Norges teknisk-naturvitenskapelige universitetet

En campus for framtida – hva må til?

Jeg avsluttet vårsemesteret med en blogg under overskriften «Campusutvikling ut av dødvanne?» Få uker inn i høstsemesteret, kan jeg slå fast at det ikke bare var snakk om krusninger i vannskorpa.

De lokale politiske prosessene fortsetter, bystyret har nettopp behandlet en interpellasjon om saken, og kommunen er  i ferd med å starte dialog med regjeringsnivået. Mediene har interessert seg; Adresseavisen har intervjuet Kristin Halvorsen, og  Universitetsavisa har intervjuet undertegnede. Det første er utvilsomt mest interessant, fordi spørsmålet om samlokalisering står og faller med klare politiske vedtak på regjeringsnivå.

Spørsmålet om samlokalisering ble også berørt på det årlige strategiseminaret med NTNUs styre og dekaner, som ble avsluttet med ordinært styremøte i går. Styret er fornøyd med at dette gir en mulighet til å få til en avklaring på NTNUs mest prekære arealbehov – plass til humaniora og samfunnsfag. Marsjordren fra styret er klar; de ønsker at saken følges opp, med avklaring av forutsetningene som NTNU må legge til grunn, og dernest å finne ut om det er politisk aksept for en  gjennomføringsmodell som kan oppfylle disse forutsetningene. De vil få en sak til behandling på møtet i oktober som skal fastlegge styrets rammer for dialogen med politikerne, og hvilken prosess NTNU skal gjennomføre internt for å forankre tenkningen hos de berørte fagmiljøene.

Som det ble sagt fra et av styremedlemmene: Nå må NTNU sette seg i førersetet! Det handler om å sette premissene, og om en tydelig kobling mot NTNUs strategi. Vi ved NTNU, som har en virksomhet som har et omfang på mer enn 27 000 mennesker i en by med 170 000 innbyggere, må være innforstått med at våre beslutninger om lokalisering av virksomhet har så store konsekvenser for byens arealdisponering, infrastrukturinvesteringer og bymiljø, at vi må ha tett samarbeid med byen om disse spørsmålene. Og det er positivt at det kommer initiativer fra lokalpolitisk hold som kan bidra til å få fortgang i få avklart det politiske mulighetsrommet. Men spørsmålet om en eventuell samlokalisering av NTNU handler om mye mer enn byutvikling, og byens politiske ledelse må også være innforstått med at NTNUs overordnede strategiske tenkning må legge premissene for våre valg.

Det er ingen tvil om at en samlokalisering av våre fagmiljøer vil være et kraftfullt strategisk grep for å oppnå noen av NTNUs overordnede mål. Hovedformålet med en samlokalisering er todelt:

Internt vil det stimulere til økt samarbeid mellom fagmiljøer, som kan styrke tverrfaglig virksomhet, både på forskning og utdanning, og gjøre tverrfaglige studietilbud bedre tilgjengelig for studentene. Det er for meg ingen tvil om at NTNU vil være bedre i stand til å svare på det mandatet vi er gitt ved etableringen til å drive tverrfaglig utdanning og forskning, dersom våre fag er lokalisert i en felles campus.

Eksternt vil samlokalisering gjøre det enklere for eksterne samarbeidspartnere å få tilgang på hele NTNUs faglige bredde.

Samtidig vil jeg understreke at dersom vi risikerer at det å gjenskape en kapasitet som vi har bygd ut på Dragvoll med byggebevilgninger over 30-40 år må gjøres i konkurranse med nye utviklings­formål for NTNU, så bør det ikke gjennomføres. Vi er i en tid hvor konkurransen innenfor utdanning og forskning skjerpes kraftig, både nasjonalt og internasjonalt. NTNU må beholde strategisk handlingsrom for å ta viktige utviklingsgrep for å styrke vår konkurranse­evne. Med riktige forutsetninger kan et samlokaliseringsprosjekt i seg selv være er slikt grep.

Prislappen for å gjenskape Dragvolls kapasitet er trolig i overkant av 2.5 milliarder. Jeg synes det er naturlig å se det slik at disse midlene må hentes ved å realisere de verdiene som ligger i anlegg og tomter på Dragvoll. Ytterligere kapasitet trengs, og til det må vi ha ordinære bygge­­bevilgninger.

Det er viktig at prosessen videre forankres godt i NTNUs organisasjon, med sterk medvirkning fra medarbeidere og studenter. Utgangspunktet synes å være godt for dette; jeg registrerer en vilje til å gå inn i denne saken nå. På Dragvoll kjenner man daglig på en trangboddhet som både er slitsom for ansatte og studenter og en hemsko for faglig utvikling.  I hele organisasjonen har det vokst fram en bevissthet om faglige synergier gjennom tverrfaglig samarbeid i forskning og undervisning. Flere fagmiljøer har luftet tanker om å flytte nærmere hverandre, for å videreutvikle og forsterke samarbeid på tvers.

I min redegjørelse til styret og dekanene, har jeg pekt på ett moment som overordnet: Det er ikke aktuelt å legge energi og ressurser i en ny planprosess, før vi har fått klare politiske signaler om en finansieringsløsning som for det første innebærer at den økonomiske risikoen ikke skal bæres av NTNU, men av staten. Det er også flere forutsetninger enn finansieringsmodell som må oppfylles, og det må NTNU være tydelig på. Blant annet må vi se framtidig utvidelses­muligheter i en sammenhengende campusløsning i minst 50 år framover. Første runde på dette vil være en del av styresaken i oktober.

Vi må få politikerne, både i regionen og på nasjonalt nivå til å komme på banen slik at grunnlaget for en gjennomføring blir avklart. Først da kan vi motivere vår egen organisasjonen til å bruke tid og oppmerksomhet på en ny planprosess. Derfor haster det med å få disse avklaringene nedfelt i politiske dokumenter. Jeg håper at vi har politikere som tar dette innover seg, og sørger for at dette skjer raskt. Det er viktig for NTNUs framtid å komme videre med dette.

Stikkord: , , , , , , ,

3 kommentarer

URL for tilbakesporing | RSS feed for kommentarer

  1. Jon Lamvik sier:

    Ressursforbruk.
    Har noen forsøkt å kalkulere det samlete ressursforbruk som vil bli krevet fra det vitenskapelige personale på Dragvoll fra startskuddet for planlegging inntil de er i arbeid i nye lokaler omkring Gløshaugen. Dette kan ta år med sterkt redusert kapasitet for mange til å bedrive forkning og undervisning.
    Jon Lamvik
    professor emeritus

  2. Tore Syversen sier:

    Rektor peker på at en samlokalisering vil bidra til tverrfaglig samarbeid innen forskning og utdanning. Det er også mange andre faktorer som har stor betydning for å realisere slike mål. Hvor viktig fysisk samlokalisering er kan man få et begrep om ved å gjøre en undersøkelse av konsekvensene (forskning og undervisning) det har fått å samle realfagene i Realfagbygget. Ambisjonene ved daværende Universitetet i Trondheim var svært høye og mitt inntrykk er at man fortsatt har et (langt) stykke å gå. Miljøene på Dragvoll trenger utvilsomt mer plass, men å flytte Dragvoll-miljøet nærmere sentrum vil koste store summer og masse arbeidstid – som i begge tilfeller kan anvendes til alternative formål. Rektor og hans stab kan starte med å vise at Realfagbygget har bidratt til tverrfaglig samarbeid – og for såvidt også mellom ulike grupper innen samme fag(!)

  3. Det er bra at dere engasjerer dere i diskusjonen om en mulig samlokalisering.
    Realfagbygget kan i noen forhold være et relevant sammenligningsgrunnlag for det prosjektet vi nå skal vurdere.
    Hovedformålet med Realfagbygget var å samle realfagene fra Rosenborg, Lade og Gløshaugen, og bygge disse fagmiljøene sammen. Etter mine observasjoner tror jeg dette formålet e r vel oppnådd. Faggruppene innenfor samme fagfelt er integrerte og dermed mer robuste enn før, mye av den overlappen som fantes i emneporteføljen er fjernet, og studieprogrammene har bedre muligheter til å bruke emner på tvers. Men denne typen effekter er ikke et hovedformål med det samlokaliserings¬prosjektet vi nå skal se på.
    Tverrfaglig samarbeid var også en ønsket utvikling. Også her er det noen eksempler å vise til: Biodiversitetsfeltet har utviklet seg de senere årene, med samarbeid mellom biologi og matematiske fag som en bærebjelke. Vi står nå overfor en videre satsing på livsvitenskapene, hvor biologi, bioteknologi, medisin, informatikk og matematiske fag er viktige bidragsytere. Jeg tror samlede realfagsmiljø gjør det enklere å utvikle disse initiativene.
    Det vil ikke være overraskende om det fortsatt er muligheter som ikke er utnyttet. Fagmiljøene som sitter i bygget kan sikkert reflektere over både hva som er gjort, og hva som ikke er gjort.
    Jeg tar også inn over meg erkjennelsen om at geografisk nærhet ikke er en tilstrekkelig forutsetning for samarbeid, man må faktisk ville det – og vil man, tror jeg nærhet er fremmende for å utvikle det.
    Men tilbake til vurderingen av dagens samlokaliseringsprosjekt. Det er ingen tvil om at en flytting av Dragvoll til en sentrumsnær campus vil koste store summer. Det er derfor jeg legger så stor vekt på at dette må sees på som en gjenskaping av kapasitet, og finansieres gjennom å realisere verdier som nå ligger i campusen på Dragvoll. Det er neppe realistisk at det vil være politisk vilje til å realisere store verdier fra Dragvollcampusen til andre formål.
    Ny kapasitet til Dragvollfagene må vi regne med å skape gjennom nye bevilgninger, og dette har stått øverst på prioritetslisten til NTNU de siste 10 årene.

Toppen