Seminarer våren 2012
Hva er tid?
Foreleser: Truls Wyller
Sted: DL141
Tid: Mandag 10.15-12.00, Første forelesning blir mandag 16.1.
Forelesningene belyser spørsmålet Hva er tid? fra ulike synsvinkler: Hva er forandring? Hvilken rolle spiller tiden i menneskelivet? Er tiden relativ? Kan den måles? Hvordan forholder tiden seg til rommet? Hva er det mest grunnleggende, at ting skjer før, etter og samtidig med hverandre, eller at dimensjonene framtid, nåtid og fortid avløser hverandre? Er fysikkens tid en annen enn menneskenes opplevde tid? Finnes det tid uten bevissthet?
Undervisningen tar utgangspunkt i undertegnedes bok Hva er tid. Vi vil se på noen filosofisk interessante sider ved Einsteins relativitetsteori, og vi vil ta for oss noen av de tidsfilosofiske analysene til franskmannen Henri Bergson og tyskeren Edmund Husserl. En del tekster vil bli kopiert opp, mens disse blir å få kjøpt i Tapir bokhandel på Dragvoll:
Truls Wyller: Hva er tid, Universitetsforlaget 2011
Henri Bergson: Tiden og den frie vilje, Oslo 1990
J. B. Kennedy: Space, Time and Einstein, 2003
Platons Staten
Foreleser: Ståle Finke
Sted: D109
Tid: Tirsdager 14.15-16.00
Jeg vil denne våren avholde et seminar over Platons Staten. Denne dialogen representerer den mest grunnleggende teksten i den politiske idéhistorien, og har en omfattende virkningshistorie frem til i dag. Vi skal se nærmere på Platons oppfatning av det politiske, hvordan det politiske forholder seg til spørsmålene om god livsførsel og lykke, og hvordan den filosofiske livsførselen og også de mimetiske kunstene står i konflikt til et politisk fellesskap. Noe av det særdeles interessante i Platons tenkning om det politiske er hvordan innsikten i dets nødvendighet samtidig legger begrensninger på filosofiens frie søken etter rett livsførsel. Politisk innsikt består blant annet å kunne gi avkall på filosofiens fordring om søken etter rett livsførsel og lykke.
I tillegg fremfører Platon en grunnleggende kritikk av de mimetiske kunstene og særlig diktningen. Diktningen står i konflikt til politisk innsikt og oppdragelse i staten fordi den ikke fører frem til politisk innsikt og en fast karakterdannelse. Dermed kan ikke staten grunnlegges på dikternes mythos. Det aktuelle og interessante i Platons fremstilling er hvordan det politiske fellesskapet som realitet skiller seg ut og danner en selvstendig eller suveren sfære for utøvelse av makt, noe som foregriper nytidens tenkning. Men i det intrikate forholdet som bevares mellom filosofi og politikk utvikles et særegent syn på rettferdighet og rett livsførsel i en politisk sammenheng som gjør det politiske livet til et ethos.
I gjennomgangen av teksten vil vi se nærmere på sentrale kommentatorer som Heidegger, Leo Strauss, Martha Nussbaum og Ernst Cassirer. Seminaret vil ta sikte på en nærlesning fra uke til uke, og diskusjonen vil ta utgangspunkt i presentasjoner fra deltakerne. Alle er velkomne!
Seminaret kan tas som spesialemne med pensum svarende til både 7, 5, 15 og 30 studiepoeng. Litteraturliste vil bli delt ut ved første møte.
Liberalisme og konservativ revolusjon
Foreleser: Helge Høibraaten
Sted: D117
Tid: Onsdag 10.15-12.00, Første forelesning blir onsdag 18.1.
Denne forelesningsserien har et dobbelt sikte. Dels vil jeg føre bredt inn i "liberalisme" og "konservatisme" som tankestrømninger, dels har jeg et visst polemisk sikte. Det er ikke rimelig å regne med en liberal form for politisk tenkning før tidlig nytid, selv om antikkens sofister har vært foreslått som liberalere. Typisk liberale tenkere er folk som Locke, Voltaire, Paine, Bentham, Jefferson, Rousseau, Kant, von Humboldt, Stuart Mill, Popper, Isaiah Berlin, Rawls, Habermas. Felles for alle disse er et positivt forhold til den franske og den amerikanske revolusjon, hvis de da ikke regnes blant revolusjonenes fedre. Hvem er de konservative? Tradisjonelt skiller man mellom re-aksjonære tenkere som de Maistre og de Bonald (i tiden etter 1789) eller Donoso Cortés (rundt 1848) på den ene side, og mer moderate konservative som Edmund Bruke og Hegel på den annen. Uvanlig er det ikke å forlenge de reaksjonære inn i "den fascistiske epoken", med representanter som Carl Schmitt i Tyskland og Giovanni Gentile i Italia, Schmitt drar denne linjen markant selv. Samtidig er det likevel vanlig å bruke samlebetegnelsen "konservatisme" på alle eller svært mange. Slik det for eksempel er gjort av Henrik Syse og Torbjørn Røe Isaksen i en samling tekster utgitt under tittelen Konservatisme, mens Lars Svendsen utga en tilsvarende samling under tittelen Liberalisme.
Hva er galt med dette grepet om konservatismen? Det er vanlig å innrømme at grepet er ganske pragmatisk. Samtidig er det også vanlig å si at konservatismen er en slik pragmatisk tankeretning, mer opptatt av de praktiske ting og uten særlig sans for grandiose abstraksjoner. (Vi kunne føye til at de konservative ofte også kler seg i litt sentimentale klær når de er effektive, slik Benjamin Disraeli gjorde det da han ga dronning Victoria tittelen Keiserinne av India samtidig som han lot være å rokke ved Bismarck-Tysklands stilling i Europa.) Likevel er det klart at slike moderate konservative verken regner seg som reaksjonære eller fascister, og dessuten at de også regner seg som liberale, som liberal-konservative. Men hvorfor da ikke si at det grunnleggende skillet går mellom liberale i forskjellige varianter på den ene side, og re-aksjonære på den annen? Edmund Burkes kritikk av den franske revolusjon blir her skjøvet inn. Men er denne tilhengeren av den amerikanske revolusjon fra Storbritannia virkelig så konservativ, selv om han kanskje også passer til konservatismens sentimental-romantiske innslag?
Må ikke moderate konservative innse at det grunnleggende skillet går mellom å akseptere og forsvare det moderne liberale samfunnet som blomstret fra 1750 og utover, og det å kjøre en hard antiliberal linje på den annen side? Kanskje det ikke finnes konservative i bunn og grunn, men bare liberale og det vi med et uttrykk fra det 20. århundres Tyskland kan kalle "konservativt revolusjonære"? Et stikkord til forklaringen av dette utrykket ligger i Moeller van den Brucks vending om at det bestående ikke lenger består men er gått under, og at det for den konservative altså dreier seg om å radikalt skape noe som er verdt å opprettholde. (Og hva er det? Ofte kan vi sammenfatte i ett ord: Hierarki. En orden som ikke bygger på den liberale koblingen mellom likhet og frihet, men på mer evig-gyldige fundamenter.) – Med et slik skritt har vi selvsagt sett bort fra den kommunistiske tradisjonen, som gjerne blir ansett som en fortsettelse av jakobinismen (Robespierre, som påberopte seg Rousseau) under den franske revolusjon, dvs. forstått som antiliberal-terroristisk revolusjon. Det er selvsagt betenkelig å lukke øynene for en slik tradisjons mulige fremtid. Men for tiden synes den franske revolusjon å stå på stødige føtter sammen med den amerikanske, ikke med den russiske. Og motstanderne kan synes å gravitere mot "konservativ revolusjon."
I sitt store verk om konservatisme (Konservatismus. Gehalt und Untergang, 1986) hevder Panajotis Kondylis noe som kan brukes til å forstå berettigelsen av denne kritikken av tanken om den brede konservative tradisjon. For Kondylis gikk konservatismen i en viss forstand under med den franske revolusjon. Dens representanter var like teoretisk orienterte og like radikalt kjempende som revolusjonære var under det moderne gjennombrudd, ikke først og fremst moderat-romslige og romantiserende sentimentale på vegne av fortiden. De var fortid som nåtid, som evig nåtid, de var tilhengere av varianter av føydal standstenkning kombinert med tradisjoner fra antikken, de var både teoretisk og praktisk det Leo Strauss med et uttrykk fra Athen kalte "vepser" (eller også voktere): Polemiske og slagkraftige forsvarere av det gammeleuropeiske samfunnet. De tapte. Og siden den tid har konservative måttet tenke gjennom hvorvidt de står på det moderne gjennombrudd, eller hvorvidt de midt i det moderne gjennombrudd skal snu revolusjonen radikalt. Dette er et Enten/Eller, og konstruksjonen av en omfattende moderne konservativ tradisjon er derfor både unøyaktig, pinlig og sentimental.
Forelesningene gir muligheter for mange slags pensa, særlig i politisk filosofi og etikk. Jeg nevner her noen spesielt viktige verker. Hovedverker fra store filosofer (Locke, Kant, Hegel, Mill, Rawls, Habermas for eksempel) og intellektuelle (Burkes Reflections on the Revolution in France for eksempel) vil være naturlige valg. Syse og Røe Isaksens samt Svendsens antologier vil selvsagt også passe. Nedenfor nevner jeg noen viktige arbeider i tillegg.
Guido de Ruggiero: The History of European Liberalism. Viktig inntrengende historisk og idealtypisk fremstilling av en av Gentiles liberale elever. (Oppr. italiensk.)
Isaiah Berlin, Two Concepts of Liberty
Leo Strauss: "The Problem of Socrates: Five Lectures", i Strauss, The Rebirth of Classical Political Rationalism, red. Thomas L. Pangle.
Carl Schmitt: The Leviathan (oppr. tysk.) I tillegg hans artikler om Cortés, som nå finnes
på engelsk, samt hans Political Theology , bl.a. om Maistre og Bonald.
Reinhart Koselleck: Critique and Crisis (oppr. tysk.).
Jürgen Habermas, Borgerlig offentlighet (oppr. tysk.)
Albert Hirschman: The Passions and the Interests. Political Arguments for Capoitalism in
the Age Before its Triumph.
Stephen Taylor Holmes: The Anatomy of Antiliberalism.
Panajotis Kondylis: Konservatismus. Geschichtlicher Gehalt und Untergang.
Jeg kommer også til å presentere syspunktene ovenfor i et foredrag i Vitenskapsteoretisk Forum tirsdag 17.1 kl. 18, i Antikvariatet, Nedre Bakklandet 4.
Consciousness and the Mind-Body problem
Foreleser: Jussi Haukioja
Sted: D109
Tid: Onsdag 14.15-16.00
OBS: Undervisningsspråket på seminaret er engelsk, men studentene får
skrive oppgavene og svare på eksamen enten på norsk eller på engelsk.
This seminar will focus on different philosophical views about the relationship between the mind and the body. Special attention will be given to the arguments concerning phenomenal consciousness that have been presented in recent decades. The main topics to be discussed are: dualism, identity theories, functionalism, qualia, conceivability arguments and explanatory gap arguments. In the seminar we will mostly read original articles, with the aim of getting a good understanding of the details, presuppositions, and possible weaknesses of the arguments given for the views that are discussed.
Pensum:
a selection of articles from:
Chalmers (ed.). Philosophy of Mind: Classical and Contemporary Readings
(Oxford University Press 2002).
In addition, a number of more recent articles will also be covered
(these will be distributed later).
Skeptisisme – ny og gammel
Forelesere: Knowles/Skjei
Sted: D109
Tid: Torsdag, kl.10.15-12.00. NB! Ingen undervisning i uke 8.
Seminaret vil ta for seg de mest grunnleggende temaene innenfor filosofisk skeptisisme og skeptisismekritikk. Det vil ha en filosofihistorisk tilnærming for så vidt som sentrale tenkere i skeptisismens historie fra antikken – over blant andre Descartes, Hume, Kant og Wittgenstein – fram til i dag blir behandla. Perspektivet vil imidlertid ikke være primært historisk, men systematisk, dvs. at skeptisistisk (og antiskeptisistisk) argumentasjon vil stå i fokus. Særlig vil to skeptiske argument bli vektlagt, for det første og viktigste Agrippas argument, som trolig ble formulert for første gang i det første århundre e. Kr., og argumentet fra uvitenhet som gjerne føres tilbake til Descartes. Det sentrale spørsmålet i seminaret kan nå formuleres slik: Er det mulig på eller annen måte å tilbakevise, uskadeliggjøre eller ufarliggjøre de to nevnte argumentene slik at skeptisismen overvinnes?
Grunnpensum (7 ½ sp):
Neil Gascoigne: Scepticism (Acumen 2002). (Hele boka er pensum.)
Utdrag fra C. Landesmann & R. Meeks (eds.): Philosophical Skepticism (Blackwell, 2003). (Hvilke utdrag som inngår i pensum, vil bli kunngjort ved semesterstart.)
Studenter som tar 15 sp, skal i tillegg i grunnpensum legge opp et selvvalgt pensum (utarbeidet i samarbeid med faglærene).
Estetikk: Kant og Heidegger
Foreleser: Brit Strandhagen
Sted: D101
Tid: Fredager 12.15-14.00, Første forelesning blir fredag 20.1 (ingen forelesning i uke 8).
Vårens estetikk-seminar tar opp to sentrale tenkere innen den filosofiske estetikken, Kant og Heidegger, som både har likhetstrekk, men som like fullt representerer ulike tilnærminger til estetikken.
Kants tredje kritikk, Kritikk av dømmekraften (1790) er blitt stående som et av de klassiske verkene innen den filosofiske estetikken. Her utvikler Kant en teori om menneskets evne til å utføre estetiske dommer, det vil si vurderinger av estetisk kvalitet uavhengig av for eksempel moralske eller religiøse føringer. Derfor regnes Kant av mange som den som gir det teoretiske grunnlaget for estetisk autonomi. Samtidig er evnen til estetisk bedømmelse intimt forbundet med menneskets kognitive og moralske evner. Dette gjør at Kritikk av dømmekraften, i tillegg til å utvikle en estetisk teori, også kan fortolkes som et forsøk fra Kants side på å si noe om mennesket som helhet.
Det andre hovedtema er Heideggers estetikk, som også like gjerne kan beskrives som en «anti-estetikk» - Heidegger anklager nemlig den estetiske tradisjonen for subjektivisme ved at estetisk opplevelse settes i sentrum på bekostning av sannhet og dybde. I Kunstverkets opprinnelse konsentrerer Heidegger seg om kunstverket selv, ikke opplevelsen, og han forstår kunsten som en hendelse som setter sannhet i verk. Vi går også inn på noen av Heideggers senere tekster, der han særlig er inspirert av dikteren Hölderlin.
I tillegg til en gjennomgang av de nevnte tekstene, vil seminaret også relatere Kant og Heideggers estetiske tenkning til deres øvrige filosofier, men samtidig også til den estetiske tradisjonen generelt.
Det er fullt mulig å kombinere seminaret med «Innføring i estetikk» (som går om høsten), men det kan også tas alene. Seminaret vil også passe for masterstudenter.
Som generell innføringsbok leses Kjersti Bale, Estetikk. En innføring, Oslo: Pax forlag, 2009.
Både Kritikk av dømmekraften og Kunstverkets opprinnelse finnes i norske oversettelser:
Immanuel Kant, Kritikk av dømmekraften, Oslo: Pax forlag, 1995
Martin Heidegger, Kunstverkets opprinnelse, Oslo: Pax forlag, 2000
I tillegg leses noen kortere tekster av Kant og Heidegger, samt en del kommentarlitteratur (fullstendig litteraturliste deles ut på seminaret).
