Norges teknisk-naturvitenskapelige universitetet

Snu talentstrømmen!

Nobelprisv vinnerne John O'Keefe, May-Britt Moser og Edvard Moser etter nobelforedragene i Aula Medica ved Karolinska Institutet. (Foto: Gunnar Kåre Hansen. NTNU)

Nobelprisvinnerne John O’Keefe, May-Britt Moser og Edvard Moser etter nobelforedragene i Aula Medica ved Karolinska Institutet. (Foto: Gunnar Kåre Hansen. NTNU)

Når May-Britt Moser og Edvard Moser denne uken mottar nobelprisen i medisin eller fysiologi, er det en milepæl for norsk forskning. Klarer vi å lære av deres erfaringer og overføre kunnskapen til andre forskningsmiljøer, kan resultatet bli epokegjørende.

I dag drøfter jeg dette i et skandinavisk perspektiv i den norske ambassaden i Stockholm; med representanter fra Norges forskningsråd, Kungliga Vetenskapsakademien, Karolinska Instituttet og ikke minst nobelprisvinnerne selv.

Vi har en felles ambisjon: Skandinaviske land må være attraktive i den ekstremt skarpe internasjonale konkurransen vi møter.

Unorsk?

«Den hjertelige jubelen til nobelprisvinner May-Britt Moser er så herlig unorsk og gjør meg rørt og glad. Wow! Gratulerer!» var ordene forfatter Tom Egeland satte på følelsen.

Unorsk. Det var også tittelen DN-kommentator Eva Grinde brukte om kompleksiteten i å legge til rette for eliteforskerne, samtidig som andre oppgaver også krever oppmerksomhet og ressurser.

Ja, kanskje er den unorsk – noen vil kalle den elitistisk – den prioriteringen vi har gjort. May-Britt og Edvard har hatt som mål å avsløre hjernens hemmeligheter. Som universitetsledelse har vi måttet være dristige nok til å tro på at de kan klare det. Og å gi varige, forutsigbare og internasjonalt konkurransedyktige betingelser, til dem og de folkene de har ønsket å ansette.

Ambisiøse

Ikke alle kan vinne en nobelpris. May-Britt og Edvard har nådd så langt fordi de har noen grunnleggende viktige, personlige egenskaper. De er dedikerte, fremragende forskere, med en helt spesiell evne til på samme tid å tenke nytt og å holde tråden. De er også fantastiske lagbyggere.

Men én viktig strategi som alle kan lære av, er deres ambisiøse tilnærming til nettverk og rekruttering. De har vært svært bevisste på å bygge et internasjonalt nettverk på aller høyeste nivå. Ett resultat av det, er at de nå deler nobelprisen med John O’Keefe. Moser-parets suksess er bygd delvis på å reise ut for å lære, men i stor grad gjennom å invitere verden til Trondheim.

Vi importerer nå verdensledende arbeidskraft. Mange av de som i dag er ansatt ved Senter for nevrale nettverk og Kavliinstituttet for systemnevrovitenskap, har jobbtilbud på anerkjente universiteter over hele verden. Men de har valgt Norge. De har erfart at for folk med ambisjoner, er NTNU er godt sted å være. Og at Norge er et godt land å være god i.

Råvareprodusenter

Norge er i dag råvareprodusent når det gjelder vitenskapelig talent. Mange har studert hos oss, startet opp en lovende vitenskapelig karriere – for så å fullføre i utlandet. Nå må vi snu strømmen! Vi må innse at vi har alle forutsetninger for å hente de største talentene hit.

Norge er et av verdens beste land å bo i. Det handler om velferdsordninger, likestilling og gode oppvekstsvilkår. Om demokrati og fred. Om ubegrenset tilgang på natur og friluftsliv. Om muligheter for alle til å lykkes. Vi har noen naturgitte forutsetninger for verdensledende forskning, for eksempel innen energi og marin/maritim forskning.

Nå har vi også fått drahjelp i statsbudsjettet; i denne omgang 70 millioner fordelt på fem universiteter, som startpakke til å skape verdensledende miljøer.

Stjerneprogram

Skal vi skape miljøer i verdensklasse, må det satses. NTNU har startet et stjerneprogram, der 17 særlig talentfulle forskere får ekstra midler og støtte. Andre universiteter har andre initiativ. NTNU lanserer nå Internasjonale Chairs: Vi vil rekruttere utenlandske toppforskere på «next-to-Nobel»-nivå til strategisk viktige fagområder. Det vil kreve betydelige ressurser; til lønn, oppbygging av forskergruppe og laboratorier. Vi er derfor i dialog med store norske og internasjonale selskaper om bidrag til finansiering.

Anerkjennelse

Nobelprisen er en anerkjennelse av hva som er mulig å få til ved NTNU, i Trondheim, i Norge. Slik har den betydning for hele forsknings-Norge. Det var lett å la seg smitte av begeistringen som oppsto i oktober.+

Begeistring kan gå over. Når jeg likevel tror at dette kan være epokegjørende for norsk forskning som helhet, skyldes det reaksjonene etter prisen. Flere spør nemlig: «Hva kan vi lære? Hvordan kan dette gjenskapes i andre miljøer?» Ingen er mette av suksessen, alle vil at den skal brukes til å inspirere!

Vi arbeider nå med å formulere svaret på hvordan den ene historien kan føre til mange. Nobelprisvinnerne selv er ivrige på å bidra, noe de viser når vi møtes til samtale i den norske ambassaden i Stockholm i dag.

Denne teksten er også publisert i Aftenposten i dag.

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

2 kommentarer

URL for tilbakesporing | RSS feed for kommentarer

  1. Elevstudenten sier:

    Rektoren må huske at NTNU først og fremst er et teknisk-naturvitenskapelig universitet. Bygger man denne merkevaren ved å tilby «afrikastudier»? Er enig i den ambisiøse holdingen, men er redd NTNU er i ferd med å miste den posisjonen de har hatt i norsk(og internasjonal) historie. Vi får ikke stjerneforskere hit med en svak merkevare.

    3. årsstudent

  2. Ola sier:

    Vil bare nevne at MIT, altså Massachusetts Institute of Technology har klart å få et verdensledende miljø innenfor teknologi samtidig som de har en massiv satsing på oppbygging av humaniorafag. En bred fagprofil svekker ikke nødvendigvis merkevaren – det krever et sterkere universitet å produsere stjerneforskere fra både samfunnsvitenskap og realfag.

Toppen