Norges teknisk-naturvitenskapelige universitetet

Doktorgradsrekord: Stor glede og litt bekymring

I 2011 har NTNU uteksaminert 335 doktorer. Det er tidenes høyeste antall ved universitetet vårt, og virkelig all grunn til å glede seg over. Men som jeg skal komme tilbake til – det er noen mørke skyer i horisonten, som er mer til bekymring enn glede for en prorektor med ansvar for forskerutdanningen.

Relevante og spennende jobber

Det er i alt hele 335 kvinner og menn som har brukt sine evner og kapasitet til å oppnå landets høyeste kompetanse. De har bidratt til forskningen med sine ph.d.-prosjekter, og en stor del har vært aktive i forskergrupper sammen med sine veiledere. Erfaringsmessig vet vi at de 335 ferske doktorene får relevante og spennende jobber innen kort tid, og at det er bruk for alle i næringsliv, offentlige og private virksomheter og innenfor forskning.

Det svinger

Antallet doktorer svinger fra år til år. Årets rekordhøye antall må først og fremst ses i forhold til det høye antall nye ph.d.-avtaler som ble inngått i 2008, det tar i gjennomsnitt fire år totalt å bli ferdig med en doktorgrad ved NTNU.

Antallet kvinner som disputerer holder seg på omtrentlig samme nivå fra år til år, og utgjør litt over en tredjedel av totalantallet. For første gang ser vi imidlertid en markant økning – fra 29 prosent i 2010 til 42 prosent i 2011 – i uteksaminerte doktorer med utenlandsk statsborgerskap. Vi trenger alle våre utenlandske kandidater, og vi ønsker å rekruttere de aller beste hodene internasjonalt og nasjonalt til å begynne på doktorgradsutdanning hos oss. De senere årene har vi prioritert å lyse ut internasjonalt mange stipend samtidig, for eksempel i tilknytning til forskningssatsinger som våre mange sentre representerer. Det viser seg at dette virker attraktivt og at vi får mange gode søkere.

God jobb på fakultetene

Fakultetene gjør en god jobb med å styrke rammene rundt doktorgradsutdanningen. De fire fakultetene som økte mest fra 2010 til 2011, IVT, DMF, NT og SVT, oppgir alle at de har prioritert ph.d.-utdanningen høyt gjennom hele året. Fakultetenes systematiske arbeid med å sikre kvalitet før opptak på ph.d.-program, bruk av to veiledere, midtveisevaluering og ekstra kvalitetssikring før disputas, ser ut til å bære frukter.

Utredningsarbeidet fra 2009, som avslørte sterke og mindre sterke sider ved vår ph.d.-utdanning, er blitt fulgt opp med en rekke tiltak. Dette betyr at temaet er satt på dagsorden i ledermøter på alle nivå i hele organisasjonen. Jeg håper også at den nye  håndboken  vil  stimulere til å ytterligere videreutvikling. Ikke minst vil de gode eksemplene på “beste praksis” kunne bidra til kryssbefruktning mellom fakultetene.  Jeg tror ikke jeg er for optimistisk når jeg antar at doktorgradsfokus på alle nivå i organisasjonen, virker positivt i forhold til uteksaminering av flere doktorer enn noensinne.  

Bekymret for de beste norske

Internasjonalisering av forskerutdanningen tilsier at utenlandske kandidater er positivt for fagmiljøet, både kvalitativt og kvantitativt. Vi har også en god del norske statsborgere med utenlandsk doktorgrad i Norge. Dette understreker hvor viktig det er med forskermobilitet på tvers av grensene.

Selv om vi tar i mot alle utenlandske kandidater med åpne armer, er det bekymringsfullt at de beste norske studentene ser ut til å velge jobb med høy lønn utenfor akademia framfor å satse på doktorgradsutdanning. Derfor må vi jobbe enda hardere framover med å synliggjøre ph.d.-utdanningen overfor norske potensielle kandidater.

Ikke rom for hvileskjær

Det gjelder å aldri slappe av  dersom en ønsker å holde den solide posisjonen som utdanner av doktograder i Norge! Antallet nye avtaler i 2011 er lavt, og viser at her er det ikke rom for hvileskjær!

Vi må stå på videre og internasjonalisere utdanningen, styrke veiledningen, gjennomføre spørreundersøkelser til ph.d.-kandidater og deres veiledere og synliggjøre ph.d.kompetansen eksternt til potensielle arbeidsgivere utafor akademia. Og ikke minst trenger vi å synliggjøre ph.d.-kandidatene og utdanningen bedre på campus, slik at flere norske søkere får øynene opp for hvilke karrieremuligheter en doktorgrad gir.

Les mer om samme tema på nettsidene til NIFU og i Universitetsavisa.

Stikkord: , , , , , , , , , , , , ,

2 kommentarer

URL for tilbakesporing | RSS feed for kommentarer

  1. Herman S sier:

    Spørsmålet man må stille er: «Hvorfor?» – hvorfor bli doktor idag?

    I min bransje, IT-bransjen, kan det å ha en doktorgrad ha motvirkende effekt – du får ikke bedre jobber, ikke bedre lønn og få bedrifter som ønsker at du skal forske på vegne av dem. Tiden, hvis man ønsker å studere videre, er kanskje bedre brukt på en økonomi eller lederutannelse på topp av mastergraden.
    Grunnene til dette er hovedsaklig at en potensiell arbeidsgiver ser etter kandidater som har universiell kunnskap innen sitt felt (og/eller andre felt) – ikke en som har vanvittig spesialisert kunnskap om hvorvidt en høy-parallele algoritmer utnytter hastigheter bedre ved multiprosessorer i 0 Celsius eller 20 Celsius (som et obskurt eksempel)

    Misforstå meg rett – jeg syntes det er fryktelig synd at NTNU utdanner studenter til å bli ‘Management Consultants’ eller andre våse stillinger, når det vi burde utdannet studentene til er framtrende forskning og entrepenørskap.

    Jeg har ikke forslag til løsninger på ‘problemet’, men jeg vet at årsaken ikke er så enkel som at Ph.D ikke bra nok synliggjort.

  2. Vet ikke om Herman S har doktorgrad selv. Min erfaring med doktorgrad innen IT og senere jobb i konsulentselskap er at jeg fikk mye mer interessante arbeidsoppgaver når jeg greide å utnytte den dybe bredden en slik utdannelse gir på en hensiktsmessig måte enn jeg ville hatt med et mer tradisjonelt løp.

    Se ellers dagens artikkel i Dagens Næringsliv vs. erfaring med å ha
    doktorgradsbakgunn innen et management consulting selskap : http://www.dn.no/talent/article2339289.ece

Toppen