Barn trenger å bli sett

En narrativ studie av en lærers inkluderende undervsning

Cand.polit. Torill Moen (50) disputerer for graden dr.polit den 27.september. Forskningen er en empirisk studie av hvordan en lærer håndterer læreplanens visjon om at enhetsskolen skal være «eit romsleg og inkluderande fellesskap» for alle elever. Doktorgradsarbeidet er utført ved Pedagogisk institutt, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet NTNU.

Den aktuelle læreren har undervist i norsk grunnskole i over 20 år. I analysene av datamaterialet er det fire trekk ved hennes praksis som utkrystalliserer seg. For det første viser det seg at hun er opptatt av at alle de 22 elevene, også to gutter med problematferd, skal kunne delta i og mestre skoledagens forskjellige aktiviteter. Ikke bare er hun opptatt av at barna skal mestre ulike aktiviteter, hun er også opptatt av at de skal få til overgangene mellom aktivitetene. Her reflekterer hun over sin egen rolle i det å støtte barna, slik at de behersker disse prosessene. Det å mestre overgangssituasjoner presenteres som det andre trekket ved hennes undervisningspraksis.

Det tredje trekket dreier seg om lærerens vektlegging av at barn trenger å bli sett og bekreftet av voksne. Det å bli sett betyr i denne sammenhengen en gjensidig interaksjon mellom henne og barna. Dessuten har mange av barna i klassen vanskelige familieforhold. Dette gjelder også de to guttene. Læreren mener derfor at barna må få hyggelige fellesskapsopplevelser mens de er på skolen. Å legge til rette for dette er det fjerde trekket ved undervisningen hennes.

I avhandlingen blir de fire trekkene illustrert ved hjelp av historier fra klasserommet, og i analysene av disse historiene går det fram at de har noen felles karakteristika. Disse er tilhørighet, mestring, samhørighet, engasjement og læring. Tilhørighet innebærer at alle barna er naturlige medlemmer av klassen og aktivitetene som foregår der. Mestring betyr at de også behersker det å være med på de forskjellige aktivitetene. Samhørighet betyr at barna opplever noe sammen, gjerne i form av hyggelige fellesskapsaktiviteter. Engasjement innebærer at barna oppmuntres til å være aktive i sin egen læringsprosess, og læring fokuserer her både på sosial og faglig læring. Moen peker på at det er viktig å betrakte disse trekkene i sammenheng og som innvevd i hverandre. Det er dette som gir dem styrke og kraft, og som gjør at de kan betegnes som inkluderende aktiviteter.

Historiene fra et klasserom, om hvordan en lærer arbeider for å realisere visjonen om inkludering, kan bli viktige tankeredskap for andre lærere som også jobber med å realisere de politiske visjonene om en inkluderende skole. De kan danne utgangspunkt for at andre lærere vil reflektere over sin egen undervisning og sine egne handlinger i klasserommet. Refleksjon over egen praksis er en forutsetning for å utvikle praksisen. Inkludering er et sentralt begrep i norsk skolepolitikk, og av den grunn er det også et begrep som lærerutdanningen må forholde seg til. Historiene som studien presenterer kan derfor også bli et redskap i lærerutdanningen. Videre kan studien som illustrerer episoder fra det virkelige livet i klasserommet, bidra til at nye forskningsspørsmål utvikles.

Avhandlingen er skrevet på engelsk og har tittelen «Kids need to be seen - A Narrative Study of a Teacher's Inclusive Education / Barn trenger å bli sett - En narrativ studie av en lærers inkluderende undervisning». Inntil hun døde sommeren 2003, var professor Sigrun Gudmundsdottir hovedveileder. Professor Annlaug Flem overtok etter henne. Førsteamanuensis Helg Fottland ved Høgskolen i Sør-Trøndelag har vært medveileder. Arbeidet er finansiert av Norges forskningsråd.

Etter disputasen vil Torill Moen være ansatt som førsteamanuensis ved Høgskolen i Sør- Trøndelag, der hun nå er høgskolelektor.