundt i vannet i de flytende merdene i Laksåvika på Hitra. Året var 1970, og det norske oppdretts-eventyret var i gang.

Akkurat det visste ikke brødrene Ove og Sivert Grøntvedt, som sto på land på Hitra og betraktet de hjemmelagede merdene. De visste heller ikke at de for ettertida skulle bli omtalt som norske oppdrettspionerer. Ingen hadde forsøkt med laks i fangenskap før brødreparet gjorde det, de satset riktig den 7. juni i 1970, er det ingen som tviler på nå.

Men den gangen rådet skepsisen blant både lekmann og lærd. Professor Harald Skjervold fra Landbrukshøgskolen på Ås sa til bladet Vi Menn i 1976, "at man ikke bør bli for stor i denne næringa. Den passer best for en eller to, kanskje som tilleggsnæring."

I dag finnes det omlag 800 konsesjoner for oppdrett av laks. Og oppdretterne tjener gode penger. Det har de ikke alltid gjort. Tilbakeslagene har vært mange og "havariene" ikke langt unna. Men næringa og oppdretterne har alltid reist seg igjen.

Store tall

I 1983 produserte vi 15 000 tonn laks, mens tallet for 1999 lå på 415 000 tonn. Dagens næring har en eksportverdi på 13 milliarder kroner og mottar null kroner i subsidier. Utviklingen har vært formidabel, og ennå ser vi ikke toppen, mener ekspertene. Årsaken til at næringa samlet sett har utviklet seg i en positiv retning, er måten den har tilpasset seg forandringer på.

- "Dynamisk" er det mest dekkende ordet, sier forsker Leif Magne Sunde ved SINTEF Fiskeri og Havbruk AS. - Der andre ville gitt opp, har oppdretterne sett etter nye løsninger.

Løsningen har de i mange tilfeller skapt selv, eller de har støttet seg til forskningsinstitusjoner som ikke var sene med å følge utviklingen til den nye næringen. Stå på-viljen kom av at dette var familiebedrifter og kreative gründere med urokkelig tro på at dette var mulig. - Vi er vant til å ernære oss fra havet, der utbyttet ofte er svært så varierende. Vi har derfor en kultur som ser og tar i bruk nye løsninger, sier Sivert Grøntvedt.

Uten støtte fra forskningen har nok oppdrettsnæringa i dag vært "mager", mener Leif Magne Sunde. Det er et synspunkt Sivert Grøntvedt støtter fullt ut. - Vi hadde fra starten av et tett samarbeid med både Havforskningsinstituttet og Landbrukshøgskolen på Ås. I tillegg hadde vi oppdrettere et godt forhold oss i mellom. Vi samarbeidet og delte på tanker og nye ideer.

Det var ei næring med høy risiko. På 80-tallet kom den ene sykdommen etter den andre og slo ut anlegg på anlegg. Sykdommene tiltok i omfang etter som stadig flere fisk ble satt i samme lokalitet. På slutten av 80-tallet påførte bakteriesykdommene vibrose og kaldtvannsvibrose (den fryktede Hitrasykdommen) næringa store skader. Det gjorde også furunkulosen, som kanskje har vært den verste "fienden" av alle.

- I årene 87/88 ble det brukt hele 48 tonn antibiotika på 50 000 tonn laks i Norge. Dette var en utvikling som ikke var akseptabel. Det ble satset målbevisst på utvikling av vaksiner og forebyggende arbeid med god hjelp fra forskningsinstitusjonene, sier Sunde. Til sammenligning ble det i 1999 brukt 0,6 tonn antibiotika på produksjonene av 450 000 tonn laksefisk. Samarbeidet mellom næring og forskning har gitt resultater.

Intet uprøvd
I løpet av årene var det ikke mye som forble uprøvd i kampen mot sykdommer og parasitter. At løk skulle ha effekt på lakselus, var det vel få som egentlig trodde, men ryktene gikk, og ingen kunne la være å prøve. Det var ikke få kilo med løk som ble senket i merdene av gråtende oppdrettere med håp om å ta knekken på lusa. Men virkningen lot vente på seg.

I 1991 kom ett av de største nederlagene, da Fiskeoppdretternes salgslag (FOS) ble slått konkurs. Bedriften hadde monopol på omsetting av laks og ørret, og det lå mange "knuste" anlegg igjen etter dette. Det så mørkt ut. Men i løpet av få år var de fleste på beina igjen.

Samtidig skjedde det et generasjonsskifte i næringa. Takket være satsingen på fagutdanning gikk man gradvis fra familiebedrifter, ledet av lekfolk, til kunnskapsbedrifter.

Leif Magne Sunde har møtt oppdrettere som har hatt hele "butikken" nedskrevet i ei notisbok, oppbevart i baklomma. Det hjelper lite når man skal i banken for å få lån.

Merder, det viktigste
Historien viser at utfordringene har vært mange. På den teknologiske siden har merdekonstruksjonene voldt mye bry og nattevåk. De første merdene, kalt "Grøntvedt"-merdene, var åttekantete konstruksjoner, der hjørnene ble sammenkoblet med kraftige gummibånd for å gjøre dem fleksible. Dette var flytemerder som kunne legges nær land eller flyttes ut, alt etter behov, og var i bruk fram til midten av 80-tallet.

- Vi traff nok spikeren på hodet ved å bruke disse. Det viste seg at laksen beveget seg bedre i slike runde merder, enn i firkantete eller, i kar på land, sier Sivert Grøntvedt.

- I de første årene skulle man aller helst kunne rusle i tøflene ned til anlegget og ta en titt på fisken før middag, humrer Sunde. - Vi har vært gjennom forskjellige faser, og etter hvert kom det krav om at anlegget skulle ligge i et område som var bedre egnet til formålet.

Etter tremerdene kom plastringene, deretter enkle stålanlegg. Etterhvert som anleggene ble trukket mer bort fra viker og trange sund, og lengre ut på sjøen, gikk man tilbake til runde merder igjen. Det neste store blir havmerdeanlegg, f.eks. 100x50 meter og mer til, og her kommer både næringa og forskeren til å møte store utfordringer.

Når anleggene trekkes lengre ut, kan vi sammenligne dem med oljeplattformene i Nordsjøen. Det sier seg selv at det stilles helt andre krav til slike konstruksjonene enn merdene som benyttes i dag.

- Vi ser nå at aktører fra oljenæringa har begynt å lukte på denne bransjen. De sitter inne med kunnskap om de ekstreme værforholdene som materialer kan møte og kan derfor bidra til at større konstruksjoner også klarer seg ute i røft vær, sier Sunde.

Sikkerhet
Utfordringene på 90-tallet har vært mange. Både produksjonen og anleggene har vokst mer enn tilleggsutstyret, som f.eks. båt og kranutstyr. - Dette har bidratt til å skape usikre anlegg, sier Leif Magne Sunde. Resultatet er blant annet at oppdrettsnæringen per i dag ligger i toppen når det gjelder dødsulykker. Her må myndighetene ta sin del av skylda, mener Sunde. De har brukt for lang tid på å utforme regelverk som stiller krav til både konstruksjoner og helse, miljø og sikkerhet. For å sikre rekrutteringen er det nødvendig med økt fokus på trygge og gode arbeidsplasser.

En glad laks
- Blant de største utfordringene vi står overfor i årene som kommer, er kampen mot rømming av fisk, sier Sunde. - Et større nasjonalt forskningsprogram som fokuserer på hvordan rømming kan unngås, bør settes i gang, men allerede nå har man sett at skal omfanget av rømming reduseres, så må teknologiutvikling og holdningsskapende arbeid inkluderes, understreker Sunde. Lakselus og andre sykdommer kommer også framover til å bli en utfordring. Vi må forvente at fisk, som andre organismer, blir syk når vi kultiverer den.

- Utfordringen ligger i å legge forholdene til rett slik at næringa framstår med en klar og positiv miljøprofil, som også tar etikk på alvor, sier Sunde. - Vi må oppfylle markedets økende forventninger om at det skal produsere en glad laks, på en miljøvennlig og sikker måte. Alle skal kunne se på oss og vite at vi spiller med åpne kort.

Det er også store utfordringer på drift og operasjonssiden. For ti år siden ble det produsert 100 tonn fisk per ansatt, i dag er vi oppe i 250 tonn i året. Om fem år er tallet kanskje 500 tonn. For å få en akseptabel laksepris må vi stadig vekk effektivisere. - Fôringen må bli mer automatisert, den manuelle driften må ned, og vi må rasjonalisere der det er mulig. Det gjør vi best gjennom å teknologisere, sier Sunde. Oppdrettspioneren Grøntvedt, som har vært med siden næringa "lå i vogga", mener mye ennå er ugjort.

- Vi har ikke kommet lengre enn til konfirmasjonsalderen ennå. Det er jo på havbrukssida vi må drive utvikling i framtida. Og det beste er at vi har ei næring som er skreddersydd for kystdistriktene, fra Lindesnes til Nordkapp, fastslår han.