Rektors tale ved doktorpromosjonen 1.juni 2012

Hjernekraft og bærekraft

Vi blir stadig flere mennesker på denne kloden. Verdenssamfunnet står overfor en betydelig utfordring når det gjelder å opprettholde livsgrunnlaget for oss alle.

Jordas befolkning har nå passert sju milliarder. Prognosen er at innen 2050 vil ni milliarder mennesker ta plass rundt det globale middagsbordet. Hvor grensen er for jordas bæreevne, er jo ikke mulig å fastlegge presist, men i flere tiår har vi visst at vi beveger oss mot grensen av utnyttelsen av viktige ressurser som vi mennesker er avhengige av. Eller som WWF-sjefen Jim Leape nylig sa; om vi ikke tar grep, vil vi snart trenge en ekstra klode.

Det er knapt 40 år til 2050. 40 år er den typiske tiden de kandidatene vi uteksaminerer har foran seg i yrkesaktiv gjerning. Og ettersom vi neppe kan regne med å oppdage en ny, fullt utrustet klode, er det i dette tidsperspektivet, i den genera­sjonen, det må sikres et bærekraftig eksistensgrunnlag for alle som lever på denne, ene kloden.

Dette er en del av bakteppet når vi har løftet fram samfunnsoppdraget, og det ansvaret vi har som del av en globalisert verden, inn i vår strategi, og kalt den «Kunnskap for en bedre verden». Det er også den erkjennelsen vi har tatt med oss inn i arbeidet når vi har invitert NTNU-befolkningen til å bli med og meisle ut det som skal være våre overgripende, tematiske satsingsområder i de neste ti årene – og fylle dem med innhold fra de mange ulike faglige perspektivene fra våre fagmiljøer. Formålet med satsingene er å mobilisere våre fagmiljø til å arbeide med temaer som representerer sammensatte samfunnsutfordringer. Jeg bruker ofte metaforen at vi ønsker å skape en vev som binder sammen NTNUs fagmiljøer i felles anstrengelser for å skape relevante kunnskapsbidrag til viktige samfunnsspørsmål.

Det har for øvrig vært en gledelig erfaring å se hvordan denne prosessen har forløpt så langt. Starten vil jeg regne til ledersamlingen på Oppdal i januar i år.  Jeg har flere ganger underveis i prosessen fått en flashback til det som ble sagt på Oppdal: «Denne diskusjonen kunne vi ikke hatt for ti år siden!».  Jeg opplever at våre medarbeidere nå tar vårt mandat fra Stortinget; at vi skal være en spydspiss for tverrfaglig forskning og undervisning som svarer på samfunnets sammensatte behov for kunnskap, som en selvfølge, og går engasjert inn i prosessen for å gi dem innhold.

I prosessen har vi fått innspill som totalt utgjør omlag 100 sider med 15 vel gjennom­arbeidede innspill fra alle fakultetene. Nå er vi midt i diskusjonene for å utdype innholdet, og integrere beslektede innspill. Prosessen går inn i en ny fase etter sommeren, der innholdet skal utdypes videre.

Og begrepet bærekraft er gjennomgående – de fleste tema som er foreslått, har elementer av dette i seg. Det ligger godt til rette for at det blir den røde tråden i satsingene.

I Brundtlandrapporten «Vår felles framtid», som ble framlagt for 25 år siden, ble begrepet bærekraftig utvikling definert som en samfunnsutvikling som imøtekommer dagens konsumbehov uten å forringe mulighetene for kommende generasjoner til å få dekket sine. Dette er ingen presis definisjon, men intuitivt forstår vi det som det samme verdigrunnlaget som gjorde at bonden i det gamle bondesamfunnet i satte sin ære i å overlevere gården til neste generasjon i bedre forfatning enn han selv overtok den i.

Bærekraft har mange valører: Biologisk mangfold, energiproduksjon og energibruk, effektiv materialbruk/material­sykluser, arealbruk, vannforsyning, matforsyning. Vi snakker også om helse for verdens befolkning, og ikke minst kan vi snakke om etisk, moralsk og kulturell bærekraft – det er verdigrunnlaget som avgjør hvordan vi handler og oppfører oss mot hverandre, og den verden vi lever i.

Utfordringene på veien mot det bærekraftige samfunn er mange og komplekse.

Hva er de gode løsningene for ressursutnyttelse? Hva har Norge som nasjon og NTNU som institusjon særlige forutsetninger for å bidra med? Hvordan kan vi oppnå alminnelig aksept for, og innføre de endringer som fører til en bærekraftig bruk og fordeling av ressurser? Hvordan kan vi skape mer helse og velferd til flere mennesker og fortsatt ha en bærekraftig samfunnsutvikling?

Dette er spennende faglige utfordringer for alle fagfelt, for teknologer og realister, så vel som medisinere, humanister og samfunns­vitere. Det krever en mønstring av de skarpeste hodene i det internasjonale forskningssamfunnet og i samfunnsutvikling.  

Kort sagt: Bærekraft krever hjernekraft!

 Og Norge, som har ressursene og mulighetene, må satse på hjernekraft. En ny forsknings­melding er varslet neste år. NTNU har oppfordret regjeringen til å sette et høyt ambisjonsnivå for norsk forskningsinnsats. Investeringer i forskning og utdanning er blant de mest lønnsomme et samfunn kan gjøre. Et forpliktende innsatsmål gjennom forsknings­meldingen vil gi et klart signal til hele samfunnet om at en satsing på forskning er en investering i framtidig verdiskaping, velferd og livskvalitet. Det kan være med på å rekruttere de beste og stimulere næringslivet til større forskningsinnsats. 

Entydige internasjonale fagevalueringer av norsk forskning slår fast at det må satses mer på lang­­siktig og grunnleggende forskning for å ta bidra i kunnskapsallmenningen som forventet av en nasjon i vår situa­sjon. Den grunnleggende forskningen er bærebjelken i nasjonens kunnskapsberedskap. Ingen kan med sikkerhet si hva slags kunnskap samfunnet trenger i framtiden, men vi vet at den må bygge på god forskning innenfor mange felt. Derfor er det nødvendig å sikre grunnforskningen godt armslag.

Men det må parallelt skapes større rom for å finansiere langsiktig forskning som er relevansorientert mot de store samfunnsutfordringene. Bruksinspirert grunnforskning brukes gjerne om slik forskning.

Min påstand er at det er i overgangen mellom grunnforskningen og den anvendte forskningen at de største mulighetene ligger for å skape innovasjon. Og nyskapende forskning forutsetter at vi ikke bare at vi høster fra egen institusjons forskning, men at vi sanker grunnforsk­nings­­resultater fra alle tilgjengelige kilder – og så ser sammenhengene og kombinasjons­mulighetene. I denne brobyggingen har teknologisk forskning en spesiell rolle. Nye teknologier kombinert med forståelse for markedsmessige muligheter, skaper grunnlaget for kommersielle suksesser.

Denne typen forskning synes å være et svakt ledd i forskningssystemet, både nasjonalt og også på den europeiske arenaen.  Nå EU-kommisjonens president José Manuel Barroso ved flere anledninger har sagt; «Europa forsker og USA innoverer», oppfatter jeg det som en erkjennelse av det. Vår ambisjon må være både å forske og innovere!

NTNUs viktigste bidrag til nasjonens  – og klodens  – hjernekraft er dere som sitter her i dag. Kvinner og menn som har brukt sine evner og kapasitet til å oppnå landets høyeste kompetanse, og som i dag får det håndgripelige bevis på det i form av diplom og håndtrykk. På veien hit har dere bidratt verdifullt til forskningen ved NTNU gjennom ph.d.-prosjekter, og dere har vært aktive i forskergrupper sammen med deres veiledere og forskerkolleger. Dere går nå ut i samfunnet og overfører kunnskap gjennom den mest effektive av alle formidlings­kanaler, nemlig det kunnskapsrike menneske.

I 2011 har NTNU uteksaminert 335 doktorer. Det er tidenes høyeste antall ved universitetet vårt, en rekord det er all grunn til å glede seg over. Fakultetene har lagt ned betydelig arbeid i å styrke rammene rundt doktorgradsutdanningen, et arbeid som nå bærer frukter.  

Vi ser en markant økning i uteksaminerte doktorer med utenlandsk statsborgerskap. Vi trenger alle våre utenlandske kandidater, og vi ønsker å rekruttere de aller beste hodene internasjonalt og nasjonalt til å begynne på doktorgradsutdanning hos oss. De fleste stipendiene lyses ut internasjonalt, ofte mange samtidig, blant annet i tilknytning til forskningssatsinger ved våre mange sentre. Det har vist seg å gi mange gode søkere.

Vi ser at mange av dere nyutdannede doktorer tar jobb i Norge. Dere som drar ut, ser vi på som våre ambassadører ute, og som en viktig del av vårt framtidig internasjonale nettverk. Samtidig har vi mange norske statsborgere med utenlandsk doktorgrad ved NTNU. Det forteller mer enn noe om en økende internasjonalisering av forskningen, og viktigheten av forskermobilitet.

Jeg startet med å snakke om de globale utfordringene, og hvorfor vi trenger hjernekraft i møte med behovet for å skape bærekraft. Det handler om kunnskap og kompetanse, men også om verdier. I vår strategi, Kunnskap for en bedre verden, sier vi følgende om vårt verdigrunnlag:

«Vi skal våge å gi oss i kast med de mest utfordrende spørsmålene i vitenskapen og søke innovative løsninger. Vi skal utdanne mennesker som er i stand til å møte morgendagens nasjonal og globale utfordringer.» På denne dagen, gjennom vår doktorpromosjon, sender vi 335 slike som dere ut i verden, i trygg forvissning om at dere vil bidra til å gjøre den bedre!

Kjære nye doktorer. Vi er stolte over at dere valgte å ta doktorgraden ved NTNU. Vi takker alle som har bidratt på veien; veiledere, fagmiljøer og samarbeidspartnere. Men først og fremst takker vi dere for innsatsen, ønsker dere alt godt på veien videre og gratulerer hjertelig med graden!