Miljø- og musikkentusiasten

Av Åse Dragland
Foto: Rune Petter Ness og Tor Åsmund Evjen

Han ble «kjendis»
i –93 da han hevdet
at råoljen fra forliset
av «Braer» ikke ville drive i land, men
brytes ned rundt oljetankeren. Mens husmødrene på
Jæren sto klare med plastbøttene, og forskningsmiljø talte han midt imot,
frarådde han engelske myndigheter å ta i
bruk kjemiske midler.
Tre dager etter kunne alle bekrefte at seniorforsker Per Daling hadde rett:
Oljen fra «Braer»
forble et lokalt problem.

Han sitter på pinne like innenfor døren på Avdeling for Miljø ved SINTEF Kjemi og prøver å holde av en halvtime til intervju. Dongeri- beina er urolige. Hendene gestikulerer. Blikket fyker av og til utenfor vinduet, og hodet trekkes hele tiden mot korridoren. For det er mye som skjer. Kolleger fyker inn og ut av rommet midt i forberedelsene til et unikt feltforsøk utenfor Haltenbanken.

Et høyrisiko-prosjekt der olje og gass skal slippes ut på 800 meters dyp og konsekvensene skal kartlegges. Selv har Per Daling nettopp kommet fra Stavanger der han har kurset oljeselskapene i beredskap. Han får ikke pakket ut før han snur og drar igjen.

Oljetyper
– Se på dette! Daling klasker to små glasskrukker på bordplaten foran meg. I det ene glasset merket «Gullfaksolje», ligger en brun oljefilm og duver i vannet. Når glasset skakes, deler oljen seg raskt opp i bittesmå dråper som sprer seg i vannet. Det andre glasset med olje fra Veslefrikkfeltet, inneholder en oljeklump. Den forblir uforandret når glasset ristes.

– Ulike oljetyper oppfører seg forskjellig når de havner i sjøen, konstaterer Daling. – Vi studerer og tester ulike oljetyper for oljeselskaper og myndigheter i inn- og utland. Olje fra nye felt har svært ulike egenskaper – så det er viktig å kartlegge oljen før den havner i produksjon.

I snart 20 år har Daling drevet med oljeforurensing og botemidler mot dette. På SINTEF-avdelingen har han vært en viktig brikke i oppbyggingen av et imponerende kompetansemiljø for å karakterisere og modellere oljeforurensing. Avdelingen teller et tredvetalls personer og er en sammensatt gjeng med biologer, kjemikere og modelleringsfolk. Data om biologiske effekter og kjemiske sammensetninger blir input til å lage modeller for spredning og nedbrytning av utslipp fra petroleumsvirksomheten, både regulære og ulykkes-utslipp.

Forskerne simulerer ulike typer scenarier for å finne ut hvilken beredskap som trenges. Samtlige oljeselskap er nemlig pliktig til å ha en beredskapsplan for prøveboring, prøveproduksjon og full produksjon, og Statens Forurensningstilsyn (SFT) har tilsvarende planer for eventuelle uhell langs norskekysten. Planene skal sørge for tiltak som totalt sett gir den beste miljøgevinsten.

Oljeberedskap
– Er den norske beredskapen god nok i dag?
– Beredskapen kan aldri bli «god nok», men i løpet av de siste 10-15 årene har både utslipp og ulykker blitt redusert. Det er jobbet mye på det preventive plan. Antall større utslipp fra båter har blitt færre på grunn av strengere krav til sikkerhet, men det rapporteres fortsatt inn ca. 400 små-utslipp fra offshore og båter hvert år. Skrekkscenariet er hvis en oljetanker forliste like utenfor kysten. Da ville mye av oljen kunne havne på land. Norskekysten er den eneste «oljelensen» som er hundre prosent effektiv.

I løpet av de tyve årene Daling har jobbet med oljeforurensing, har forskningsbildet endret seg mye. Bravo-utblåsingen i 1977 var et overflateutslipp fra plattform. I dag er mye av installasjonene flyttet ned på havbunnen, og det produseres allerede fra 3-400 meters dyp i Nordsjøen. En undervanns blow-out fra slike dyp vil opptre annerledes, få andre konsekvenser og sette andre krav til beredskap enn tidligere. Feltforsøket på Haltenbanken er nettopp et ledd i å finne ut mer om dette.

En kvinnelig forsker stikker hodet inn døra i all hast:
– Per, var tykkelsen på teflon-matta 20 x 20 eller 25 x 25 cm? Per Daling har svaret. Det har han på det meste her på avdelingen.

Dilemma
Som 20-åring sto han imidlertid overfor et kjempedilemma: Skulle han bli musiker, eller var kjemi og arbeid rundt oljeforurensing det riktige for han? I utgangspunktet trakk musikken mest. Unge Daling hadde deltatt i korps fra han fikk teften av noter og trakterte både klarinett og trekkspill. Han hadde sogar utdanning som kirkeorganist! I de verste valgkvalene mintes han det ene året i Gardemusikken, og hvor han hadde kost seg med å lage musikkarrangementer da han tok mellomfag i musikk ved universitetet.

Men det var et men. For det var også svinaktig interessant å studere kjemi. På begynnelsen av 80-tallet var oljeforurensing «in» som tema. Store, nasjonale forskningsprogram var i emning med fokus på effektene av forurensing. Per Daling bestemte seg for å ta hovedfag på dette emnet ved tidligere Senter for Industriell forskning (SI) i Oslo. Her eksisterte det et aktivt miljø innen oljeforurensing.

Etter hovedfaget var han «hektet». Valget var på en måte gjort, og det ble ytterligere tre år ved SI – nå som forsker. – Jeg er en uforbederlig entusiast, sier han unnskyldende. – Jeg gløder lett for det jeg holder på med.

Oppbygging av miljø
Etter å ha foretatt yrkesvalget, var veien grei: Daling fikk jobb på IKU, datterselskap i SINTEF, i 1985. Her var aktiviteten rundt oljeforurensing i den spede begynnelse, men sammen med et par andre forskere fikk han i gang en del langsiktige program rundt studier av oljeforurensing. FINA og Esso tok imot entusiastene og ga de 3-4-årige oppdrag. Ny metodikk ble bygd opp fra grunnen. Denne tok Daling med seg da han kom til SINTEF Kjemi for fire år siden, og den er i bruk på avdelingen i dag.

Over til såpe
I korridorer og møterom på avdeling for Miljø, er «dispergerings-middel» et dagligdags ord på lik linje med «ertesuppe» eller «vaskepulver». I Per Dalings munn får den lange konsonant-rekka en ekstra shwung hver gang ordet slenges ut i setningene.

– Norge har to operative metoder ved oljesøl: Mekanisk utstyr og dispergeringsmiddel. Mekanisk oljeutstyr handler om lenser for avgrensing og skimmere til å pumpe opp oljen. Her har Norge vært i front i mange år, men vi ser nå at det er vanskelig å komme særlig lengre i utviklingen. Slikt utstyr har også begrensinger i dårlig vær. Myndighetene har derfor endret mentaliteten noe og åpnet døra for at dispergeringsmidler, dvs. såpelignende midler som bryter oljen ned i vannet, kan være et godt alternativ.

– Men dette var fysj-fysj tidligere?
– Ja, og kanskje med rette siden det i den spede begynnelse forekom bruk av kjemikalier som var langt mer giftige enn dagens produkter. I dag er det utviklet nye og mer effektive produkter som kan sammenlignes med oppvaskmiddelet Zalo. De er lite giftige, lett nedbrytbare og kan være et godt alternativ til å øke naturlig nedbrytning av olje på sjøen.

Inspirator og teambygger
Per Daling synes en avdeling bør fungere som et sammensveiset team. Han vil ha humør og fellesskap mellom ungdom, teknikere, gammelkailla og sekretærer. Det er så viktig at folk fungerer bra på jobben!

– I dag kan mange forskningsmiljø lett bli preget av individualisme. Det er liten forståelse for at grupper teller mer enn summen av enkeltindivider. Selv sørger han for å «lære opp» de unge forskerne som kommer inn på avdelingen. Her blir folk flasket opp på teamarbeid og forståelsen for at man hele tiden kan spørre og få svar. Daling korrigerer ofte de unge, men evner likevel å få de med på laget.

– Kollegene dine kaller deg «Den 7ende far i huset»?
– Hmm. Ja, det er definitivt slutt på tiden da jeg var prosjektleder og kunne sitte i ro med en sak. Nå er hverdagen oppsplittet. Jeg har havnet mer i initieringsfasen. Får prosjektene i gang. Folk bruker meg som en slags konsulent, og i sluttfasen blir jeg ofte den som kvalitetsikrer produktet.

Det virker som om han lykkes. Benevnelsen «Dalingskolen» er kjent ut over Kjemi. Per Daling hentes inn på sentrale kurs i SINTEF om kommunikasjon og salg fordi han har folkelighet og entusiasme med seg i baklomma når han treffer potensielle kunder, ikke formaliteter og tradisjonelle salgsopplegg.

– Jeg liker best å ta en øl med en kunde. Skrible litt på en serviett og skape god kontakt, sier han.

Han holder høyt tempo. Kolleger er bekymret av og til. Daling liker at ting skjer fort, men mener selv han har evne til å koble av gjennom musikk. Til høsten har han sagt ja til å holde faste foredrag om oljeforurensing for ungdomsskoleelever på Vitensenteret i Trondheim. Det er viktig at den yngre garde læres opp til å ta vare på miljøet.

Musikken er så langt fra lagt på hylla. I Strinda ungdomskorps har han spilt klarinett siden 1975. I dag har han gått over til barytonsaksofon. Men er like ivrig. Han var med og stiftet SINTEF Storband i –87 og deltar fortsatt på øvelser og spillejobber. De to ungene hans er flasket opp med musikk og er aktive musikere i dag.

– Som 44-åring, er du nå sikker på at du foretok det riktige yrkesvalget den gang?
– Vel, i dag driver jeg jo med olje på jobben og musikk på fritida så jeg har jo fått både i pose og sekk. Omvendt hadde det ikke gått, flirer Per Daling før han haster ut med en halvtømt kaffekopp i handa.