Et tilfeldig spill
Av Anne-Lise Aakervik
Foto: Kenneth Aar og Nina E. Tveter
Det er en beksvart lørdagsnatt i januar. I det nye Realfagbygget ved NTNU sildrer det musikk fra høyttalerne. Under står Sigurd Saue og lytter andektig. Han har montert et musikalsk kunstverk og snart kommer kunstneren selv, Arne Nordheim, for å lytte. Men først rekker stipendiat Saue en times søvn på kontorgulvet sitt.
Det nye Realfagbygget er ikke bare fylt av formler, matematiske begrep i n'te potens og fag. Kunsten er så absolutt tilstede, i form av klanger i ørene og neonlys i øynene. I den 120 meter lange vrimlehallen i bygget henger det 32 høyttalere. Sju kuber av pleksiglass med 25 meter neonlysrør i forskjellige farger dingler ned fra taket. Hvilken musikk og hvilke lyder som kommer ut av høyttalerne, og hvilke farger som vises i kubene styres av hvor mange mennesker som er inne i bygningen og av en værstasjon på taket. Regn, vind, sol eller snø og temperatur vil sette sammen musikken som Arne Nordheim har komponert.
Bildekunstneren Carl Nesjar har laget kubene. Og Sigurd Saue, stipendiat ved Institutt for Teleteknikk på NTNU, har sørget for at musikken og lyset korresponderer med hverandre, samt stått for det tekniske arbeidet.
For Geminis del startet historien for over et år siden på ekkofritt laboratorium. Det var snø i lufta og snø på bakken. Himmelen var grå og følelsen like så. Men ikke på lab'en. På lab'en satt Carl Nesjar henslengt på en kontorstol pent plassert på gulvet, med lilla sokker og matchende genser. Ved siden av tronet Arne Nordheim i briller med blå innfatning hengende rundt halsen, et annet par på nesa. Han hadde dressjakke på, og et nysgjerrig blikk møtte mitt spørrende.
På et bord sto det en kube av pleksiglass full av bøyde og snodde neonrør i blått, rødt, lilla og gult. Fra datamaskinene i hjørnet rant det ut korte musikkstykker, merkelige lyder, fuglesang og rumlende klanger. Plutselig kvitret en liten fugl. Hører du ikke, sa Nordheim. Nå sier den «Gå hjem», eller kanskje «Ta med deg noen hjem». Han lo.
Og da kan alle studentene traske
ut av realfagsbygget, med god samvittighet, mente han kanskje? Jeg var
ikke sikker. Sigurd Saue
trykket på knappen. Den elektroniske musikken kastet seg veggimellom
og over hodene våre, siden rislet den gjennom fingrene mine. Så
kom solstrålene inn og med dem overraskende lyder som jeg ikke greide
å smake på.
Er dette en blå
tone Carl? sa Arne.
Har musikken farger? spurte
jeg.
Nei, det har den ikke, det var
de enige om, både Nordheim og Nesjar.
Men
de skal likevel få fargene til å koordinere med musikken,
på en måte.
Sigurd Saue startet musikken
og fargene igjen.
Sigurd, er dette en rød
klang? spurte Arne Nordheim.
Sigurd
visste ikke.
Så gikk vi og spiste lunsj. Kassaapparatet blippet og bloppet seg gjennom et rundstykke og en kopp kaffe. Det snakker det også, sa Arne. Hører du ikke?
God middag sier det. Arne Nordheim
smilte fornøyd.
Du skjønner, sa han,
all lyd har et budskap, den snakker til deg.
Surret
fra kantina fortalte meg iallfall at det var matpause.
Så skriver vi 14. juni, samme år. Enda en gang gikk jeg til ekkofritt laboratorium. Ute stekte sola. Temperaturen var 20 grader. Inne satt Sigurd Saue og svettet med et par øreklokker på hodet.
De mange små sekvenser som Nordheim har komponert, er satt sammen i tre lag. De lavfrekvente lydene styres av temperaturen og blåfarger.
Mellomsjiktet styres av vind og gult, og de lyseste/høyeste tonene styres av lyset og rødt. Alle sekvensene vil bli repetert i løpet av en dag, men tettheten øker med antall mennesker i huset. Og værforholdene, forklarte Sigurd Saue meg. Alt styres derfor tilfeldig, unntatt sju bestemte datoer da kjente komponister har fødselsdag.
Det dryppet musikk ut fra datamaskinene til Sigurd.
Det blir spennende å se hvordan folk reagerer på dette. Musikken som kommer ut av de 32 høytalerne vil være spredt og svak. Den skal ikke forstyrre folk som sitter og snakker, men samtidig skal det være mulig for den som vil lytte å høre hva som skjer.
Over tid kan det jo hende at folk blir lei eller bare ignorerer det hele, filosoferte Sigurd.
Jeg vil gi folk følelsen av noe. Vi møter jo publikum med dette. De slipper å oppsøke kunsten aktivt, den oppsøker folk på en måte, har Arne Nordheim sagt om intensjonene bak kunstverket.
Derfor jobber Sigurd midt på
svarte natta ei januarhelg i år. Høyt oppe i glassgården
bølger fuglekvitter og solstråletoner fram og tilbake. Nede
i vrimlehallen fyller en lavfrekvent, mediterende tone rommet. Ellers
er det helt stille.
| Gemini fakta |
|
|