Norges teknisk-naturvitenskapelige universitetet

Historien om Kari

Denne fortellingens hovedperson valgte informasjonsteknologi og digitale læringsplattformer. Det ble et godt valg. Illustrasjon: Mads Nordtvedt

Denne fortellingens hovedperson valgte informasjonsteknologi og digitale læringsplattformer. Det ble et godt valg. Illustrasjon: Mads Nordtvedt

Det har aldri vært viktigere å satse på utvikling av utdanningsområdet. Kunnskapsnasjonen Norge er helt avhengig av det.

Jeg fikk lov til å holde innledningen til Læringsfestivalen i år. Da delte jeg historien om Kari. Jeg vil gjerne dele historien med dere også, for den forteller hvorfor NTNU ønsker å arrangerer denne konferansen.

Kari blir professor

Stedet historien skrives er Tromsø. Det er mai. Året er 2030. Kari er ansatt ved Norges Arktiske universitet som førsteamanuensis i informasjonsteknologi.

Kari får en meget hyggelig Skype-telefon fra en mann på kompetansesenteret ved Norges Arktiske Universitet. Han forteller at Karis søknad om å få opprykk til professor er blitt innvilget av universitetets kompetanseutvalg. Hun er blitt professor i en alder av 35 år. En av fortsatt få kvinner innenfor dette fagområdet. En spenning som har vært der i flere måneder, ja år, løses ut. Hun bare må ta seg en løpetur. Fortsatt brøytekanter, men lyst hele døgnet. Hun bruker turen til å rekapitulere.

Slik begynte hun

Kanskje startet det så langt tilbake som i 2015. Hun går på videregående i en passe stor vestlandsk by som opplevde oljekrisen for alvor. Hun ønsket å studere informasjonsteknologi. I hennes oppvekst var det utviklet så mange nye IT-teknologier som folk slet med å ta i bruk. Ikke minst innenfor utdanningssektoren hang de etter.

Hun brukte vinteren godt ved å undersøke alternative studiemuligheter over hele landet. Hun husket hun brukte studiebarometeret. Det var akkurat kommet. Der fant hun studentenes egen stemme om hvordan studiene var. Hun forsøkte også å finne lærestedenes stemme. Ikke alt var like tydelig, husket hun. Det var mange spennende navn på studieprogram, men hva var egentlig læringsutbyttet for de ulike studiene? Hvor flinke var lærere hun fikk møte?

Litt tilfeldig hadde hun plukket opp en twittermelding fra en konferanse i Tromsø hvor noen trakk fram en flink studieprogramleder på Gjøvik.  Skolert og dyktig. Det var ikke ofte du hørte at de som arbeidet med utdanning i universitet- og høgskolesektoren ble løftet fram på den måten. Kanskje var det noe der. Ikke dumt å flytte på seg. Gjøvik var på størrelse med heimbyen. Informasjonsteknologi på Gjøvik virket spennende.

Digitalisering i alle ledd

Hennes første studiehøst i 2015 startet med en kvartett flotte lærere som alle var svært engasjerende. De hadde vært på læringsfestival i Trondheim i mai og blitt inspirert.

Lærerne ønsket å jobbe sammen med studentene om å kombinere pedagogikk og teknologi, utvikle læringsinnhold sammen med studentene basert på prinsippene i problembasert læring.

Læringen skulle egne seg godt for informasjonsteknologistudenter. Digitalisering i alle ledd var satt i fokus i studieprogrammet. Studentene skulle selv bli spesialister på digital studieteknikk.

Det var et veldig kjekt første år, og hun vurderte aldri å slutte selv om det var mye arbeid. Læringsmiljøet var godt. Hun trivdes og lyktes.

Lærte av hverandre

Andre året i bacheloren fikk hun ett nytt team av lærere som samarbeidet godt. De hadde allerede vært på sin andre læringsfestival i Trondheim i mai.

De ønsket å utvikle undervisningssamarbeid mellom campusene på Gjøvik og Trondheim. Kollegaene i Trondheim hadde et litt annerledes fokus på faget.

Studentene i Trondheim hørte at læringsmiljøet var så godt på Gjøvik. Et samarbeid kom alle studentene til gode. Kari var med i referansegrupper som evaluerte bruk av video og fjernundervisning. Både studentene og lærerne ble ganske erfarne etter hvert.

Inspirasjon utenlands

Siste året i bachelor var planlagt med utvekslingsår på høsten. Kari kunne tenke seg syd-Italia, deilig høst, sol og varme.

Lærerne på Gjøvik anbefalte sterkt et universitet i nord-England. Sjansen for å miste studieprogresjon var små. Godt og tett integrert samarbeid var etablert. Studiene tilpasset. Dessuten var det engelske universitetet kommet mye lengre med digitalisering.

Lærere var mer skolert i prinsippene Teach less, Learn more. Alle eksamenene var naturlig nok digitalisert.

Flere av professorene hun hadde på utveksling hadde fått stipend fra den statlige institusjonen Higher Education Academy for å følge Smart læring, et konsept som opprinnelig hadde kommet fra Norge.

Utvekslingsåret ga inspirasjon. Hun jobbet mye sammen i grupper hvor studentene underviste og vurderte hverandre. Dette med nytte og misbruk av IT ble bare mer spennende. Hun ønsket å fortsette med masterutdanning når hun kom tilbake.

Motsto trykket

Industrien i nærområdet trykket kontinuerlig på. Kvinnelige IT-ingeniører var en stor mangelvare. Industrien tilbød gode jobber, god lønn, godt arbeidsmiljø. Ingen tvil om det. Hun var på nippet mange ganger til å slutte studiene. Takke ja til sikker jobb.  Det var på grunn av de gode lærerne og forskerne og det gode læringsmiljøet at hun holdt igjen.

En gryende tanke vokste. Kunne universitetet være en godt sted å jobbe? De som jobbet på Gjøvik likte jobbene sine veldig godt.

Siste året på masteren begynte hun å se seg om etter ph.d.-stipend. Hun måtte ha is i magen. Stipend vokste ikke på trær, og doktorgrad var en nødvendighet for å få vitenskapelig stilling på et universitetet.  Året var 2020.

Satsningen Helse, Velferd og teknologi (HEVET) var inne i sitt femte år på NTNU. Hun så utlysningen litt tilfeldig. De trengte forskere i informasjonsteknologi koblet til utvikling av eldreomsorgen. Studiestedet var Trondheim. Kanskje det var på tide å flytte på seg igjen?

Undervisning?

Forskergruppen hun kom til i Trondheim var tverrfaglig og spennende. Den hadde kontor på Øya helsehus ved St. Olavs hospital. De var en stor gruppe studenter på doktorgradsprogrammet i helseinformatikk. Et godt læringsmiljø ved doktorgradsprogrammet var viktig.

Raskt kom det spørsmål fra Institutt datateknikk og informasjonsteknologi. De trengte lærerkrefter. Ryktene hadde gått om at hun var interessert i å undervise. På NTNU kom det hvert år 12.000 nye studenter. Alle studieprogrammene hadde innført en minimumsbolk om bruk av informasjonsteknologi som ledd i allmenndannelsen. Bekymringen hennes var at hun ikke hadde noen opplæring i å undervise.

Det var ikke noe problem. Instituttet hadde vært med i et pilotprosjekt på NTNU hvor de hadde utviklet lokal kompetanse og støttefunksjoner for lærere som ønsket å jobbe med utvikling av utdanning.

Fire år tidligere, i 2016, hadde fakultetet fått et Senter for fremragende utdanning innen IT. De var drivkraft for pilotprosjektet. Det hele hadde startet med et Toppundervisningsprogram ved NTNU året før, der behov og etablering av støttesenterfunksjoner var undersøkt. Forløperen til SFU-prosjektet var blitt støttet over tid.

Opplæring for alle

Nå fikk alle midlertidig ansatte ph.d-studenter og postdoc nødvendig opplæring før de underviste.

Mentorene for prosjektet var ansatte på instituttet som nylig hadde kvalifisert seg som eksellente lærere.

Lærerne var blant den første gruppen vitenskapelig ansatte som ble medlemmer av NTNU teacher academy, et system som var blitt bygd over lesten fra tilsvarende i Sverige, ved Lunds universitet. De hadde etablert et akademi for eksellente lærere noen få år etter tusenårsskifte. Norge lå noen år etter. Godt at NTNU i alle fall hadde kommet i gang.

Postdoc

I løpet av ph.d.-studiet med forskning og undervisning ble Kari mer og mer sikker på at hun ønsket å jobbe på et universitet, helst i Norge. Hun takket derfor ja til en postdoc-stilling innen satsningen HEVET.

Hun ønsket å kvalifisere seg. Derfor reiste hun et år til USA, og fikk styrket sin forskerkompetanse betydelig. Da hun kom tilbake til NTNU hadde universitetet etablert en kompetansestrategi hvor medarbeidere i postdoc-stillinger skulle få sjansen til å utvikle sin pedagogiske kompetanse. Dette var spesielt for dem som siktet seg inn på en akademisk karriere.

Hun meldte seg på programmet og fikk tilbud om å være med på to ulike utviklingsprosjekter innen undervisning i tillegg til forskningsprogrammet hun jobbet med.

Postdoc-stillingen var blitt en innstegsstilling der også utvikling av utdanning var et viktig kompetansemål.

Gode resultater

Det ene utviklingsprosjektet hennes handlet om hvordan Organisering av fysisk rom, støttetjenester og samhandling bedret studentenes læring i IT.

Det andre prosjektet gikk ut på å undersøke hvordan studentenes læringsutbytte var etter å ha brukt spillteknologi i undervisning. Begge prosjektene var blitt igangsatt noen år tidligere etter at lærerne hadde vært på sin første læringsfestivalen i Trondheim. Det var tilbake i 2015.

Kari var ganske stolt over resultatene i begge prosjektene. Hun hadde til og med fått antatt en artikkel på årets læringsfestival. Det var nå nummer 10 i rekken.

Resultatene hennes hadde vakt oppsikt. Nåløyet for å få igjennom artikler hadde strammet seg til med årene. Det hadde vært en inspirerende konferanse hvor hun møtte mennesker fra mange ulike fagområder. Det hadde vært nyttig.

Samtidig var hun en av de sentrale forskerne i satsningsområdet HEVET som var i innspurten av sin periode på 10 år. Kari hadde vært med på utviklingen.

Jakten på noe fast

Nå var Kari blitt 30 år. Året var 2025. Postdoc-perioden nærmet seg slutten. Nå var det virkelig på tide å finne noe fast, etablere seg. Ville hun lykkes med sitt karrieremål?

Det var da Norges arktiske universitet lyste ut en førsteamanuensisstilling.

De krevde både dokumentasjon av forskningsarbeid og utvikling av utdanningsarbeid.

Kari kunne stolt legge ved sine mapper med artikler innen forskningsområdet og utviklingsarbeidet hun hadde vært med på innen utdanning.

Ved Norges Arktiske universitetet hadde man bestemt å holde kvalitet ved ansettelse. Allerede for 15 år siden hadde det nyfusjonerte helsefakultetet enkelt og greit sagt at ingen får fast ansettelse før de kan dokumentere tilstrekkelig forsknings- og pedagogiske kvalifikasjoner for stillingen.

Gjennom et samarbeidsprosjekt med NTNU innen NTNU Toppundervisning bestemte begge institusjoner seg for at dette skulle være standard ved alle ansettelser. Snart gjaldt det alle institusjonene.

I mål?

Dere vet hva som skjedde med Kari videre.

Etter løpeturen kjente hun at hun ikke var helt i form. Kunne det være at det andre prosjektet hun og samboeren hadde jobbet med noen år hadde slått til. Kanskje var hun ikke helt i slaget fordi var gravid?

Selv om barnet var svært ønsket, håpet hun at det ikke endret reiseplanene neste uke. Hun hadde gledet seg et helt år til å dra til Trondheim på læringsfestival. Det var blitt ett av årets høydepunkter.

I år skulle hun til og med holde hovedforedraget, en stor ære. Hun skulle fortelle om hvordan hun hadde bygget opp en pedagogisk mappe med utviklingsprosjekter helt fra hun var ph.d.-student i Trondheim.

Siden hun kom til Tromsø hadde hun jobbet mye med studieprogramlederrollen. Den hadde vært uklar og det var behov for opplæring av studieprogramledere.

Ikke minst gledet hun seg nå til å kunne slippe nyheten om hun var vurdert professorkompetent. Takket være både forsknings- og utdanningsarbeidet sitt.

Snipp snapp snute. Men eventyret er slett ikke ute.

Stikkord: , , , , , ,

Toppen