Har ikke tilbud til psykiatriske pasienter

Åse Dragland
Foto: Jens Søraa

Flere norske kommuner mangler egnede tilbud til psykiatriske pasienter. Dette viser en intervju-undersøkelse foretatt av SINTEF NIS (Norsk Institutt for sykehusforskning). I rapporten forteller 35 primærleger fra Hedmark, Vestfold og Nord-Trøndelag om store kapasitetsproblemer.

Det er lenge til det er etablert en sammenhengende behandlingskjede for psykiatriske pasienter.

I nesten alle kommunene mangler det handlingsplaner og aktivitetstilbud for de psykiatriske pasientene. Flere kommuner mangler psykiatrisk kompetanse, og hjemmesykepleien blir i mange tilfeller eneste tilgjengelige støttespiller i det lokale hjelpeapparatet. Men det hersker også store variasjoner innenfor det kommunale tilbudet:

I landssammenheng regnes Vestfold å ha en "moderne" psykiatri med interessante løsninger, særlig i de større bykommunene. "Sandefjordmodellen" har f.eks. vært tema i flere landsomfattende kurs og seminarer om psykiatrisk helsetjeneste. I flere kommuner i Nord Trøndelag betegnes derimot ressurs-situasjonen som meget prekær. På tross av at det fungerer bra i noen kommuner med tilbud og oppfølging, balanserer det lokale hjelpeapparatet på kanten av hva mange vil oppfatte som forsvarlig.

Behandling hos primærlege

Formålet med rapporten fra NIS-forskerne Elin Elvemo, Knut Bergsland og Trond Krogen har vært å få synspunkter fra de 35 kommunelegene på hvordan de opplever sin situasjon og samspillet med den spesialiserte psykiatriske helsetjenesten. Etter at psykiatriske institusjoner ble bestemt desentralisert og nedbygd på midten av 80-tallet, har samarbeidet mellom den kommunale helsetjenesten (primærleger, hjemmesykepleie m.fl.) og spesialisthelsetjenesten blitt aktualisert. Målet har vært at behandlerne skulle få et sett av tilbud å spille på uten å møte forvaltningsmessige hindere mellom de to nivåene.

- I spørsmålene som omhandlet legenes konsultasjoner med psykiatriske pasienter, trakk svært mange av legene frem tidspress som en begrensende faktor til å kunne fange opp og gi et godt tilbud til disse, forteller Elin Elvemo.

- Dette er pasienter som krever mye mer tid enn en tradisjonell pasient, og et kvarters konsultasjon blir ofte svært utilstrekkelig.

Psykiatriske pasienter som ble vurdert å få et tilfredsstillende tilbud lokalt i kommunene, omfattet milde og moderate nevroser. Støttesamtalen hadde en sentral plass, gjerne i kombinasjon med medikamenter.

De fleste legene rapporterte imidlertid at de hadde pasienter det var vanskelig å gi et tilfredsstillende tilbud - både p.g.a. kapasitetsproblemer og fordi kommunene manglet psykiatrisk kompetanse i hjemmesykepleien.

Noen leger mente legens interesse for psykiatri var av stor betydning for tilbudet til pasientene:

"Interessen hos allmennpraktikeren er viktig. Det er for få som er interessert i psykiatri. Hvordan kunne takle presset på opptil 4-5 pasienter pr. time, når en slik konsultasjon vil ta en time? Mange leger velger mer prestisjefylte områder, f.eks. innen indremedisin."

Støttespillere

I alle tre fylkene ble hjemmesykepleien ansett som en svært viktig støttespiller og bærebjelke i det kommunale hjelpeapparatet. "Hjelpepleier med bred erfaring fra psykiatrien fungerer som "fotsoldat", og benyttes både til vurdering, samtale og oppfølging av pasienter," uttaler en lege i rapporten. På institusjonene har gjerne de psykiatriske sykepleierne en viktig funksjon ved utskriving. I de kommuner som ikke har psykiatrisk kompetanse, hersker det ulike opplegg for utskriving.

- Samarbeidet i kommunene synes å fungere best der det er faste og relativt hyppige tverrfaglige møter, sier Elvemo. - Noen leger mente det var nødvendig med møter minst en gang i uka omkring pasienter med psykiatriske problemstillinger. Andre syntes det var for mange møter i denne forbindelsen. Flere trakk frem hvor viktig tverrfaglighet var for å få i gang tiltak. Det ble ikke lagt skjul på at det kunne oppstå gnisninger i samvirket rundt oppfølging av pasienter og at sykepleietjenesten enkelte ganger ble "en stat i staten" som forholdt seg mer til fylket enn til kommunelegen.

Vurdering av spesialtjenesten

Primærlegene ble også spurt om hvordan de vurderte kontakten og samarbeidet med spesialhelsetjenesten. Var det enkelt å få hjelp? Kunne man raskt få overført pasienter til poliklinikk, dagbehandling eller innleggelse?

Nesten samtlige allmennleger i de tre fylkene mente kapasiteten på innleggelser utenom de akutte, var for dårlig. En Hedmarkslege sier at "Det fungerer bra når det er hyperakutt. Det er et problem når pasienten burde vært tatt hånd om etter noen dager, en uke eller to. Det hadde vært ønskelig å slippe å dramatisere."

Samarbeid og tverrfaglighet

- Vi kan slå fast at det er lenge igjen ennå før det er etablert en sammenhengende behandlingskjede for pasienter med psykiatriske problemer, sier Elin Elvemo. Hun mener samarbeid og tverrfaglighet blir hovednøklene til en bedring av tilbudet.

- Legene i undersøkelsen peker på en del viktige vilkår som må være tilstede for å klare å etablere sammenhengende tjenester. Psykiatrisk kompetanse i kommunene i tillegg til lege, er viktig. Det er også av stor betydning å ha en spesialisthelsetjeneste som er utadrettet. Hvis bare akuttpasienter henvises videre, betyr det at mange pasienter blir sittende tilbake. Dette fører til at kommunelegene må finne arbeidsformer som i størst mulig grad forhindrer eller utsetter innleggelse. Skal de greie det, må spesialistene yte bistand med å finne frem til tiltak. Jo færre akuttplasser, desto mer behov for samarbeid mellom nivåene.